Amming og retorikk…

Ukategorisert Comments (5)

 

Jeg har i årevis fulgt ammedebatten på nært hold, og har også deltatt med ulike kronikker og innlegg, både som mor, kvinne og fagperson.
Ammingens nyere historie her i Norge har vært en eneste opptur, der vi fra rundt 1970 har hatt stigende og jevnt høy forekomst av både fullamming og deretter delamming når barnet ble større. Nå peker pilen nedover, og jeg tenker bare «Why am I not surprised»?
Det er flere år siden jeg ytret bekymring over ammingens kår, og hvordan fremtiden ville se ut. Min største bekymring har ligget på den katastrofale holdningen som har vært overfor barselkvinner og barseltid fra myndighetenes side. Liggetiden ved barselavdelingene har gått jevnt og bratt nedover, og det er ikke fulgt opp av et tilfredsstillende og trygt tilbud i kommunene. Mange har kjent seg litt overlatt til seg selv på barselhoteller, der man må ringe etter hjelp, i stedet for å være i et miljø der man kanskje får en tettere oppfølging som mange trenger i de sårbare første dagene etter fødsel.
Nok er nok nå, og de som bestemmer MÅ se at barselomsorgen må styrkes!

 

Breastfeeding_0

 

Et annet fenomen jeg har lagt merke til, og som også har skremt meg og gjort meg tankefull, er den voldsomme bruken av skarp retorikk når det er snakk om amming, og dette temaet kommer opp. Jeg har satt ned på papiret noen av ordene og uttrykkene som blir flittig brukt når amming blir diskutert, og det er ikke småtteri;
Ammepress, propaganda, ammetyrranni, ammepoliti, ammejunta, hysteri, dårlig samvittighet, skyld, amme-pes, ammefanatikere.
Vi snakker her om et kosthold til spedbarn, som er anbefalt i hele verden, både i den vestlige og resten av verden. Et helsefremmende tiltak, som de fleste relevante fagfolk er enige om er sunt og heldig, og har mange gunstige helseeffekter. Også for mor, noe den nylig publiserte «EUs 12 råd for kreftforebygging» viser; der amming er med, fordi det forebygger mot brystkreft hos kvinner. Se linken under.
Man skulle nesten tro det var noe helt annet man snakket om; at det var innføring av en suspekt og luguber tilsetning i mat eller vaksine, eller noe som var virkelig på grensen.
Men vi snakker her om morsmelk, som både WHO og myndigheter i mangfoldige land har akkurat de samme anbefalingene på som her i Norge, mange av dem nylig oppdaterte.
Men akkurat med amming, så er det blitt fritt frem å ta frem storslegga og både æreskjelle selve ammingen og dem som jobber med å fremme amming som et godt og viktig første kosthold for barn.
Det blir veldig fort satt en forbindelseslinje mellom det å fremme amming som det mest anbefalte for barnet i de aller første månedene, til at dette betyr at man dolker de kvinnene som enten ikke får det til eller ønsker å amme.

 

