Det står 2020 i almanakken. Men i enkelte deler av idretten har man visst ikke fått med seg at vi har kommet dit. Nok en gang fylles overskriftene med diskusjoner omkring shortsbruk hos jenter i idretten. Og det er her til lands, ikke i et land som vi kan se på og tenke at «de har jo ikke kommet så langt med likestilling som her i Norge».
Det er bare et stort halvår siden mange ristet oppgitt på hodet av bildene fra beachhåndball-lagene, både kvinner og menn, der det mildt sagt var en veldig stor forskjell på antrekkene. Mens gutta får ha heldekkende plagg på overkroppen og solide og komfortable shorts, må kvinnene ta til takke med bikinitopp og tangatruser. Her har riktignok den norske delen av denne idretten forsøkt å lage endringer, så kvinnene kunne få spille internasjonale kamper litt mer påkledd, men det møter stor motstand i både det internasjonale håndballforbundet.
Og nå har det vært lett storm i mediene, etter at en del gubber i Lillesand IL valgte å ikke høre på jenter der som ønsket å skrifte ut hvite og gjennomsiktige shortser til en annen farge. Jentene beskrev at de rett og slett ikke følte seg vel med å spille kamper med shortser som fort ble gjennomsktig, og som blant annet er ubehagelig med tanke på når de har menstruasjon, med risiko for at blodflekker skal vises.
Les saken HER:
Men dette var tydeligvis ikke så vektige argumenter som at det hadde vært en tradisjon i hundre år å ha hvite shortser, og tradisjoner er viktig å holde på, må vite.
Jeg kjenner jeg blir rimelig forbannet og oppgitt av at jenter må kjempe slike kamper, og ikke minst at det stort sett er menn som sitter på den andre siden av bordet og tar disse avgjørelsene, enten det er i et lite idrettslag eller i de store forbundene både nasjonalt og internasjonalt. Dette dreier seg faktisk om så mye mer enn fargen på en shorts. Det dreier seg om makt; makten om reklamepenger, der kropp og naken hud selger; jo mer vi ser av kroppene til disse kvinnene i TV-ruta, jo mer penger klinger i kassen til disse pampene og deres forbund. Når det gjelder idrettslaget i Lillesand, er det nok ikke dette de satt og tenkte på da de stemte ned jentenes ønske om mer komfortabelt utstyr når de spiller kamper. Jeg velger å tro at deres avgjørelse bygger på mangel på innlevelse, respekt og kunnskap. For om de hadde reflektert litt mer, og ikke minst lyttet litt mer til jentene det gjelder, kunne de kanskje forstått at det å ha utstyr og klær på seg som de føler seg komfortable i, så vil også prestasjonen bedres. Om jentene går rundt på banen og bruker energi på å bekymre seg om rumpesprekken vises gjennom shortsen eller om det kommer en blodflekk som synes, vil dette selvsagt ta fokus fra innsats og prestasjon.
La oss håpe at disse historiene og eksemplene, både på sexifisering, og mangel på en selvsagt frihet innen jenteidretten, snart er historie. Men det blir nok ikke uten fortsatt kamp og nye eksempler som hører dinosaurtiden til.
LIVSLANGS 