TID FOR ET BESØK?

Har du ein ven og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.

Håvamål

Jeg har en mor som jeg ser opp til, og det på så mange måter. Hun er en av de tøffeste damene jeg vet. Og jammen er hun også en av de mest gjestfrie og sosiale, på den gamle gode måten. Når jeg snakker med henne, er hun enten på vei til naboen på en kaffe, eller så er det noen som skal komme på besøk. Enten for å slå av en prat, eller for å få en av de gode matbitene hun lager. Denne sosiale omgangen, som hun er så heldig å dyrke, er ikke noe hun har begynt med etter hun ble pensjonist, dette er noe jeg husker helt fra min egen barndom; et hus som alltid var åpent og gjestfritt, og der det kom mange fine folk innom både titt og ofte.

Jeg har tenkt ganske mye på dette selv, at jeg egentlig skulle ønske at jeg var mer sosial på denne måten; at kaffekannen var klar og at det ringte på døren og naboen eller en venn kom innom, bare for å slå av en prat og si hei. At det ikke stort sett bare er når man planlegger lang tid i forveien, og ringer og sender meldinger frem og tilbake, for å finne et tidspunkt som passer i kalenderen. Jeg skrev faktisk om dette i en gjestekommentar like før jul, at det var et av mine store mål for dette året;

«Mitt ønske for julen og det neste året er å være en god venn og medmenneske. Jeg slår et slag for at vi blir flinkere til å banke på døren til folk, og å være der enda litt mer for hverandre. Jeg tror vi som samfunn har blitt så travle og opptatt av alt mulig utenom det som egentlig er viktig, at vi knapt har tid til å «se» hverandre lenger. Det ligger så mye fint og vakkert i gode menneskemøter, som jeg også erfarer hver dag i jobben min som fastlege. Det er en rikdom vi må ta oss bedre tid til å dyrke.«

Adresseavisen 20/12-19

Nå etter jul har det faktisk kommet flere saker om akkurat dette, blant annet i NRK; at vi aldri går på uanmeldt besøk lenger, og at det er stadig mer sjelden at man bare står og slår av en prat med naboen eller setter seg på trappen til hverandre og tar en kopp kaffe. Det kan kanskje for enkelte kjennes litt klamt å få uanmeldte besøk, og det finnes en mellomting mellom det å ringe på til folk man kjenner både mer eller mindre, og det å bli mye mindre formell enn mange av oss kanskje har blitt. For jeg tror noe av det ikke skyldes at vi ikke ønsker å ha kontakt med andre, eller å ha noen innenfor døren, men snarere at det er mange som har et så tettpakket program og hektiske uker, at det faktisk kjennes godt og nødvendig å ha litt alenetid, og å være for seg selv, uten å «måtte» være sosiale.

Men ingen ting kommer av seg selv, heller ikke det å holde på vennskap eller utvikle gode naboskap og relasjoner generelt. Vi vet jo også at ensomhet er en stor og trist problematikk i samfunnet, noe som både unge og gamle kjenner på. Da kan det være litt hjelp i det å åpne både døren og hjertet litt mer, og lage en litt lavere terskel for denne kaffekoppen eller praten. Jeg har et par slike venner selv, som er ganske flinke til å bare stikke innom for å si hei, og jeg utrolig glad for disse små visittene, og da føler jeg meg faktisk veldig satt pris på;)