Tenårene er tiden da store og voldsomme endringer skjer hos de fleste, og det er også en tid da både hormoner og følelser skal få lov til både å blomstre og eksplodere. Men tenk å ha denne tiden i livet akkurat nå da, når man er tvunget til å sitte inne, for seg selv, og verken få utløp eller utvikling sammen med andre, på den måten som er naturlig for en ungdom…! Det er ikke rart at mange eksperter og fagfolk begynner å bli rimelig bekymret for konsekvensene av denne fysiske og mentale «lockdownen» som ikke minst ungdommen betaler en høy pris for-
Jeg sitter her selv hjemme med flere tenåringer i hus, og kjenner på at jeg rett og slett syns synd på dem. Ikke fordi mine barn lider umiddelbar «nød», privilegerte og heldige de er, med både god plass, ressurssterke foreldre som kan hjelpe dem med lekser, og å bo i et land og en by de kan være både ute og møte noen venner, og gå på skolen. Det er mange som har det mye, mye verre enn mine barn, og som jeg virkelig er bekymret for, når dette er over. Unger og ungdommer som lever i en virkelighet med vold, mangelfull støtte og hjelp, og der det er så mange ting som går under radaren, fordi de ikke får være på de arenaene der vi andre kan se dem, og «se» dem og deres behov og problemer.
Men dette er noen ord om alle ungdommer, også de som tilsynelatende klarer seg godt, og som sikkert kommer gjennom denne tiden nokså helskinnet og greit. Men som allikevel har mistet noen viktige måneder og år av en epoke i livet som er så skjellsettende, og der hver en måned, og øyeblikk, er så viktig for de det gjelder. Og det syns jeg vi skal adressere, og anerkjenne, for deres skyld! I-landsproblemer kan også oppleves som problemer, ikke minst når man er en sårbar tenåring, som er programmert til å leve i nuet.
Vi som er voksne kan godt tenke at det er bagateller, det de eventuelt mister, når det «bare» er snakk om et års tid av livet. Men for en fjortenåring eller en på atten år, så er ett år veldig lang tid, og en stor del av livet, faktisk. Og det er mange epokegjørende hendelser, både inni dem, og av mer praktiske ting, som skjer akkurat i barndommen og tenårene. Vi kan godt tenke at pytt, russetiden er bare noe tøys og tull, og kommers allikevel; eller vi kan si til dem at det går an å dra på den fotballcupen neste sommer kanskje. Men for en som er fjortis akkurat nå, så blir han eller hun ikke fjorten igjen. Det er NÅ det skjer! Jeg får vondt av mine egne barn, som tappert går på en ny dag, og en ny måned, der beskjedene kommer som perler på en snor; det blir ingen turnering i vår; ingen skoleball; cupen er avlyst i sommer; skoleturen som var planlagt før skoleslutt blir det dessverre ikke noe av. Og meldingene og mailene som kommer fra kirkekontoret om at konfirmasjonen i mai dessverre trolig blir utsatt til høsten. Ingen vet når det blir, vi må bare vente og se. Eller mailen fra skolen, om at arbeidsuken og utplasseringen den uken i februar er utsatt på ubestemt tid. Jeg husker selv den uken på åttitallet godt, da jeg var utplassert, og hadde det kjempeartig! Alle søsknene har også hatt arbeidsuka da de gikk i niende, og det er noe mange gleder seg til. Men som det meste ellers; det er satt på vent, og ingen vet om og når det blir. Det er ikke verdens undergang, kan vi si, men dette er bare en liten, av mange mange ting og hendelser som bare fordufter fra tenåringslivene deres.
Man kan også si at den bråstoppen vi fikk alle sammen, da viruset slo over verden som en bølge i fjor, har fått oss til å stoppe opp og reflektere over det samfunnet vi faktisk levde i, og som hadde godt av at vi stoppet opp litt. Det er mye som gikk på overgir, helt sikkert også når det gjelder det livet vi har skapt for barna våre. For mange var det en selvsagthet at de kunne reise jorda rundt etter videregående, og mange, inkludert mine egne, har hatt en stor frihet både materielt og fysisk. Og da skjønner jeg at det var et sjokk og en stor skuffelse for en del av de ungdommene som plutselig fikk sine drømmer og planer endevendt, og fikk en ny virkelighet, med innstramninger på alle plan, rett i fleisen. Og selv om vi kan si at det er snakk om luksusproblemer, så er det viktig å gi dem et klapp på skulderen, og faktisk prøve å sette seg inn i at det for dem er en stor sak, og skuffelse.
Tiden vil fortelle oss hvordan dette gikk, og hvordan det har preget oss, og ikke minst vår oppvoksende slekt. Det er mye godt som har kommet ut av dette også, for oss som har ressurser til å takle slike krevende tider. Og det er jeg sikker på at det også gjør for mange som er ungdommer. De lærer mye, uten å vite hva de har gått glipp av, på en måte. Men jeg tror det er viktig at vi uten å skape problemer, eller å gjøre det vanskeligere for dem enn det trengs, så er det viktig å anerkjenne at de er lei seg, oppgitt, skuffet og lei.
Det skylder vi dem<3
LIVSLANGS 