Jeg feirer en «ny» og oppfrisket blogg, med å markere Verdensdagen for psykisk helse, som er i dag, den 10 oktober!
Årets motto som er valgt her til lands er #spørmer Det skal oppfordre oss alle til nettopp å spørre mer, og minne oss om at det aldri er farlig å bry seg, å spørre folk rundt seg hvordan de har det, og å få en enda større åpenhet og lavere terskel for å ta opp ting som er vanskelig. Og det er jo bra! Men som alltid ellers så har det kommet kritikk for at dette temaet; #spørmer, blir for tannløst og uforpliktende, og at det er mye større og underliggende utfordringer som burde bli løftet opp som tema for en slik dag. Internasjonalt har kampanjen mottoet «Mental Health for All: Greater Investment – Greater Access».
Jeg må si at jeg syns både det å #spørremer, og også adressere de langt mer dyptgripende problemene og utfordringene vi som samfunn og helsevesen har med mennesker som sliter med sin psykiske helse, er viktig!
For oss som har som jobb å møte mennesker som trenger hjelp og råd hver dag, er det å nettopp spørre en helt grunnleggende del av det å gjøre en bod jobb. Det skal ofte ikke så mye til, men man må ha vilje, tid og mot til å stille de riktige spørsmålene. Og vi erfarer ofte som leger at det tar noen runder før vi får mennesket foran oss til åpne opp, og fortelle noe som kanskje har modnet seg etterhvert, og som det ble trygge nok rammer til å åpne opp om. Det handler om tid, og det handler om tillit og trygghet. Dette kan være akkurat det sammen om vi er et allminnelig medmenneske, enten det er en venn som vi ser har det vanskelig, eller en i familien. Er vi foreldre, og ser at barnet eller ungdommen vår strever med et eller annet, kan vi kanskje kjenne på en avvisning, harde ord som flyr i luften, eller at ungdommen låser seg inne i seg selv. Men da gjelder det å holde fast, spørre enda mer, og søke hjelp om vi ikke kommer noen vei selv.
Jeg trenger også hjelp av andre som kan mer enn meg om psykisk uhelse, når jeg ser at en pasient trenger mer behandling enn jeg kan tilby som fastlege. Og det er da jeg skjønner at kampanjen gjerne skulle hatt mer kraft og kritisk røst, og at det faktisk ikke holder med å #spørremer Jeg har ikke tall på alle avslagene jeg har fått på henvisninger jeg har sendt til BUP, en DPS eller beskjed fra en psykolog om at det er over et halvt års ventetid. Og jeg har også sittet med gråten i halsen og vært vitne til psyke mennesker som har blitt skrevet ut fra psykiatrisk institusjon alt for tidlig, tilbake til meg, og til seg selv, og kanskje opprådde og slitne pårørende. Det er altfor liten satsning på psykisk helse fortsatt, og bekymringsfullt at enkelte deler skaleres ned, med nedleggelser av døgnplasser blant annet. Og uansett om det snakkes mye om, og politikere liker å både prate om viktigheten av å #spørremer, og være med og bryte ned tabuene, så hjelper det svært lite for dem som ikke får den hjelpen de faktisk trenger, og når de trenger den. Så dette er faktisk en kjempeviktig innsats og forbedring for folkehelsen som vi er nødt til å ta på det største alvor!
Men la oss alle #spørremer! Det er jeg helt sikker på er bra, og vi vil oppdage at det faktisk ikke er så farlig å gå litt mer bak fasadene til hverandre. Det i seg selv er en viktig grunn til å markere dagen i dag.
LIVSLANGS 