Hardt å være avisbud…

Barneoppdragelse, Livsstil, Morsrollen, Ungdom Comments (3)

I en tid da vi har muligheter til å gi ungene våre stort sett det de peker på, har vi vært prøvd å over å være litt strenge, med at  barna har måttet skaffe seg en liten jobb på si. Ikke bare for de skarve pengene de tjener på et slikt arbeid, men like mye for at de skal få erfaring i form av både å kjenne på et ansvar, og å ha en slags forpliktelse som en slik jobb gir.

En av de eneste jobbene det er mulig å få som tenåring, er å være avisbud. Dette er en type jobb flere av mine håpefulle har hatt, frem til de har vært store nok til finne seg sommerjobber.

For noen uker siden var det nestemann i huset sin tur til å starte «karrieren» som avisbud, denne gang med søndags-VG i sekken. Og det kan man trygt si har vært en trasig opplevelse… Vi som er foreldre sitter og syns litt synd i jenta vår, for dette har vært barskt.

En ting er at det er blitt stadig vanskeligere å selge avis på døren fordi «alle» leser nyheter på nettet. Dessuten er det færre som har kontanter i lommen. Men hadde det bare vært det-

Vår ferskeste «arbeider» i huset forteller om voksne mennesker, som gjemmer seg bak gardiner, later som om de ikke er hjemme, og unngår å låse opp når hun ringer på. Andre ganger har hun sett folk på kjøkkenet, som har slukket lyset og latet som om de ikke var hjemme. Hun forteller også andre historier, som også bekreftes av storesøsknene med samme erfaringer, om at folk nesten kjefter dem ut når de ringer på døren og spør om de vil kjøpe en avis.

Dette er voksne mennesker! Hva er det som går av folk?

I dag har hun gått i 8-10 gater i nabolaget vårt, og solgt to, jeg gjentar 2, aviser…

 

 

 

 

avisbunke

Både hun og vi har respekt for at folk gjør det de vil, at noen er på søndagstur, andre ligger og sover, eller er bortreist. Eller at man rett og slett ikke vil ha en avis. Men trenger man å være så uhøflig for det? Mange er selvfølgelig høflige og hyggelige, men det er merkelig å høre om hvor mange det er som har et veldig vanskelig forhold til å si «nei takk» på en hyggelig måte. Hva sier det til mitt barn, som jeg faktisk har som mål at skal lære litt folkeskikk og arbeidsmoral ved å måtte ha en slik liten jobb? Vi har brukt mye tid på å forklare at det ikke henne det er noe galt med, eller henne de egentlig er sinte på eller ikke vil snakke ordentlig til. Det handler mer om at mange av oss er veldig redde for å avvisning; like mye å avvise som å bli avvist. Det blir bare så veldig dumt, og mottakeren blir iallefall forvirret, når en del vokse folk ikke klarer å smile og si nei takk på en avslappet og hyggelig måte.

 

 

Og et lite hjertesukk, og egentlig et litt interessant prinsipielt spørsmål, som jeg faktisk lurer på, og gjerne tar imot synspunkter på;

Hvordan gjør man det med nabounger, som kommer med enten det er avis, dopapir, julekalendre, sjokoladekjekser eller loddbøker på døren? Jeg for min del er liksom oppvokst med at man stiller opp litt for kjente unger og nabobarn, iallefall ganske så ofte. Når det gjelder en avis som selges hver søndag, er det selvsagt noe annet, men for det barnet som går rundt med sekken full av aviser, hadde det gitt et lite «løft» om noen hadde sagt i døren at de ville kjøpe innimellom iallefall. Det koster ganske lite og betyr veldig mye for de få ungene og ungdommene som faktisk gidder å gå rundt på en kald vintermorgen, for å tjene seg noen lommepenger.

 

Jaja, det ble et følelsesmessig hjertesukk dette.

Men jobbkarrieren stopper nok før den har kommet ordentlig igang. Det var meningen at dette skulle være en fin arbeidserfaring som ga selvtillit og ansvarsfølelse, men ironisk nok ble det nesten det motsatte. Men lærdom ble det uansett!

