En rar dag, i en rar verden for tiden.
Utpå ettermiddagen kom telefonen om at vi ikke var smittet av Covid-19.
Jeg må innrømme at døgnet jeg har gått og ventet har vært merkelig; ikke fordi jeg egentlig har så vært redd for at vi skulle blir veldig syke. Men for konsekvensene praktisk, for oss, familien vår, for legekontoret vårt, pasientene våre, og kolleger som helt sikkert har fått enda mer å henge fingrene i dersom vi gikk ned for telling i noen uker nå.
Det ble en liten smak i det å være i karantene, og med den situasjonen vi står i nå, så er det små marginer før det kan skje igjen. For oss og for mange andre.
Vi gjør vårt beste, både her hjemme, med tre tenåringer som har hjemmeskole og som aktiviserer seg med hverandre, med oss og i sitt eget selskap.
Og vi gjør vårt beste på legekontoret, der vi møter pasienter som trenger oss, og som vi mer og mer prøver å nå over video eller telefon, både for vår og deres egen smitte-sikkerhet.
Men video eller telefon kan aldri erstatte alle menneskemøtene, og det vil helt sikkert bli en del viktige samtaler ansikt til ansikt også fremover, der man prøver å ta de viktigste hensyn til alles helse og sikkerhet, uten å miste av synet det terapeutiske og medisinske.
Mange vil trenge oss ekstra nå, både fordi de er syke, og har ting de har slitt med lenge, men også fordi de er livredde og engstelige, og fordi de har store og reelle bekymringer for hva fremtiden vil bringe. Noen av dem har gode grunner til å være bekymret, for dette viruset gjør mer enn å tukle med kroppene til folk. Det bidrar også til å rive ned folks materielle trygghet og livsgrunnlag, og skaper store omveltninger i manges liv. Selv om vi er utrolig heldige som bor i et land som Norge når slike globale hendelser skjer, så betyr ikke det at det ikke er mange rundt oss som får det veldig vanskelig og krevende.
Det var ekstra sterkt og godt å gå en lang tur langs en stille by som luktet vår i kveld. Folk gikk og jogget, det var stille og en helt spesiell atmosfære mellom oss som krysset hverandres vei. Det var ikke forventning i luften, men noe annet; noe som ingen kan sette ord på, men som alle kjenner på. Denne usikkerheten, uvissheten og snevet av uro, hvor alle vet at ingen faktisk vet-
Aldri har det vel passet bedre å si at vi må ta en dag av gangen.
Det må vi, og vi må puste med magen, ta sats og være her for hverandre, selv om vi i en tid fremover kanskje møter hverandre mindre enn noen gang.
Det er nå vi virkelig kjenner at vi lever!
Ha en god kveld, der dere er🧡
LIVSLANGS 