Da jeg var liten vokste jeg opp med en far som var distriktsdyrlege på bygda. Det innebar at han jobbet tidlig og sent, hverdag og helg, og det var sjelden han kom hjem til middag når vi andre spiste. Vi ble også vante til at far måtte dra midt i søndagsmiddagen, eller at han kom inn døren iført fjøsklær og tok seg et raskt bad, før han fikk med seg siste del av juleaftenfeiringen. Det ble liksom en vane, og livet det, at far jobbet hele tiden, annenhver helg, påske, pinse, jul. Og vi godtok det, for det var bare slik det var, vi visste ikke om noe annet. Og slik følte sikkert ungene til distriktslegen det også. Man ble bare vant til far hadde en jobb som innebar at han tilgjengelig det meste av tiden.
Tidene har -heldigvis- forandret seg siden den gang jeg var liten, og faren min jobbet uttallige timer i uken. Men; og faktisk innen min egen yrkesgruppe; fastlegene, så er det også den dag i dag mange kolleger, særlig ute i distriktene og bygdene rundt omkring, som fortsatt har lignende arbeidsforhold som det min dyrlegefar hadde da jeg vokste opp! Og dette er grunnen til at det faktisk er en historisk dag i dag, fordi Legeforeningen har valgt å gå til streik! Og denne streiken handler nettopp om at nok er nok, og at fastleger som jobber legevakt i tillegg til sin vanlige fastlegejobb, krever å få langt bedre arbeidsbetingelser og vern fra å bli drevet rovdrift med av kommunene der de bor og jobber.
Fastleger jobber i utgangspunktet veldig mye, og i en ny undersøkelse var det mange som sa at de jobber langt over 50 timer i uken. Og det er FØR de skal avslutte på kontoret og løpe til legevakten. Når da mange fastleger ute i distriktene forteller om en vaktbelastning på 40-50 timer, ja opp mot 100 timer, I TILLEGG til den vanlige fastlegejobben, så er det på høy tid at man sier i fra. Og det man sier fra om er å «bare» ha plikt til 7 timers aktiv vakt eller 28 timers beredskapsvakt.
Og dette dreier seg om rettigheter som de fleste andre tar for gitt, i et land der arbeidsmiljøloven står sterkt. Men altså ikke for fastleger- Det var nok enklere å få folk til å jobbe så mye, og pålegges så store arbeidsmengder før. Men ikke lenger. Også innenfor vårt yrke er det andre behov, ønsker og selvsagte krav om å få lov til å ha muligheten til å ha et liv utenfor jobben! Det har både blir flere kvinner som er fastleger, de yngre, både mannlige og kvinnelige leger, har ønsker om å kunne prioritere familieliv og en nogen lunde forutsigbar fritid. Det sier seg selv at det ikke er mulig med den rovdriften som foregår nå.
I byene er vi mer forskånet enn på bygda, og man kan velge bort legevakter i perioder om andre er mer ivrige på å ta en vakt, men det er også fastlegene som dekker opp legevaktene i storbyene. Jeg har en mann og kollega som liker denne delen av jobben, og gjerne tar en vakt ekstra. Men det har sin pris, og det er mange lange og slitsomme dager, når han løper fra kontoret og rett over til Legevakta, og kommer hjem litt før midnatt. Så opp til en ny arbeidsdag på legekontoret neste morgen, der nye pasienter og sykehistorier venter. Men venter gjør også ungene, både våre og ungene til alle kollegene våre der ute i vårt store land, på mor eller far, som enda en kveld eller helg ikke kan se fotballkampen, være med på skoleavslutningen, eller som må nøye seg med julekveldsdesserten sammen med familien. Jeg husker selv en pinseaften for noen få år siden, da vi var på hytta, og skulle feire på tradisjonelt vis med bålbrenning og fest. Men da hadde min kjære en såkalt bakvakt om kvelden, i åtte timer, der man i utgangspunktet ikke skal være til stede, men måtte kunne steppe inn på legevakten med en gang dersom det blir travelt. Så da dro far i huset hjem fra hytta, til byen og satt alene hjemme og ventet hele kvelden, uten å bli kalt ned. Og ingen inntekt for «innsatsen» og ansvaret. Det kan høres enkelt ut å ha «bakvakt» eller beredskapsvakt. Men det er nettopp det det er; at selv om man ikke jobber, så må man være i beredskap, som innebærer at man må holde seg hjemme eller helt i nærheten, man kan ikke bli med på bursdag til svigers i nabokomunen; man kan ikke ta seg et glass vin på lørdagskvelden; man må ta med seg telefonen i hagen, på do, eller om man må i butikken for å kjøpe melk. Det er også jobb, det er belastende, og det er nokså frihetsberøvende.
Det har vært viktig å si at dette ikke er en lønnskamp, men rett og slett en kamp om respekt og forståelse fra KS, som er motparten fra kommunesiden, som vi jobber for. Og som er avhengige av at vi holder julene i gang på legevaktene. Og de ser jo ikke for seg å kunne redusere kravene til legene, for da bryter jo legevaktene sammen. Det trengs drastiske grep, for det trengs flere leger, og andre tiltak for å få folk til å holde ut. Det er en langsiktig prosess, men man er nødt til å si fra nå!
Jeg heier på alle som står på barrikadene! Jeg heier på alle de flotte kollegene som jobber tidlig og sent ute på hvert et ness, dal og fjord!
Det er #noknå
LIVSLANGS 