I går hadde jeg et innlegg i Adresseavisen, der jeg snakker frem ungdommene våre! Det fortjener de, i en tid der deres ungdomstid blir levd i utfordrende tider, med isolasjon, ensomhet, en enorm omstillingsevne, og drømmer det aldri ble noe av.
Les innlegget HER
Jeg skriver også om bekymringene mine om de mange ungdommene som sliter med sin psykiske helse fra før, og som allerede ikke får den hjelpen de har krav. Det er på grunn av altfor lite og tilfeldige tilbud, både for dem som trenger hjelp for alvorlige lidelser, men også for de mange som hadde hatt god nytte av et lavterskeltilbud, der noen møter dem med de problemene og vanskelige tankene de har. Jeg har lest den nye rapporten til Barneombudet, som er bekymret for at BUP har et for dårlig tilbud, og de kommer med mange gode og viktige råd til et bedre psykiske helsetilbud til de unge. Jeg kan som lege selv skrive under på det Barneombudet er bekymret for! Det er stadig at jeg erfarer som fastlege å få henvisninger i retur, der det er noen som har lest den, og mener den enten er mangelfull, inneholder feil, eller at ungdommen ikke er syk nok, eller har nok utfordringer og vanskeligheter til at de «fortjener» hjelp i BUP. Det er ofte jeg blir frustrert over slike avslag, og jeg ser månedene går, og vet at dette barnet, ungdommen, ja hele familien, trenger hjelp. Da blir det runder med purring og klaging, mens jeg gjør så godt jeg kan med å ha samtaler og støtte opp. Vi fastleger har faktisk en stor rolle i psykiske helsehjelp, og opp til 10% av alle konsultasjonene vi har på kontoret er av psykisk art. Jeg syns dette er både meningsfullt og givende, og opplever at jeg er til god hjelp, også for ungdommene som kommer for å få hjelp. Men når det trengs, er vi nødt til å vite at det er et system som kan ta imot dem som trenger det.
Det er også mye hjelp i å ha mer lavterskeltilbud, og da er støttetelefoner og mer hjelp i kommunene med kyndige fagfolk viktig å bygge ut.
Men vi kommer aldri utenom at vi må være der for hverandre. Også i koronatiden. Da er det enda viktigere å være bevisste på å «se» hverandre, gjennom et smil, en telefon, å ta initiativet til å gå en tur sammen, og å prøve å komme oss ut at den kokongen mange lever i nå.
Så takk ungdommer, for alt dere står i! Dere vil bli husket; selvsagt for det dere gir blaffen i, som ungdommer gjør. Men også for den tålmodigheten dere viser, og evnen til å tenke annerledes, når drømmer blir knust, og forhåpninger og svevende tanker renner ut i sanden…
LIVSLANGS 