VI-DE VIDLØFTIGE

«Everyone is fighting a battle you know nothing about.

Be kind. Always.”

Fine ord har strømmet på etter nyheten om at en av landets omtalte og omdiskuterte menn valgte å ta sitt eget liv i julen. Kreativitet, annerledeshet, raushet, kunsteriskhet og mye annet og andre egenskaper hylles og roses, for å minnes Ari Behn. Og jeg er sikker på at folk også mener det de sier og skriver. De kjenner nå på hva han gjorde i og for deres egne liv, enten de kjente ham, eller han på andre måter satte avtrykk i livene deres. Men som så ofte ellers; vi tar ikke alltid innover oss hva ting og andre mennesker betyr for oss, før de er borte, eller det er for sent, på et eller annet vis. Eller så er det kanskje slik at det er så fordømt vanskelig for oss å være romslige og generøse når det kanskje virkelig gjelder?

Hva er dette? Og denne trangen vi har til å holde igjen, å begrense, å misforstå, kanskje å mistro andre, slik at vi har vansker med å si positive ting eller unne andre noe de står for eller kanskje fortjener?

Jeg må med hånden på hjertet selv innrømme at jeg har snakket om Ari Behn med et litt skjevt smil og skuldertrekk innimellom. Når han, som «selv var en påfugl», designet sitt eget påfugl-service; når han arrangerte «føling i fjæra» eller når han på sitt svært unorske vis utøste både farger og følelser i sin fremferd i offentligheten. Jeg tror det ble litt for mye for en del, og man kan tenke mang en tanke nå, om hvordan det må ha føltes for ham, å kjenne og føle dette gjerne uuttalte hånet og skepsisen fra folk. De færreste er jo mann (eller kvinne) til å ytre noe slikt direkte til folk, å være uenige, eller å utfordre, på en åpen og ærlig måte. Vi har mest en tendens til å fortie, å snakke om, mer enn med, og det laget som gjerne ligger der, som ofte kjennes mer enn man skulle tro, for den det gjelder, gjør vondt. Det smerter, og man kan bli både usikker og lei seg, og det bryter ned, sakte, men sikkert.

Hvorfor er det egentlig så vanskelig å gi rom for den som det er litt «mer» av enn andre? Det å ta mye plass, og å være synlig og kanskje litt utenom den «vanlige» normen, blir gjerne forbundet med en del negative fortegn.

Det er faktisk en del mennesker som ikke har plass til dem som tar mye plass-

Da er veien kanskje kort til marginalisering, nedsnakking, og ikke minst; ingen snakking eller respons, som også er med på å holde den andre ned. Det siste er gjerne like smertefullt å kjenne på.

For min egen del har jeg ikke så få ganger gjennom oppveksten fått høre at jeg var litt «vidløftig». Dette er noe jeg har snakket med andre om også, som har fått høre det samme, og som også forteller at det faktisk har preget dem. Det kan ikke alltid settes ord på hva denne vidløftigheten har vært eller er. Men det som kanskje går igjen er at man har kjent på noe av det samme; at man har villet mye, at man har tatt mye plass, vært energisk og ivrig. Jeg tror ikke så mye av denne energien egentlig har vært forbundet med så mange krav eller konkrete forventninger til andre. Men det er kanskje slik at energiske mennesker, som er mye, på et vis vekker en slags provokasjon i form av at man må forholde seg til andres energi, som man kanskje ikke helt kjenner seg igjen i. Er det da litt fort å pushe andre ned for å slippe på et eller annet press selv …?

Jeg har vært ganske preget av dette opp gjennom, det har noen ganger gjort meg ganske usikker, og jeg har brukt mye energi og tanker på å forsøke å dempe meg opp gjennom. Og jeg har ikke tall på hvor mange «råd» jeg har fått fra enkelte om hvor sliten jeg må være, som gjør så mye. Er det slik at det er mer legitimt å si slikt til dem som gjør «mye» og har stor energi, enn motsatt, om man sa til noen som er mer sedat og mindre energisk, at de bør gjøre litt mer? Det er en litt interessant tanke-

Mitt ønske for det nye året, og for livet generelt, at vi unner hverandre litt mer av alt som er godt, og som nærer oss, ut fra den vi er. Det er jo nettopp ulikhetene, variasjonene, og det at vi noen ganger må utfordres litt, som skaper liv og mening! Vi trenger både påfugler, dovendyr, enhjørninger og små puslete småfugler blant oss; la alle få puste og leve, og glem aldri at selv den barskeste løven har sin sårbarhet.

Klem fra meg