Det har akkurat vært morsdag, og jeg var en av de mange heldige som fikk oppmerksomhet og ble gjort ekstra stas på av ungene mine. Det er veldig koselig, og jeg blir like rørt hvert år jeg, for det betyr mye å se at de skjønner at mamma faktisk står på ganske hardt for dem gjennom tykt og tynt.
Og dette med MOR og MORSROLLEN er jammen en interessant greie, for det er lite som fort blir betent og gjenstand for høylydt diskusjon og temperatur enn temaer som berører morskapet og institusjonen mor, om man kan si det på den måten.
Og nå skal jeg fortsette å være litt politisk ukorrekt, om man skal si det slik. Det er jo ikke mange dagene siden jeg la ut et facebookinnlegg, om begrepet «mor», som er foreslått byttet ut med forelder, og sågar fødeforelder, i en ny Barnelov, som man bestreber å ha mest mulig kjønnsnøytral. Innlegget mitt havnet i Adresseavisen, og det har blitt grundig kommentert og diskutert, har jeg inntrykk av. Og det er helt greit, og fint.
Les innlegget HER
Jeg vet også at jeg har mange med meg, når jeg nå bringer frem tanker og meninger om tematikk rundt morsrollen, som trolig er nokså på tvers av både den politiske korrekthet som hersker, og også en del av de politiske prinsipper som samfunnet vårt er bygget på. Jeg hører sikkert nesten reaksjonær ut. Men det kjenner jeg meg egentlig heller ikke igjen i, jeg kan gå med på at jeg sikkert er nokså verdikonservativ noen ganger, men la gå, det må det også være rom for;)
I dag vil jeg slå et slag for KVINNEFELLESSKAPET!
Kvinnefellesskap kan være så mangt. Alt fra syforeninger til «syforeninger», og venninnegjenger som (iallefall før koronanen….) reiste på helgeturer eller fjellturer sammen. En gjeng med kvinner som skravla og lo, og delte små og store hemmeligheter. Og vi har også viktige kvinnefellesskaper i miljøer der man trenger støtte fra hverandre for å markere seg og posisjonere seg, i en verden som har vært forbeholdt menn.
Men det jeg har på hjertet i dag, er et sted for kvinnefellesskapet er tapt, og som jeg tror har medført at vi har mistet noe veldig viktig, nemlig kvinnefellesskapet på barselavdelingen og i tiden etter at man født.
Vi snakker, og med stor rette, om det trasige som skjer nå når far/partner ikke får være med under hele fødselen og på barsel. Det er en annen diskusjon, som jeg også syns er så viktig å ta!
Men jeg tillater meg å se til den gangen da barseltiden var preget av mer kvinnefellesskap, der man ikke ble stuet bort på hvert sitt rom, med den lille bylten, en stakket stund, før man blir sendt hjem. Jeg har selv født seks barn, og har nær sagt prøvd de fleste varianter av barselopphold. Joda; det av slitsomt å ha tre andre fremmede fødende på samme rom, bak et skjermbrett, når de fikk besøk av far og søsken. Men det var likevel noe spesielt med dette fellesskapet; det oset av hormoner, sprengte pupper, såre underliv, og en felles følelse av å være en del av det samme. Selv om man ikke snakket så mye sammen, så lå det likevel et slags fellesskap i luften.
Også når firemannsrom ble til ett- eller tomannsrom for min del, så fantes det frem til for en del år siden, en stue, der man kunne møtes, de nybakte mødrene, med de rullende boksene med de nyfødte babyene oppi. Og man kunne sitte og se på TV sammen, og praten kunne gå om usikkerhet man hadde, enten det var om amming, sting i underlivet, fremtiden, eller hva det skulle være.
Dette er helt borte nå. Og jeg må helt ærlig si at jeg mener dette helt spesielle kvinnefellesskapet som ble skapt på fellesstuene rundt omkring på barselavdeldingene, kan ha forebygget både barseldepresjoner, ensomhet og ammeproblemer.
Det henger ikke i hop med agendaen om å spare inn på sykehusbudsjettene, å ha mor og barn liggende i dagevis, og det er en idè om at far skal være der hele tiden, som på mange måter er veldig bra, men som kanskje også har en slagside. Nå forventes det faktisk at far stiller opp som en «barselpleier», i den korte tiden de er der. Det ligger et stort og urimelig ansvar også på en nybakt pappa i dag.
Jeg tror Erna sine utfordringer med at det fødes alt for få barn i Norge i dag er veldig komplekse. Det er et regnskap som ikke går opp dette; at det forventes og ønskes at flest mulig kvinner skal være i full jobb og bidra inn i statskassen, samtidig som hun også skal være fødemaskin, og bidra inn også på den måten. Uansett hvor mange barnehageplasser og tiltak som settes i gang, kommer vi ikke unna at det å bære og føde barn er mer enn bare en jobb i ni måneder. Også uansett hvor mange likestilte og oppofrende fedre vi ser. Vi kan ikke tenke eller ønske oss bort fra biologi, hormoner og behov som kanskje ikke kan måles, og derfor blir underkommunisert, og delvis sett på som reaksjonære. Kanskje fordi de ikke passer inn i det store «prosjektet»…?
Men vi må ta statistikker om fødselsdepresjoner, angst og redusert mestringsfølelse og trivsel blant nybakte mødre på alvor. Og da må vi kanskje grave litt dypere enn det vi gjør i dag…?
Selv om det kanskje ikke er helt politisk korrekt-
LIVSLANGS 