Et tidlig og tøft møte med arbeidslivet…

Barneoppdragelse, Ukategorisert, Ungdom Comments (0)

Da jeg var 12-13 år startet min yrkeskarriære. Fadderen min var jordbærdyrker, og flere somre ble tilbrakt med bøyd rygg blant de røde bærene. Det var akkord, så det var om å gjøre å fylle så mange kurver som mulig før arbeidsdagen var over, og vi tok sykkelen fatt, de 5-6 kilometerne hjem igjen. Jeg husker jeg syns det var en utrolig kjedelig jobb, ikke minst når nordmørsværet slo til, og det regnet og var surt, til tross for at kalenderen viste juli måned. Men jeg vet at jeg ikke har tatt skade av det, og som det er med mange ting fra oppveksten, så får slike minner gjerne et gyldent slør av nostalgi.

Jeg prøvde meg også som avisbud, men husker det var trasig å stå opp kl halv seks om morgenen, kaldt og mørkt som det var, og det hendte jeg fikk hjelp fra snille foreldre som kjørte meg rundt i snøvær og sludd.

 

Barn penger

 

Nå er det mine egne barn sin tur, og jeg har vært opptatt av at de bør få seg en liten jobb når de er gammel nok til det. Ikke for at vi ikke har råd eller mulighet til å brødfø dem, eller putte i dem en hundrelapp her eller der når de ber om det. Det er rett og slett fordi vi syns det er viktig at de lærer seg å jobbe, og å se hvor pengene kommer fra. Og at de skal gjøre en innsats for å skaffe seg ting de ønsker seg. Vi er også sikre på at det å vise frem på en CV at man faktisk har giddet å stå opp og gå med avisen eller gjøre en annen jobb, er en stor fordel, og noe de tjener på i lengden. Det er trolig også enklere å få «drømmejobben» når man er større og myndig, og trenger en ekstrajobb i tillegg til skolen.

Hos oss har flere av ungene gått med avisen, og det er nå 13-årinngen som har denne lørdagsjobben. Han må opp og hente avisene , og komme seg avgårde i 0930-tiden, og håpe på at de som bor på ruten hans har stått opp og ikke er på helgetur. Det er én ting, og faktorer som er naturlige og ikke noe å gjøre med. Det som er mer utfordrende, og som har forandret seg mye bare de siste årene, er at det er så få som har cash, i tillegg til at de leser avisen på internett. Dette er to forståelige faktorer det også, og som selvsagt påvirker hvor mye/lite ungene tjener på runden sin.

Men; hvorfor må folk være så utrolig frekke og sure når det kommer et stakkars avisbud på døren? De fleste oppfører seg som folk, men det er ikke helt sjelden jeg har hørt mine barn fortelle om frekke og uhølige folk som regelrett kjefter på barna, og som ikke klarer å si at de ikke skal ha avisen på en høflig og hyggelig måte. Andre gjemmer seg bak gardinene, og lar være å åpne døren, selv om ungene ser at de er hjemme. Tenk på hva dette gjør med et barn og ung tenåring, som faktisk har sin aller første erfaring med yrkeslivet, og som har mannet seg ganske mye opp for å ture å gå denne runden, og ringe på døren til fremmede folk. Det må gå an å oppføre seg ordentlig, selv om man ikke er helt glad for at avisselgerne kommer, og prøve å huske at dette ikke er rutinerte voksne selgere, men faktisk  store barn og ungdommer som orker å få seg en jobb.

Det er ikke så uvanlig at det ringer på døren, og det står noen utenfor som ønsker å selge et eller annet; enten en innsamlingsaksjon, en helgeavis eller dopapir til inntekt for fotballaget eller skoleturen. Jeg for min del syns det er vanskelig å si nei, og ender gjerne med å kjøpe det meste av det som blir tilbudt. Jeg har full forståelse for at det ikke er noe man skal forvente av noen, og det er helt greit å si nei til småkaker eller lodd. Allikevel kjenner jeg på et visst ansvar for å være både hyggelig og gi en litt støtte, særlig om det er nabouunger fra gata eller bekjentskapskretsen som ringer på. Dette er det tydeligvis mange ulike holdninger til, og det er ikke alle som deler dette synet, selv om det er barnet fra nabohuset som trenger en skilling til klassetur eller har en avis å selge.

Essensen i det jeg skriver her er at jeg ønsker man tenker seg om neste gang man kjefter på avisselgeren på 14, eller bryskt avviser å kjøpe dopapir av gutten lenger nede i gata. Det koster oss kanskje ikke så mye å kjøpe noe en gang i blant. Og om vi ikke ønsker å ha VG hver søndag, så kan vi kanskje bli flinkere til å åpne døren med et smil, og si at vi egentlig ikke leser VG, men at vi kan kjøpe den en gang i blant. Så går den unge avissselgeren derfra uten klump i magen, med en ekkel følelse, og gruer seg til resten av runden på sin lille første jobb.

Slik blir det et fint første møte med arbeidslivet, som gir dem en fin ballast til alle andre erfaringer de skal få med seg i årene fremover. I tillegg til at de på den måten får litt kred fordi de faktisk har giddet å komme seg på jobb, mens flesteparten av vennene fortsatt ligger og chiller i sengen sin!

 

 

Pin It

» Barneoppdragelse, Ukategorisert, Ungdom » Et tidlig og tøft møte...
On 26. oktober 2015
By

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

« »