Har du også mistet et barn?
Den eldre damen kom bort til meg, der jeg satt på kne og rusket litt i jorden, og fjernet noen visne blader på blomstene som sto på graven. Ja, sa jeg, og hun fortalte at hun også hadde vært på graven til sitt eget barn. Som hun mistet for nesten femti år siden.
Dette lille møtet, mellom to kvinner i forskjellige generasjoner, og helt ukjente for hverandre, var ganske sterkt. Og det fortalte meg enda litt mer om det savnet og den lille strengen av vemod som vi hadde til felles der vi møttes på kirkegården. Mange år etter at begge våre barn var døde. Og at det ikke finnes en regel for sorg, eller noe som er riktig eller galt, men at mange av oss har et iboende behov for å oppsøke savnet på et vis, og kjenne på et lite fellesskap med den vi har mistet. Det kan være det samme behovet man har, enten man har mistet et barn, en ektefelle eller foreldre, eller andre man har vært glad i.
Vi trengte ikke å si så mye mer, jeg og den eldre kvinnen. Jeg tror vi begge kjente på en slag felles forståelse og innlevelse i hvorfor vi hadde vært på graven til noen som har vært død lenge, men som vi ønsket å være litt «sammen» med i form av å stelle litt på graven. Jeg for min del er ikke så ofte på graven, men kan kjenne på et like stort «nærvær» av den som er død, på andre måter. Som for eksempel å tenne et lys. Og savnet har ulike sjatteringer og styrke, og det har blitt en både sår men fin del av livet.
I dag er det faktisk den internasjonale dagen «Wave of light», som er en minnedag for barn som døde i svangerskapet og i mors liv. Da oppfordres man til å tenne et lys til minne om disse barna.
Det lille møtet med den eldre damen fikk meg også til å tenke på de mange eldre kvinnene som tok kontakt med meg, da jeg selv mistet en sønn på termindato for 19 år siden. De hadde også født et dødfødt barn, og fortalte hvordan det ikke gikk an å snakke om å miste barn i dødfødsel, og at det døde barnet ble tatt fra dem nokså rett etter fødsel, uten at de fikk ta på det eller se det. Noen fortalte også om hvor hjerteskjærende det føltes at det døde lille barnet ikke fikk egen grav, men ble lagt i en annen persons grav, gjerne uten at moren fikk vite hvor det ble gravlagt.
Det er mange slike historier, og de er vonde å høre på. Det har vært mange kvinner som har båret på mange og tunge sorger, ofte alene, fordi det ikke skulle snakkes om. Man skulle bare gå videre, og late som om det ikke var skjedd. Med en kropp som var «nyfødt», og en sjel som ikke fikk de omsorgen den så sårt trengte i den livskrisen som var. Slik sett kjenner jeg meg heldig, som mistet et barn i en tid da det faktisk var rom for sorg, savn, og respekt, selv om barnet ikke nådde å leve opp.
Empty arms Begrepet kommer fra en bevegelse i USA som engasjerer seg med support til kvinner og familier som opplever å miste et barn før det blir født. Det er et nydelig, og sterkt begrep. Og det er lett å kjenne seg igjen i dette sterke uttrykket; aldri har armene vært mer tomme enn da man måtte dra hjem fra barsel uten et barn i armene sine. Det er noe man aldri helt kommer over.
Jeg tenner et lite lys i kveld, for min egen lille søen, men også for alle der ute, som strever med sorg og savn.
Jeg har skrevet om dette temaet på Babyverden, og legger linken her, for den som ønsker å lese det:
LIVSLANGS 