Denne problemstillingen kommer vi stadig vekk borti, vi som er leger; det er mange helsefremmende tiltak vi vet er viktig å fortelle til pasienter, selv om vi vet at noen kan kjenne seg støtt og truffet av det. Det kan være seg overvekt, alkoholforbruk, trening, og røyking.
Men vi kan ikke la være å si til folk at det er lurt å begynne å bevege seg mer eller spise litt sunnere, for å ta hensyn til at vi kanskje sårer noen. Men det er selvsagt veldig viktig hvordan vi ordlegger oss og hvordan vi følger opp de rådene vi gir på en støttende måte.
Dette er særdeles viktig når det gjelder amming. Det å amme barnet sitt er en svært intim ting, og det berører oss mye mer enn vi kanskje tror, på mange ulike plan. De er også forbundet med morsfølelse og mestring, og det er naturlig å forstå at det kan kjennes som et stort nederlag om man ikke får det til. Jeg har selv kjent på fortvilelsen når barnet ikke vil ta brystet, og man ikke vet sin arme råd hva man skal gjøre med det skrikende barnet, mens brystvortene er såre og barseltårene renner.
Da er det helt essensielt at det er god og trygg hjelp nært og tilgjengelig, særlig til å komme over den første kneika. Om man er innstilt på å amme, vel og merke. Det er nok ikke alle som er det, og det er folks personlige valg. De skal ikke bli pådyttet skyld og skam for det, men det er nok fort å oppfatte det slik. Men det er ikke bare jordmødre, ammehjelpere og andres feil.
Begrepet ammepress har omtrent blitt et mantra, og det blir sagt og nevnt så ofte at man til slutt tror og mener at det er press over alt og til enhver tid. Det er jeg ikke enig i. Det har også undersøkelser vist.
Så klart kjennes det som et press når barnepleiere, jordmødre og andre ammehjelpere står over deg og puppen og «maser» om hvordan du skal få barnet til å suge uten at du blir både sår og sur, og barnet blir enda mer frustert. Det er slik det er å komme i gang med amming for veldig mange! Det er veldig viktig at kvinner blir gjort oppmerksom og informert om det at det er bare de aller færreste som får til ammingen fra første sug, og at dette tar tid og må ta tid. Det er bare det at det selvfølgelig også må være helt greit å kaste inn håndlkledet og si nok er nok.
Men når nok er nok, det er ikke alltid så greit å vurdere, verken for mor eller for de velmente som prøver å hjelpe. Jo, det er sikkert mange som skal veilede som presser for mye, og maser og styrer, slik at den første tiden blir fylt med mye negativt. Men jeg tror allikevel at det er en del som ikke har blitt godt nok forberedt på at det koster litt strev og frustrasjon før det går lettere.
Jeg tror det virkelig reelle ammepresset handler om at alt skal gå så forferdelig fort nå for tiden. Én ting er at vi har fått et samfunn der ikke minst vi kvinner skal fikse alt, og leve liv der heller ikke svangerskap og barsel skal merkes, verken på oss selv eller i timeplanen. Men det som er fryktelig trist er at helsevesenet har blitt effektivisert slik at det går ut over liv og helse. Dette er veldig merkbart ved fødeavdelingene, der det er krympet uforsvarlig inn på liggetiden etter fødsel. HER har vi det jeg mener er hovedårsaken til at ammetallene går ned, og kvinnene ikke klarer eller får den nødvendige motivasjonen til å amme. Nå skal alt av informasjon, pleie og hvile skvises inn på ekspresstid, og det sier seg selv at man ikke kommer i gang med melken til man blir kastet ut og hjem. Der det gjerne ikke er noen som kan fortelle deg hvordan du løser små utfordringer med ammingen, som blir store og uutholdelige.
Hvis myndighetene vil at kvinner skal amme mer, og vi skal hindre en videre nedgang i amming, så må de ta dette innover seg, og snu! Det må gis rom for mer ressurser ved barselavdelingene, og kvinnene må få god hjelp og støtte når de kommer hjem.

 

Breastfeeding

Og de som bestemmer seg for at de ikke vil amme, eller kan amme, må få være mamma og kose seg med barnet sitt som alle andre. Noe jeg tror de fleste egentlig gjør.
Jeg har i alle fall en bønn om at det blir slutt på den giftige og destruerende retorikken når det gjelder å beskrive dem som jobber for å fremme amming som et positivt helsetiltak og fint og godt kosthold for spedbarna. Den negative og saftige ordbruken er i alle fall ikke med å trygge og hjelpe usikre og nybakte foreldre til å søke hjelp og å motivere seg til amming.
Skjelsordene minner om de som ble brukt når «røykekrigen» pågikk som verst. Det var ikke pent. Det er fascinerende at noe så hyggelig og «matnyttig» som morsmelk og ernæring til spedbarn skal vekke slike voldsomme følelser.
Men det ér jo mange følelser i sving når det angår barna våre, uansett hva det gjelder, også her..;-)

 

Les mine kronikker her:

 

Adresseavisen:

http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article9631735.ece

 

Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Pappaperm-kan-bli-en-stressfaktor-7192753.html#.UYaeO0pzva8

 

Tidsskriftet:

http://blogg.tidsskriftet.no/2012/11/13/ikke-spok-a-vaere-fodekvinne-i-travelhetens-tid

 

EUs 12 råd for kreftforebygging:

http://www.ecco-org.eu/Global/News/Latest-News/2014/10/News-European-Code-against-Cancer-12-ways-to-reduce-your-cancer-risk

Pin It

» Ukategorisert » Amming og retorikk…
On 16. november 2014
By

5 Responses to Amming og retorikk…

  1. Mona sier:

    Hei, jeg tror du har helt rett når det gjelder liggetid og generell oppfølging av barselkvinner, særlig førstegangsfødende.

    Men det er ikke helt uten grunn at mange opplever det som et ammetyranni. Som førstegangsfødende hadde jeg svangerskapsforgiftning og etter keisersnitt ble jeg liggende på postoperativen i to døgn. Sønnen min fikk mme de to dagene da jeg var for syk til å amme mer enn tre ganger om dagen. Det sier seg vel selv at jeg ikke hadde fått i gang melkeproduksjonen da jeg ble flyttet til barsel, men da nektet plutselig personalet å gi gutten mer mme, for her skulle det ammes! At jeg var nyoperert, svak etter to måneders sykdom og gutten var utsultet fordi han ikke fikk ut noe melk, det var irrelevant. Han gråt, jeg gråt, og det var en helt forferdelig start på mammalivet. Da vi endelig kom hjem, kunne vi gi ham litt mme på kvelden når han var mest sulten og jeg kunne amme resten av tiden. Dermed ordnet det seg og jeg fikk opp produksjonen etter en stund. Han ble en ordentlig liten bolle på hovedsakelig morsmelk, men ikke takket være barselavdelingen og deres ammepress.

