Hakkingen i hønsegården…!

Ukategorisert Comments (0)

Det går snart ikke en dag eller en uke uten at det er et eller annet oppslag som forteller om mødre som har dårlig samvittighet for det ene eller det andre.

Enten går det på at man er for tykk, enten i svangerskapet eller etterpå, at man lager for fine eller for dårlige matpakker, at man er for mye sykmeldt, eller jobber for lite eller for mye.

 

 

 

 

10352958_10204029065184350_7151804752295100659_n

 

 

 

 

Det siste på himmelen er at det påstås å være en usynlig cat-fight i garderoben på barnehagen, der det er om å gjøre å hente barna tidligst.

http://www.adressa.no/familie-og-oppvekst/article10240238.ece

Det kan virke som om det blant en del av dagens unge foreldre- (mødre-) generasjon er grobunn for måling, vurdering og trakassering i de aller fleste situasjoner, og det kan virke som om dette skaper et voldsomt press, med fare for dårlig selvbilde og tonnevis av dårlig samvittighet.

I mange tilfeller er tematikken «morsrollen», og hvordan man takler det å være mor og håndterer balansen mellom det å være mor, yrkesutøver, individ og partner.

Hva er dette egentlig et uttrykk for? Vi kan bare se til sykefraværsdiskusjonen; den er jo også relatert til dette. Men det er et stort tema, som jeg lar ligge her, i dag i allefall.

Den svenske skribenten Rebecka Edgren Aldén skriver en tankevekkende kronikk der hun diskuter om fenomenet hun opplever, med at det er status å hente tidlig i barnehagen, egentlig er enslags statusmarkering? Er det enkelte kvinners måte å vise at familien har råd til at mor jobber deltid?

 

http://www.aftonbladet.se/debatt/debattamnen/familj/article12251300.ab

 

Hva er den egentlige debatten, og hvor trykker skoen egentlig?

Det kan virke som om det ikke er så enkelt å gjøre det riktige uansett hvordan man gjør det. Dette rammes en del kvinner av, enten vi liker å høre det eller ei. En del lar seg åpenbart prege sterkt av press, forventninger, media, og måler seg i forhold til andre kvinner i samme situasjon. Jeg kan lett si at det bare er å ta seg sammen, slutt å følge alle disse fru eller frøken perfektbloggene, og be far i huset om å skjerpe seg og ta større del i både husarbeid og bleieskift. Eller å gå 100% på jobb, og send ungen i barnehagen.

Men det er lett for meg å si. En kvinne som både har hatt ressurser og ressurser til å gjøre valg, både for meg selv og for mine barn.

 

Jeg har vært i de fleste rollene og situasjonene føler jeg, så jeg kan kjenne igjen en del av hva det snakkes og diskuteres om. Jeg er selv en såkalt karrierekvinne, med legejobb, og gründervirksomhet på si, i tillegg til å oppdra fem barn. Men jeg er også en «hønemor», som har kjent på både dårlig samvittighet, følelsen av å aldri gjøre ting nok eller riktig, og jeg har kjent på den normale ambivalensen og usikkerheten som det er å være forelder.

Jeg for min del har både jobbet hardt og lange dager, der barna ha blitt sendt til dagmamma eller barnehage fra tidlig til sent, jeg har servert masse posemat og tørt knekkebrød, fordi det ikke har vært tid til å lage alt fra bunnen og å tenke på riktige vitaminer og «byggeklosser». Ungene har ikke sjelden fått med lapp i sekken fra skolen om det har vært for lite skiftetøy, manglet regnklær eller at vi har glemt å sende med mat. Jeg har sågar glemt å hente minstemann i barnehagen en gang. Vi oppdaget det da barnehagestyreren kom og leverte ham på døren etter stengetid…

Men jeg har også gjort andre valg og prioriteringer, og hatt perioder der hele dagliglivet har vært roligere, ved at jeg har jobbet mindre, hatt lange barselpermisjoner og rett og slett prioritert det å være mor. Dette er valg jeg og mannen min har tatt i fellesskap, og det har vært det riktige for oss. Ungene har derfor sluppet å gå på SFO fra dørene åpnet der, og de har gjerne fått gå hjem og kommet til «befolket» hus i 15-16-tiden. Det har da vært mer rom for bollebaking, tur til biblioteket og «mammatid».

Men jeg har også latt ungene være i barnehagen selv om jeg har hatt fri selv. Og da jeg hadde fikk tre av mine fem barn ganske tett, sendte jeg med god samvittighet eldstemann til barnehagen selv om jeg gikk hjemme med småsøsken i barselpermisjon. For en som har fem unger i ulike aldre, så har det vært helt nødvendig å prioritere beinhardt, og å finne «luker» med luft og rom, både for seg selv, og for den enkelte av barna mine. Når man har så stor familie, blir man nødt til å prioritere beinhardt, og man får nok slipt bort litt av den dårlige samvittigheten, som tydeligvis rir enkelte av dagens mødre mye av tiden.

 

Men jeg er fullt klar over at dette er valg jeg faktisk kunne ta; det var verken dårlig råd, enslig forsørgerstatus eller politisk diktat som fortalte meg eller oss hva vi skulle eller måtte gjøre. Jeg har også stort sett hatt en indre trygghet til å ta de valgene som har kjentes riktig.

Når det nå visstnok er enkelte som kjenner på en konkurranse om å være «hemmafru», ved bla å hente ungene tidlig, så må dette ses på som det det er, og ikke bare fnyses av eller rynkes på nesen av. Vi kan godt si at det er en tåpelig diskusjon; det syns forsåvidt jeg også; men det er vel verdt å filosofere over hva som ligger bak at temaet er gjenkjennelig for en del. Om det egentlig forteller noe mer om samfunnet vårt, og hva en del unge har å streve med.

Kronikkforfatteren fra Sverige skriver vel om ting som vi kan kjenne oss igjen i her i landet også. Det er tydeligvis en lei tendens til at kvinner  måler seg med andre kvinner, på klassiske, men også de snodigste arenaer.  Selv om man kan si at dette ikke er et problem som angår mange, så er det verdt å forholde seg til at fenomenene er der.

Det kan virke som om det er en gruppe av unge oppvoksende kvinner som sliter med å finne rollen sin i vårt tross alt svært likestilte og likeverdige samfunn. Pendelen går faktisk mot det reaksjonære i enkelte miljøer, og det er ikke vanskelig å tenke seg at dette er både oppsiktsvekkende og provoserende for andre igjen, også gjerne kvinner, som i debattrommet uttrykker en tydelig skepsis og nedlatenhet mot «mammaene».

Om det er henting i barnehagen, slanking i svangerskapet eller graden av perfektihet i heimen; subkulturer og tendenser i tiden skal man ikke undervurdere eller føyse bort. De skal opp i lyset, og tas frem som reelle samfunnstegn. Da først, kan vi begynne å virkelig forstå hva de er et uttrykk for i vårt moderne samfunn.

 

 

 

 

 

Pin It

» Ukategorisert » Hakkingen i hønsegården…!
On 19. oktober 2014
By

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

« »