Pin It

» Barneoppdragelse, Livsstil, Morsrollen, Ungdom » Hardt å være avisbud…
On 27. november 2016
By

3 Responses to Hardt å være avisbud…

  1. Anne-Helene sier:

    Hva med å gjøre en liten undersøkelse for å finne ut hvilke husstander som ønsker avisa? Det skal ikke så mye til for å få en slags oversikt over markedet. Da slipper hun å gå bomtur.

    Jeg føler nok også en slags forpliktelse overfor unger som selger ting, særlig når det går til inntekt for leirskole og fritidsaktiviteter. Det handler vel litt om lojalitet? At hvis vi handler en gang, kan det være at de handler av våre barn en annen gang?

  2. Stine sier:

    Hei, jeg har i flere år fulgt bloggen din, både livslangs og den forrige lykkeligsomliten. Ofte er jeg svært enig med deg, og spesielt når du skriver om det du sier står ditt hjerte nærmest, kvinnehelse, svangerskap, amming. Hatten av for mange gode innlegg jeg leser med stor iver og interesse.
    Men her synes jeg du bommer litt. Litt. Misforstå meg ikke, jeg mener selv, og er, som du opvokst med at man stiller opp for nabounger. Jeg har selv vært avisbud, solgt dagbla på søndager, lodd, dasspapir, kalendere osv osv.Jeg har med andre ord vært der selv. Nå er jeg blitt den voksne, som av og til gjemmer seg bak døra og later som om jeg ikke er hjemme. Hvorfor gjør jeg det, spør du i innlegget. Jo, det er fordi jeg skammer meg sånn. Jeg skammer meg over å si nei. Gang på gang. JEg har så veldig lyst til å hjelpe nabojenta med å tjene sine egne penger, de hun får når hun selger søndagens VG. Jeg har kjøpt den noen ganger, og et er ikke for at innholdet er verd pengene, for å si det sånn. Makan til tabloide nyheter skal man lete lenge etter. Nei, de gangene jeg har kjlpt, er det ene og alene for å støtte nabojenta. På samme måte som jeg håper at naboene vil støtte mine unger når deres tid til en ekstrajobb kommer. Og den håper jeg vil komme, verdien av egentjente penger er stor.
    Så hvorfor sier jeg nei, når jeg så gjerne vil støtte denne nabojenta, elelr broren hennes når han er vikar. Jo, det er fordi vi, familien vår har så usigelig dårlig råd. Jeg skal ikke uttdype hvor mye og hvorfor, men det du her sier at koster ganske lite, koster faktisk oss ganske mye. De tretti kronene avisen koster, kan være de tretti kronene jeg heller velger å bruke på at datteren min skal få delta på et sosialt arrengement i regi av foreldrene på skolen. DEt ksoter også som kjent penger, gjerne små summer som «alle» har. Men mange bekker små gjør faktisk en stor å, og for noen av oss er vi pukka nødt til å prioritere. Det kan være at barnehageungen har mistet polvottene sine (igjen) på dagens tur oppi skogen. Til tross for en times leting finner jeg dem ikke igjen, og må kjøpe nye. Men det får bli om seks dager, når mannen får lønn. Kontoen er faktisk skrapa. Tretti kroner kan være en pose med havregryn til eldsteungen sin havregrøt. Det er det eneste hun spiser for tiden, og mat må hun jo ha. Tretti kroner ganger fire uker er hundreogtjue kroner. Jeg kan få ganske mye utav de kronene der. Men da må jeg faktisk la vær å kjøpe VG. Jeg vet at jeg bare bør åpne og si takk, men nei takk. Men det var den skammen. Fordi jeg også, som du er oppvokst med at man stilelr opp for naboungene. Jeg vil ikke at de, eller mammaen deres, som ofte er med på turene skal tro at vi er gniene eller ikke bryr oss om å stille opp for verdens fineste nabotenåringer. Derfor gjemmer jeg meg heller med skammen, og håper at ingen ser meg.

    • Hei, og takk for kommentaren. Det setter jeg pris på!
      Jeg mener jo ikke å «ta» noen spesielt, det er mer den generelle opplevelsen jeg ønsket å beskrive.
      Jeg opplever det jo fra barnet mitt sitt ståsted.
      Men uansett, takk for ditt innspill:-)

Legg igjen en kommentar til Kari Løvendahl Mogstad Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

« »