Søndagen har for meg og mannen min vært tilbrakt på legekontoret. Ikke fordi vi syns det er den beste måten å tilbringe en fridag på, men fordi helsemyndighetene har pålagt oss å sortere ut de som skal prioriteres i vaksinekøen.
Det er trolig ikke mange som er klar over hvordan man havner i «riktig» vaksinekø, når man nå skal plukke ut dem som er i såkalte risikogrupper. Det er det vi fastleger som har fått ansvar for, og det er både en ansvarsfull og krevende jobb, som myndighetene har pålagt oss.
Og det kan nødvendigvis ikke gjøres på dagtid, når kontoret er fullt av pasienter, så da må kvelder eller helg tas i bruk. Det er et pålegg fra staten, så det er ikke noe vi kan bestemme om vi vil være med på eller ei. Så da er det bare å brette opp ermene og ta i bruk søndagen-
Mens jeg har sittet og sett over lister, kriterier, koder og prøvd å sette meg inn i dette, har det virkelig slått meg hvor unik fastlegeordningen er, også nå i pandemihåndteringen, når dette arbeidet skal gjøres.
For det skal jo gjøres!
Noen må jo ha oversikt over om «Ola Olsen» eller «Kari Pedersen» har en diagnose som fyller kriteriet for å komme først i køen når risikogrupper mellom 18-64 år skal prioriteres.
Myndighetene har laget lister med diagnoser og tilstander som tilsier at den og den har rett på å komme på listen. Men det er ikke så enkelt; det holder ikke å ha «astma» eller en «nevrologisk» sykdom, men det er mange avarter og alvorlighetsgrader og kombinasjoner, som vi må se etter på hver eneste pasient innen de aktuelle gruppene.
Noen må gjøre den jobben, og vi stiller opp vi! Som jeg tør påstå at fastlegene virkelig har gjort fra denne pandemien også satte helsevesenet på hodet, også for oss som er helt i front, i primærhelsetjenesten. Vi har gjort alt i vår makt for å snu det meste på hodet for å kunne holde åpne kontorer; ta imot syke og bekymrede, legge til rette for at en vordende far også får være med sin gravide kjære på kontroll om det ønskes, når andre aktører har stengt dørene, og å tilby alt fra videokonsultasjoner og telefonmøter til vanlige fysiske møter. Og vi har vasket, spritet og omstilt oss, fordi det ligger i blodet vårt å stille opp, for å få dette fantastiske helsevesenet som vi tross alt har her til lands, til å gå sin skjeve gang, også i en pandemisituasjon. For de aller fleste er veldig glade i jobben vår, og legger vår ære i å gjøre den så godt vi makter og får til.
Men jeg har virkelig tenkt på dette i dag, enda en gang, hvordan det skal gå den dagen da fastlegene ikke er der mer. For dette er dessverre verken en trussel eller en pessimistisk dommedagsprofets tale.
Faktum er at denne unike ordningen ligger på sotteseng, og kneler. Arbeidsoppgavene har blitt stadig flere, uten at bevilgninger har fulgt med. Det er vanskelig å rekruttere unge fastleger til å kjøpe seg praksiser, mange erfarne leger slutter, og det er mange ledige hjemler, og dessverre en stor turnover av vikarer. Så det blir en ond sirkel, der ordningen kveles både innenfra og utenfra, og selve gullet med ordningen forvitres, sakte men sikkert.
For hvordan er det når neste pandemi banker på døren? For det kan skje. Hvem skal da ha jobben med å ha oversikt over pasientenes detaljerte helseproblemer? Vi er de eneste som sitter med den samlede oversikten, og aller viktigst og ikke minst, så sitter fastlegene med en unik oversikt som ikke kan erstattes; vi kjenner mange mennesker veldig godt, og har den ekstra teften og oversikten som man ikke får gjennom et dyrt dataprogram eller plattform, uansett hvor fancy den ser ut.
Vi har sittet i dag og begge kommet på pasienter som ikke passet inn i kodene som vi fikk sendt fra myndighetene, men som vi kjente helsetilstanden til, og som på grunn av det, får den vaksinen de har rett på og trenger snart.
Dette kan verken en dropin-lege, hjemme-doktor eller noen andre private erstatte. Men allikevel er det dessverre en tendens til at stadig flere omfavner de raske løsningene, uten å skjønne at det ikke er bærekraftig den dagen man virkelig trenger hjelp, og noen som ser hele det store bildet.
Lykke til, både politikere, helsemyndigheter og Hvermannsen, som tror dette kommer av seg selv; vi kommer til å bli savnet om dette går til grunne!
Enn så lenge, så skal vi gjøre vårt vi, så alle blir vaksinert så snart det lar seg gjøre.
LIVSLANGS 