    Jeg skulle ønske det var rom for at ikke alle kan fullamme helt i begynnelsen, med et mål om fullamming på sikt. Mange vil nok gitt opp i min situasjon.

  2. Limma sier:

    Jeg er, som Mona, helt enig med deg i at hovedproblemet er den reduserte liggetiden på barsel. Men gud bedre, du skal jammen ikke få komme her og si at det ikke finnes reelt ammepress i helsevesenet. Eller ellers i samfunnet for den saks skyld. Det jeg opplevde på barselhotellet hadde hvertfall ingenting med «informering om fordelene ved morsmelk» å gjøre. Jeg fødte midt på natten, ble overført til barsel midt i de oversiktsløse og nedbemannede små timer, og falt helt ufrivillig i søvn, fullstendig utmattet etter søvnløse døgn med åpningsrier, dehydrering og blodtrykksfall og besvimelser og ambulanse og hjemsendelse grunnet for liten åpning. Jeg var helt ødelagt. Men her skulle det ammes, og jeg ble vekket og fikk en overhøvling om at «skal du bare ligge her og sove så kommer du aldri til å få til amminga, og tenk på barnet ditt, dette er jo det beste for henne». Og unnskyld meg, men det var det faktisk IKKE. Det eneste det hespetreet oppnådde, var at jeg følte meg som en komplett fiasko, og at jeg brukte månedsvis på å utvikle noen form for mestring og kos relatert til det å mate barnet mitt overhodet. Og det var jo ikke sant engang, det hun sa! For det første gikk det helt fint for oss å starte med delamming og så etterfylle med mme via sprøyte-og-tommelfinger, for så å gradvis øke ammeandelen inntil mme ikke lenger var nødvendig. Og for det andre gikk det også helt fint for oss å droppe ammingen fullstendig (pumpet og kastet) i ti dager mens jeg gikk på antibiotika for en sykehusbakterie, for så å kickstarte ammingen igjen etterpå. Men det eneste vi fikk høre var at vi måtte ikke finne på å gjøre noe annet, ingen mme, ingen elektrisk pumpe, vi måtte bare ville det nok. Det var liksom jeg som ikke var godt nok motivert, så derfor fulgte ikke melken min standardskjemaet…Men det var jo ikke viljen det sto på! Jeg fikk kjeft for alt mellom himmel og jord – til og med for at jeg «ikke greide å slappe av så det er jo ikke rart melken ikke kommer». Dette ble sagt på dag to – og jeg har senere skjønt at melken vanligvis ikke kommer da uansett. Og den ene pleieren visste jo ikke hva den andre hadde gjort, så vi fikk alltid høre at det vi gjorde var feil, selv om vi jo bare gjorde som vi var blitt bedt om av forrige taler. Og bare det faktum at de i det hele tatt la seg opp i ting som at jeg ville sitte på sengen og ikke på den harde stolen, fordi JEG hadde vondt etter å ha revnet gud-vet-hvor-mye-for-de-hadde-ingen-papirer-og-vi-fikk-ingen-info. Jeg sliter fortsatt av og til med å skjønne at det er VI som bestemmer sånne ting, fordi vi ble så overkjørt og umyndiggjort i en situasjon der vi skulle gjøre våre første erfaringer som foreldre. Da vi reiste hjem var jeg livredd for å gjøre feil, men sjeleglad for å slippe unna det heseblesende, håndmelkende, inkonsekvente ammehelvetet på hotellet. På helsestasjonen fikk vi god, tilpasset hjelp, og de ansatte der var ganske liberale i sine karakteristikker av det systemet som skaper slike opplevelser som vår. Også utenfor helsevesenet har vi møtt den stygge skyggesida av den norske ammesuksessen: Fremmede damer har kommet bort og irettesatt meg når jeg har sprøyte- og flaskematet barnet offentlig, og de har uttrykt alt fra skuffelse over kvinner som ikke gidder å amme til rent sinne over at jeg frarøver barnet mitt den nærheten og tilknytningen. Hvis du ante hvor mye kjeft jeg har fått av utenforstående forståsegpåere med forskning og undersøkelser under armen, og hvor mange andre ulykkelige mammaer jeg har møtt som har akkurat de samme erfaringene, så tror jeg du ville ha vært mer forsiktig med å ufarliggjøre andres opplevelser ved å avskrive dem som et produkt av uheldig kommunikasjon og projisering av mødres egen dårlige samvittighet. Jeg sier ikke at slike holdninger som de jeg møtte er normen, eller på noen måte offisielle. Men jeg skal love deg at de finnes der ute, og at de driver folk ut i fortvilelsen. Og vet du, jeg synes faktisk det må være helt legitimt at vi også får lov til å delta i det offentlige ordskiftet om amming og barselomsorg.

    • Hei, og takk for innlegget ditt!
      Huff, det er trasig å høre om det du har opplevd og erfart, og det er bra at historier som dine også kommer frem.
      Jeg tror en del av»ammepresset» som oppleves ved barselavdelingene er at de som jobber der har det altfor travelt, jobber hektisk, og dermed har for lite ro og tid til å hjelpe nybakte mødre, som ikke vet opp og ned på så mye rett etter en fødsel.

  3. Eva Mehus sier:

    Ord som»ammepress/ammepoliti osv er ord som kommer fordi det er en reell opplevelse av forferdelig mange kvinner. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har pratet med/chattet med kvinner som sliter med ammingen. Som har blødende sår, sultne babyer og en nitrist barseltid, men som kun møtes med: «Du må bare prøve mer» eller enda verre «Er du sikker på at du har prøvd nok?»

    Det eneste disse kvinnene vil, er å amme sine barn og gi dem fulle mager. Være en god mamma. Og når de oppsøker hjelp, så blir de møtt av tvil, «har du prøvd nok». Det må være et sånt grusomt slag i magen for noen som søker hjelp. Og leger, helsesøstre og jordmødre må prøve å sette seg i situasjonen til kvinnene som virkelig har prøvd alt. For det er faktisk slik det er, i de aller fleste tilfellene.

    Slik behandling av kvinner gjør at det å søke hjelp også føles negativt, og forsterker følelsen av å være en enda dårligere mamma. «Hvis man ikke får til å gi babyen sin mat, hva slags mor er man da?» er tanker som blir forsterket av «Har du prøvd nok?». Amming er superbra, det vet vi alle. Og det store, store flertallet av kvinner som føder barn i Norge, ønsker å gjøre det. Har dere undersøkt hvor mange av kvinnene som ikke ammer, som faktisk hadde et brennende og inderlig ønske om å gjøre det?

    I min nære omgangskrets har jeg to kvinner som ikke kunne amme pga medisinske grunner. De vegret seg for å gi flaske offentlig, pga sårende kommentarer/spørsmål HVER gang. Og om det ikke kan kalles ammepress, så vet ikke jeg. Disse damene går på sterke medisiner, og legene ga dem forbud mot å amme. Men fryktelig mange andre dømte dem som dårlige mødre som gikk for den lette løsningen. Det er jo ikke slik at man skal måtte legge ut om sine fysiske problemer hver gang man tar fram en tåteflaske? Men slik er det svært ofte i Norge i dag.

    At ammmefrekvensen går noe ned i Norge i dag, tenker jeg er et sunt tegn på den måten at flere står i mot dette presset, når det bryter ned mor. Det er tross alt bedre med en velfungernende mor og barn, enn en utslitt mor, sulten barn og tynnslitte familier når amming er prøvd og prøvd uten noe særlig resultat. Disse mødrene er like fantastiske som de som fullammer 6 mnd og delammer til fylte 2. De gjør nemlig det som er best for sine barn.

    Så kan dere leger, politkerne osv gjøre det dere kan for at kvinner skal få en bedre barseltid med mer ro, hjelp og veiledning. Men det tror jeg på, når jeg ser det.

    Mvh

    Eva

    • Hei, Eva!

      Takk for kommentaren.
      Det er ikke greit at kvinner som tar frem tåteflasken blir sett skjevt på. Det sier vel mer om dem som retter et slikt blikk enn om mammaen…!

      Jeg er så enig med deg i at vi skal gjøre alt vi kan for at barseltiden skal bli bedre for kvinner. Det er fryktelig trist og uverdig det som skjer nå, at det bygges ned, og blir mer hektisk for mor og barn, men lite tid og ro til hjelp og veiledning.
      Det er etter min mening med å skaper et reelt press, om å klare å få til amming fortest mulig. Det er faktisk IKKE mulig, for mange, og da blir det nederlag og manglende mestringsfølelse som resultat.

      Man er en god nok mamma om man ammer eller ei, det er ikke det det er snakk om, det er det viktige men vanskelige budskapet å nå frem med. Det blir gjerne slik med helsebudskap, som kan oppleves som sårbare og sårende, dersom man ikke klarer å oppnå det som er anbefalt.

      Hilsen
      Kari

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

« »