Små, men magiske menneskemøter…

Livsstil, Lykke Comments (0)

Jeg har vært oppslukt og opptatt med bokskriving i over et år, og denne våren har vært utenom det vanlige for meg. Derfor har også bloggingen ligget i dvale, rett og slett fordi det verken har vært tid, kreativitet eller rom for det. Slik er det vel med mye av det vi driver med; alt har sin tid.

Men nå kjenner jeg på lyst og inspirasjon igjen, og sist i dag fikk jeg en hyggelig oppfordring i byen fra en dame, som håpet at jeg skulle ta «pennen fatt» igjen.

 

Dette med alt har sin tid leder meg til det lille jeg skal skrive om i dag.  Jeg skal skrive om et lite og spontant menneskemøte som jeg opplevde for et par uker siden. Et slikt møte som like gjerne kunne ikke ha blitt, og som vi går glipp av, enten fordi vi haster videre med våre gjøremål, fordi vi er reserverte og ikke skal bry noen, eller rett og slett fordi vi ikke tar oss tid til å se verden og menneskene rundt oss. Jeg er over gjennomsnittet nysgjerrig, ikke på sladder og siste nytt, men like mye på mennesker, på historier og hva som er bak det jeg ser med det blotte øyet. Det kan gi opplevelser som dette korte møtet en dag i juni.

 

 

 

Bakklandet

 

 

Jeg var ute på en morgen-joggetur, og var på vei til bilen ved Skansen, men bruker gjerne å avslutte turen med å stå en liten stund og kikke utover båthavnen, forbi fyret og ut mot Munkholmen. Det var det jeg skulle denne morgenen også, da jeg så en gammel mann sitte der ute, hvilende på setet på rullatoren sin. Han satt stille med ansiktet vendt mot sjøen. Jeg var på vei til å snu igjen, men noe i meg sa at jeg skulle ta meg tid til å stoppe opp, og si hei til denne gamle mannen. I det jeg stoppet opp, svett og tungpust, kikket han opp, med varme og glade øyne, og han lyste opp da jeg startet samtalen med det vante «Det er fint vær å sitte her i dag!». Umiddelbart fikk vi en fin tone, og han virket både overrasket og glad for at jeg stoppet opp for å slå av en prat.  Mannen fortalte at han nå bor på et sykehjem i nærheten, og at han tar rullatoren sin og går de hundremetrene hit til Skansen, for å se utover sjøen, og både nyte frisk luft og mimre litt over gamle dager.

Praten, som starten med en trygg og kjent værfrase, utviklet seg til å bli en god samtale om livet, og jeg fikk kjennskap til en mann på over hundre år, som fortalte meg om sitt yrkesliv på sjøen, og på alle verdenshav, fra han var ung gutt, og dro på sjøen. Han var klar og kvikk, og jeg sto og kjente på en takknemlighet for at jeg hadde fulgt magefølelsen, og tatt meg tid til å stoppe opp og gi meg selv sjansen til å få en slik øyeblikksopplevelse. Jeg fikk høre om, og ikke minst lære, om båttrafikken som foregikk både i Trondheim og ut til Fosen, og jeg fikk også høre om hvordan det var å være på båt allerede før krigen, rundt om i verden.

 

 

 

 

 Bilde Skansen1

 

 

 

Tiden gikk, og jeg visste at det var noen barn som ventet på meg hjemme, men det var vanskelig å rive seg løs fra dette helt spesielle møtet. Det var som jeg ville holde på det, for det er så altfor sjelden at man har slike ekte og spontane menneskemøter. Aller mest fordi man aldri tar seg tid til det. Kanskje skulle vi vært flinkere til å si hei til han eller hun ved siden av oss på bussen, sette oss ned på benken der det sitter en gammel dame, og rett og slett være litt mer spontane og frie når det gjelder slikt?

Jeg sitter iallefall igjen med en liten, men samtidig stor opplevelse, som jeg faktisk ikke kommer til å glemme. Og jeg kommer til å stoppe opp igjen, å ta meg tid til slike små men magiske menneskemøter-

Pin It

» Livsstil, Lykke » Små, men magiske menneskemøter…
On 10. juli 2017
By

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

« »