HVA ER Å TA KVINNEHELSE PÅ ALVOR?

• 

I helgen er det Høyres landsmøte.

Et av temaene som partiet skal snakke om er kvinnehelse. Dette er, heldigvis, et tema som har fått stor oppmerksomhet de siste årene. Det er noe jeg som erfaren fastlege med mye kvinnehelseproblematikk, er veldig glad for.

Men, begeistringen min blandes også med en bekymring. Bekymring fordi jeg ser en tendens til at fokuset rundt «kvinnehelse» fort kan gå i feil retning, og at det å ta ut èn del av kvinners kropp og liv, faktisk kan være med og forringe kvinners oppfølging når det gjelder helsespørsmål. Og at det er en forestilling om at stadig flere av «kvinnehelsetingene» kan utføres hos andre enn hos legen. Vi vet at kvinners kropp og helse har vært forsket mye mindre på enn menns. Og at alt fra medisindoser til medisinske behandlinger hos kvinner har vært gitt ut fra menns «kropper». Det er så bra at det nå satses mye mer på spesifikk kvinnehelseforskning, noe blant annet Norske Kvinners Sanitetsforening står i bresjen for. For det ER forskjell på en kvinnekropp og en mannekropp. Derfor må dette komme til uttrykk når det gjelder hvilke doser av medisiner en kvinne skal ha, hvilke plager og sykdommer som er mer vanlig hos kvinner, og hvordan de kommer til uttrykk, ut fra kjønn.

Men noe som bekymrer meg, er hvordan det er en tendens til å tenke at stadig mer av kvinnehelse kan gjøres av andre enn leger. Det er ikke til å komme bort fra at det foregår en «kamp», og påvirkning overfor politikerne, at stadig flere kvinnehelsetemaer skal kunne tas på helsestasjonen, da primært hos jordmor. Dette er faktisk noe som Høyre har i sitt partiprogram denne helgen;

«..styrke jordmortjenesten i kommunene blant annet ved å gi jordmødre et større ansvar for å sikre kvinner god helse, der jordmødre bidrar gjennom mer ansvar for svangerskapskontroller, prevensjons- og familierådgivning, helsekontroller og prøvetaking.»

Når jeg leser dette forslaget og denne ordlyden, er det flere ting jeg ønsker å rette både bekymring over.Umiddelbart høres det jo fint ut at jordmødre skal ha et større ansvar for «å sikre kvinner god helse». Men det er jo et svært rundt begrep, som verken er håndfast eller konkret, hva som menes, eller hva slags medisinsk ansvar som ligger i det å «sikre kvinner god helse».

Når det gjelder svangerskapskontroller, så er det et opplegg i Norge, der kvinnen kan gå både til fastlege og jordmor. Det er svært godt likt hos befolkningen, og vi har et godt opplegg. Det er ønskelig at det er flere jordmødre i enkelte kommuner, for å ha et reelt valg, men sannheten er at det i stadig flere kommuner er jordmødrene som har tatt over all svangerskapsomsorg, noe som ikke er det som er hensikten jfr retningslinjene, og også de ulike kvalitetene og kompetansen de ulike faggruppene innehar.

Når det gjelder prevensjons- og familierådgivning, så har helsesykepleiere og jordmødre god kompetanse. Men der det oppstår medisinske problemstillinger, som det faktisk gjør når det gjelder også dette feltet, så er det nødvendig med legekunnskap og kompetanse til å løse dette, og til å gjøre en kvalitativ god nok oppfølgning. Det er ikke så lett å se dette kanskje, som «vanlig» kvinne eller mann, men det kan være ulike bakenforliggende sykdommer og arvelighet, som gjør at man må ha utfyllende opplysninger, for å forebygge komplikasjoner, også ved prevensjonshåndtering.

Men den aller største bekymringen rundt dette forslaget, som Høyre fremmer nå, er at jordmødre skal ha større ansvar for «helsekontroller og prøvetaking».

Både ordet helsekontroller og ordet prøvetaking er veldig diffust og uspesifikt.Jeg lurer virkelig på hva slags helsekontroller og prøvetakinger mener partiet mener at jordmor skal ha ansvar for, utover det hun har som jordmor i vanlig forstand? For det første er det bekymringsfullt at det i et partiprogram foreligger slike forslag som angår kvinners helse, som er så diffuse, og som i verste fall er helseskadelige og langt utover en fagdisiplins reelle kompetansenivå.

For det andre, så er jordmødre ikke utdannet til å drive oppfølging eller behandling av sykdommer, ei heller «kvinnesykdommer», som uansett er flettet sammen med andre typer sykdommer, uten klare skillelinjer. Til og med på en vanlig celleprøvetakning er det en anledning til å vurdere og oppdage andre lidelser som kvinnen har, og som må følges opp medisinsk av en lege. Dette må derfor spesifiseres, og man må være klar over hvilke oppgaver man gir til de ulike gruppene. Og det gjør det enklere å samarbeide mellom yrkesgruppene også.

Jeg bestrider eller betviler ikke politikernes oppriktige ønske om å jobbe for at kvinners helse skal mer på dagsorden, og at man kanskje ser for seg at ved en slik endring av jordmødres arbeidsområder, så vil man styrke kvinnehelsen generelt.Men det er nettopp her de etter min mening dessverre har blitt misledet til å tro at jordmor er den riktige aktøren til å ta større del i «kvinnehelsen». Jordmødre kan mye kvinnehelse, på noen viktige områder. Men her er det viktig å vite hva som er hva, om hvilken kompetanse som trengs.For å si det som det er, så er man ved å vedta et slik forslag, tvert imot med og velsigner at kvinner skal ha et faglig dårligere tilbud. Det er en, rent medisinsk sett, faglig degradering, å skape et tilbud på sykepleiernivå, som burde beholdes og sågar styrkes og prioriteres, på legemedisinsk nivå.

Dette vitner dessverre om hvor komplisert det nok er å forstå nettopp kompleksiteten når det gjelder helsespørsmål. Faktum er at for eksempel nesten 30% av gravide kvinner i Norge i dag har såkalt «komorbiditet». Det vil si at de har tilleggssykdommer og tilstander som må håndteres parallelt og samtidig som svangerskapsoppfølgingen. Dette er det lege som må gjøre, og det sier noe om at det burde være mer fokus på at nettopp fastlegene får de forhold som trengs for å ivareta kvinnene. De kjenner dem fra før, har journaler, og skal følge dem videre i alle andre helserelaterte spørsmål, både av fysisk og psykisk art. Da kan man ikke ta ut deler av helsen, og tro at kvaliteten og kontinuiteten blir bedre av det!

Kvinnehelse er i fokus, hurra for det! Men da må kvinnene få det beste helsetilbudet som er, og det er viktig å ikke snuble i dette, i iveren etter å få til et kvinnehelsetilbud for «alle».