Et drømmeliv…

Ukategorisert Comments (0)

I helgen kom jeg over en kronikk som komikeren Jon Niklas  har skrevet. Her filosoferer han om alle drømmene han har, som bare forblir drømmer, mens han fortsetter blant hverdagens trivialiteter og plikter. Han forteller blant annet at han har drømt om å kjøpe seg en liten vingård i Ungarn, og vandre barbent i hagen, uten så mange av den grå hverdagens planer og plikter, som de fleste av oss lever i og kjenner på. Rønning har også et inntrykk av at de fleste av oss nordmenn gjør som ham, eller snarere ikke gjøraltså lar være å lytte til våre drømmer, selv om det er mange ting vi kunne tenkt oss å gjøre annerledes.

Les kronikken HER

 

 

 

 

 

IMG_5316

 

 

 

 

Hvem kjenner seg ikke igjen i dette? De fleste av oss dagdrømmer vel en gang i blant, og det er sunt å leke med tanker om å hive oss ut i opplevelser og påfunn som gjerne er veldig annerledes enn den hverdagen vi lever i.

Men så er det gjerne et eller annet som stopper oss fra å gjennomføre drømmene våre; de forblir bare fjerne drømmer og fantasier, som vi legger til side, og vi fortsetter vårt liv som før.

Et liv som gjerne er fylt med praktiske gjøremål fra morgen til kveld. Med lite rom for fleksibiltet og å ta ting på sparket. Og ikke minst; lite rom for å kjenne etter og lytte til hva man egentlig vil ha ut av livet sitt.

I likhet med Jon Niklas Rønning tror jeg det er mange av oss som drømmer om å vandre rundt i sin egen hage i sydlige strøk, og å sitte på en veranda med et glass vin, mens solen går ned over vakker natur, enten det er i Provence, på Kreta eller i på Amalfikysten. Det er for mange av oss det ultimate livet, og bladene viser oss blider av de som har turt å lytte til drømmen, og finne seg sitt paradis.

 

Jeg og mannen min var gærne nok til å gjøre det selv vi. Etter mange reiser til det ene stedet etter det andre rundt Middelhavet var tiden kommet for å finne vårt eget sted, og med en bank som var velvillig, så ble vi eiere av et hundre år gammelt hus i en liten landsby i Piemonte i Italia. Med slakteren på hjørnet, panoramautsikt utover vinmarkene og hyggelige italienske naboer som gjerne kom og slo av en prat. Og med vinmarker som Barbaresco og Barolo en halvtime unna. Kunne det bli bedre? Ungene elsket feriene der, og vi nøt lange luncher under pergolaen. Men det er hverdag i feriehuset i Piemonte også. Leietakere som ringer og forteller at det lekker på badet, en stor hage som må ryddes og stelles til vårs og takstein som burde få seg en overhaling. Så etter fem år fant vi ut at det å eie et slikt drømmested fordrer at man enten er rik nok til å ha både gartner og husholder, eller så bør man kanskje være i en livssituason der man faktisk kan oppholde seg på sitt drømmested over lang tid om gangen, uten barn, fast jobb og andre «praktiske hindringer» som gjør drømmen litt mer prakkete.

Men det skal vi ha; vi hivde oss ut i drømmen, og vi sitter igjen med en fantastisk flott erfaring som huseiere i Italia, med gode italienske venner på kjøpet og barn som har fått en fin relasjon til et nytt land.

 

 

Piemonte 2

 

 

Jeg elsker å reise, og jeg har alltid reist masse og brukt det jeg har hatt av ekstramidler til å ta en tur, nært eller fjernt. Det er drømmen for meg, og heldigvis for min elskede også. Så vi har kommet til at vi finner en stor frihet i det å reise og oppleve nye land og himmelstrøk, i stedet for å salte ned mange penger i en dyr hytte på fjellet eller ved sjøen, eller å kjøpe seg et sted i utlandet. Eller å betale ned boliglånet vårt fortest mulig for den del.

Jeg tror noe av grunnen til å mange ikke lever ut sine drømmer er at vi i Norge har en veldig stor hang til å eie, vi har rene «eiesyken». I tillegg til egen bolig er det veldig mange som investerer kjempestore summer på en hytte. Mange nøyer seg heller ikke med én bil, og vi investerer enorme summer på det som inni husene våre også. Interiørbutikker med  ting&tang popper opp både i by og land. Materielle ting binder oss opp, og gjør det vanskeligere å hive seg uti nye eventyr og leve ut drømmer.

 

Det er ikke vi som eier tingene; det er til slutt de som eier oss

 

Det er selvsagt en del ting i livet som binder oss fast til hverdagen, og som gir oss forpliktelser, og slik skal det for all del være. Men det er allikevel vi som legger mange bånd på oss selv, og som lager begrensinger som vanskeliggjør å leve som vi kanskje innerst inn drømmer om.

Det er nettopp dette som Jon Niklas Rønning skriver om, og som er ganske vemodig; at mange angrer på alt de ikke har gjort når de går mot slutten av livet. De er lei seg fordi de ikke har vært sannere mot seg selv, men har levd slik de mente det var forventet av dem.

Det er ikke egostisk eller galt å være sann mot seg selv. Det er noe vi faktisk har plikt til å være. Først da kan vi også leve sant overfor andre. Enten det er partneren vår, barna våre eller andre i omgivelsene våre.

En av måtene å være mer sann på, og tro mot seg selv er det å ta drømmene på alvor. Å ture å tenke ut tanken på at noen av dem faktisk er gjennomførbare, men det krever faktisk kanskje mer av oss enn å fortsette det faste mønsteret og den daglige donten.

Det er opp til oss selv. Vi har alle ansvar for vår egen lykke. Det er et ansvar som er så stort at mange ikke tør å ta det, før det er for sent.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pin It

» Ukategorisert » Et drømmeliv…
On 12. april 2015
By

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

« »