DEN HARDE STUDENTTILVÆRELSEN

Studentlivet! Ordet skal liksom gi oss gode assosiasjoner og fine minner. Nye venner og bekjentskaper, og sjekking og kjærleik. Og trange lesesaler, stress og lange forelesninger.

Mange av oss som har vært studenter, om det er så er mange år siden, husker disse årene med både slit og mye lesing, men også med mye glede og moro. Det var verken bare fryd eller gammen da heller, men når man leser hvor vanskelig mange unge forteller at de har de i en tid som skal være noen av livets beste, så blir man jammen både bekymret og lei seg.

I dag kom nemlig en ny undersøkelse ut, der over 60000 studenter har fortalt hvordan de har det. Og tallene er rett og slett nedslående. Når nesten halvparten av de spurte forteller at de har alvorlige psykiske plager, er det noe som har gått galt et sted.

Les om undersøkelsen HER

Vi har hatt et år som er alt annet enn normalt, og for dem som har studert, gjerne langt hjemmefra, må det ha vært ekstra tøft. Det er ikke vanskelig å skjønne det. Man kan bare prøve å forestille seg hvordan det ble for førsteårsstudenten, som i fjor høst flyttet til en fremmed og ny by, og skulle i gang med et helt nytt studium, kanskje uten å kjenne noen. Når man da i tillegg blir frarøvet de naturlige sosiale treffpunktene som man er ganske avhengig av for å bli kjent med andre, og når byen er stengt for muligheter til annen sosial omgang, og samtidig som studiestedet også er stengt, og all undervisning foregår gjennom en skjerm. Nei, da er det ikke det minste rart at den ble en del som følte seg veldig ensomme, og som ikke har klart å takle en slik hverdag.

Jeg er så heldig å treffe mange studenter gjennom arbeidshverdagen min, og jeg har kjent på det som viktigere og mer meningsfullt enn noen gang, å ha døren til legekontoret åpent, og ha et ekstra øre og øye for dem som har trengt det. Og det har vært mer enn noen gang. Jeg har møtt disse unge menneskene. De prøver så godt de kan å skape seg en meningsfull hverdag, med rutiner på alt fra søvn, mat og skolevaner. Men hvor lett er det da, når det er så mye rundt dem som ikke er vanlig? Noen fikser dette helt greit, og det er enklere for dem som allerede har kommet i gang med studiene før koronaen traff. Men også her har jeg møtt dem som begynner å vurdere å droppe ut av studiene, kanskje etter så mye som tre eller fire år. De har fått andre tanker, kjenner på en større usikkerhet og kanskje meningsløshet, og blir veldig usikre på hva livet vil bringe.

Det er helt sikkert noen som vil kommentere denne nye studien med at mange av dem overreagerer, og at det er overdrevne tall og unødig bekymring. Og at vi stadig får høre at unge sliter så mye mer enn alle andre. For det er jo selvrapportering, og det er mange andre også som sliter, og har hatt det veldig tøft gjennom dette unntaksåret.

Men, jeg har tenkt mye på studentene våre dette året. De faller på en måte mellom mange stoler. De er ikke elever som bor hjemme, og de er ikke voksne i etablerte jobber. Og de er en litt diffus gruppe sånn sett. Dette skal ikke være en konkurranse i «misere», og det er synd om det blir slik at forståelsen for hverandres problemer blir mindre, fordi det er mange som har det vanskelig nå.

Tallene sier sitt, og det er tøffe tall, når 45% altså sier at de har alvorlige psykiske plager, og det også er høye tall når det gjelder dem som har tenkt på å ta livet sitt. Jeg bekymrer meg også for mer «uskyldige» ting, som at nesten halvparten av studentene fyller kriteriene for en insomidiagnose, altså søvnvansker.

Men jeg reagerer faktisk også på tallene vi leser, som studentene rapporterte før det var noen pandemitilstand! Det var nesten like mange som i 2018 sa at de hadde tenkt på å ta livet sitt, som i denne siste undersøkelsen, og det er høye tall, 21% mot 23% nå. Og også i 2018 sa mange at de opplevde å ha alvorlige psykiske plager.

Det er jo rett og slett trist at så mange unge, voksne mennesker går rundt, eller rettere sagt sitter for seg selv, og opplever at livet er så tungt og trist. Dette er, både uavhengig av at det er en unntakstilstand, og at det er selvrapportert og subjektive opplevelser, tall som vi er nødt til å ta på største alvor.

Livet er ikke en dans på roser, enten man er barn, godt voksen, eller i studieårene og på terskelen til det virkelige voksenlivet. Men å være student og i den «beste» alderen i livet skal være mest fint, det skal det. Og det er vi nødt til å bestrebe, som samfunn, slik at mange flere kjenner på at livet er godt i disse årene! Det er et eller annet som skorter et sted, tror jeg, med en mangel på følelse av mening og av tilhørighet. To ingredienser som vi alle trenger i livene våre.

La oss håpe og tro at det lysner for en god del når verden åpner opp nå, og man kan leve mer som normalt. Og vi som jobber med mennesker som sliter må være der for dem, og det må satses enda mer slik at alle som trenger det får hjelp til å komme over både små og store kneiker. Tallene fra studentundersøkelsen gir oss en klar beskjed om det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: