Nesten alt vi foretar oss for tiden, fra livene våre for noen dager siden ble endevendt på et blunk handler om èn viktig ting; å forebygge.
Men vi som jobber i primærhelsetjenesten vet det så alt for godt fra før; å få folk til å skjønne vitsen og meningen med å drive med forebyggende tiltak er utrolig vanskelig! Vi liker å se håndfaste beviser på det vi gjør, og raske resultater, men det kan dessverre ikke forebygging alltid gi oss. Men det er like viktig for det. Både for oss personlig, og denne gangen er det også alle andre rundt oss det angår!
Aldri har vi vel opplevd viktigheten av ordet forebygging mer enn akkurat nå, mens vi kjemper mot Covid-19. Det er nettopp forebygging vi gjør her og nå, i dag; når vi nå sitter inne i husene våre og unngår direkte kontakt med andre enn familien vår. Når vi ikke går i butikken mer enn høyst nødvendig, når barna våre har hjemmeskole, når utesteder og kulturlivet stenges ned. Når vi hører etter det vi får beskjed om fra dem som prøver å rettlede oss i dette kaoset. Dette er forebygging i praktisk forstand! Ved at vi har færrest mulig treffpunkter, der Covid-19-viruset kan overføres fra en kropp til en annen, vil vi forhindre at flere blir smittet. Vi forebygger med andre ord risikoen for sykdom og død ved at færre vil bli rammet om vi bidrar.
Men det kan være så utrolig vanskelig å bli motivert for forebyggende tiltak, fordi vi ikke helt klarer å se vitsen med dem. Ikke konkret eller som et håndfast bevis iallefall, på at all innsatsen var verdt det. Tenk hvor mange røykere og snusere vi leger møter på jobben, som elsker de daglige dragene sine med sigaretten, eller å legge en feit pris under leppen. Man kan skjønne at det kan være vanskelig å klare og motivere seg for snus- og røykestopp, når det venter en lang periode med abstinenslignende plager både psykisk og fysisk, og man ikke engang vet om man får noen ekstra leveår eller ei. Joda, statistikken er klar på at det er lurt å slutte, men det er ikke sikkert at det angår meg. Så hvorfor skal jeg gidde å ofre så mye for en mulig usynlig gevinst på sikt?
I de dagene og ukene vi har foran oss får vi virkelig testet folks evne til å innstille seg på en vanvittig forebyggingsdugnad, for at vi skal komme gjennom denne virus-krisen på en best mulig måte. Joda, det diskuteres hva som er den beste måten, og «medisinen», men uansett vil det kreve mye av oss alle. Og det å klare og få med så mange som trengs, til å foreta store og gjennomgripende endringer i livene sine, for nettopp å forebygge smitte av viruset, det er en stor jobb som vi alle må ta på største alvor. Det kan kjennes ganske meningsløst å ikke kunne gå en tur med venninnene sine, spise middag med storfamilien, eller å møtes på banen for å spille fotball.
Og når vi da har lagt ned en enorm innsats, og forhåpentligvis ser kurvene holde seg flate og tallene lave, så får vi heller egentlig ikke da noe klart svar på hvor mye den innsatsen vi gjorde, var verdt.
Men tenk på det, når vi forhåpentligvis står der på den andre siden, med gode statistikker og vi kan puste ut,- og dere kanskje tenker «hva var vitsen med all denne karantenen og bråstoppen av samfunnet da»? Det er det som er hele poenget; at det var nettopp takket være alle de forebyggende tiltakene vi alle bidro med i dugnaden, som gjorde det mulig. Det er slik forbygging er; det at det forhåpentligvis ikke blir så mange syke og døde som vi frykter, betyr IKKE at vi har «ofret» oss forgjeves, det er nettopp takket være vi har gjort det.
Det er når man IKKE ser det man frykter skal skje, at forebygging har vært en suksess.
LIVSLANGS 