Spontanabort- vanlig men vondt

Det er mange kvinner som opplever at svangerskapet brått tar slutt, og det kan kjennes tøft og sårt, uansett om det er tidlig i graviditeten.

Heldigvis har det blitt en større åpenhet rundt dette, og det er lettere å snakke om det enn tidligere. Vi som jobber på legekontor, møter en god del kvinner som enten er redd for at de er i ferd med å abortere, eller som har denne erfaringen i bagasjen. Det er viktig å kjenne på at man får hjelp og støtte i en slik situasjon, der mange kjenner seg ganske alene og hjelpesløs.

Med en slik erfaring selv, er det også lett å sette seg inn i at man selv om man kommer seg fint videre, også kjenner på et vemod for det som ikke ble, og at det er lett å både skape forventninger og drømmer om et liv som startet, men som brått var over. Jeg opplevde det selv ganske tidlig i svangerskapet, og vet på kroppen hvordan det kan kjennes at svangerskapet brått tar slutt, og at det selv tidlig i graviditeten kan kjennes som en slags sorg.

Jeg har skrevet et blogginnlegg til Babyverden, som dere kan lese HER

SPONTANABORT, VANLIG MEN VONDT

Vi har den siste uken fått lese om flere modige kjente kvinner som har fortalt om det vordende barnet de har mistet tidlig i svangerskapet. Det er fint med større åpenhet rundt spontanabort, som er både vanlig og naturlig, men også vondt og sårt.

Det var først hertuginne Meghan som skrev et innlegg om den vonde opplevelsen, der de mistet sitt andre barn, som var på vei. Og rett før helgen fikk vi høre om håndballspilleren Kathrine Lunde, som tidligere i høst meldte forfall fra EM på grunn av graviditet, men som nå er klar for kamp og mesterskap, etter at hun har gjennomgått en spontanabort. Disse to kvinnene beskriver på hver sin måte litt om hvordan de har opplevd det, men de har også helt sikkert to helt ulike måter å takle den vonde situasjonen, og å komme seg videre på. Slik som vi alle har, som har opplevd at svangerskapet brått tar slutt.

En spontanabort er definert som et ufrivillig tap av en graviditet før 22. uke. Men de deles gjerne inn i tidlige (før 12. uke) og sene spontanaborter, som skjer fra og med 13. uke. De jeg skriver om her denne gangen er de tidlige spontanabortene, som det er klart mest av, og som mange kvinner erfarer i løpet av sitt fruktbare liv. Rundt 10% av alle bekreftede svangerskap ender faktisk med en spontanabort, og nesten alle skjer før 16. uke. Det er også slik at risikoen for å abortere øker nokså kraftig med alderen.

Vi vet en del om hvorfor man plutselig opplever at svangerskapet tar slutt på denne måten. Og det er jo slik livet er noen ganger, at spontanabort i noen tilfeller er naturens egen måte å hindre at ikke-levedyktige foster skal bli født. Vi finner ikke alltid noen sikker årsak til en spontanabort. Men kjente årsaker er kromosomavvik, utviklingsforstyrrelser, hormonelle årsaker hos den gravide, og sykdommer eller tidligere behandlinger i livmoren. Dersom man har sykdommer som diabetes eller stoffskiftesykdom, kan også risikoen øke. Det er også en klar risikofaktor dersom man røyker, eller har et høyt forbruk av alkohol. Det er faktisk også sett en mulig uheldig sammenheng mellom bruk av såkalte NSAID (Ibux, Naproxen, for eksempel), og risikoen for å spontanabortere, så man bør være svært måteholden med denne typen medisiner, som er håndkjøpspreparater, og dermed regnes av mange som uskyldige. Det er ellers sagt at store psykiske belastninger kan være en medvirkende årsak til spontanabort, men det er uklart i hvor stor grad.

Man opplever og erfarer en spontanabort så forskjellig, både fysisk og psykisk, og det er kanskje en av grunnene til at det ikke er noe man snakker så mye med hverandre om. Fysisk sett merker man det oftest gjennom de vanligste symptomene, som er blødning fra skjeden, og gjerne ledsaget av magesmerter nederst i magen. For mange går det sin gang, og de går gjennom aborten fysisk uten behov for medisinsk hjelp. Men for noen er det blødninger som vedvarer, og det er store smerter. Da skal man kontakte fastlegen sin, og vi hjelper til med det vi kan. Er det slike symptomer, blir man gjerne henvist til gynekologisk avdeling, der det tas ultralyd, og man noen ganger trenger medisinsk bistand. Det kan også skje at abortene er mer «stille», og man oppdager det først når man er til en tidligultralyd, for eksempel. Dette kalles også «Missed abortion». Noen kvinner kommer også til oss og forteller at de er engstelige fordi de plutselig ikke lenger kjenner på svangerskapssymptomene de hadde begynt å venne seg til, som kvalme, spreng i brystene og trøtthet. Når man merker en slik nokså brå forandring, anbefaler jeg at man kontakter legen sin.

Når det gjelder den psykiske påkjenningen det er å gå gjennom en spontanabort, så er det veldig ulikt hvordan man opplever det. Men jeg er opptatt av, og glad for at man faktisk erkjenner at det er mange som syns det er tøft og trist å gå oppleve å miste et ønsket barn på denne måten. Det er rart med det; mange av oss begynner faktisk å se for oss ting, planlegge inne i hodene våre, og å skape drømmer der dette lille fosteret er en del av dette. Og det kan det være noen som trenger å snakke om, og å få en bekreftelse på at det er helt normalt og legitimt. Det er ikke det samme som å sykeliggjøre en slik naturlig prosess. Og det skal alltid være slik at den som ønsker det, kan komme til oss på legekontorene, med det man har på hjertet også i denne situasjonen.

Og heldigvis, så går det bra for de fleste, og de kommer seg greit gjennom denne vonde tiden. Det er også heldigvis slik at de fleste slippe å gå gjennom flere eller mange spontanaborter, og at de opplever å få et normalt svangerskap senere. Men jeg møter også dem som gjennomlever abort etter abort, og det må være så tøft, på alle måter.

Så kjære fine kvinner; dersom dere opplever å gjennomgå en spontanabort, så er det helt fint og greit om dette er noe dere takler på egenhånd, og kommer videre sammen med den dere er glad i. Men dere skal også vite at dere alltid skal ta kontakt med legen deres dersom dere er redd for at det er en abort på gang, eller at dere strever med tanker, følelser eller vonde erfaringer etter å ha erfart å miste et lite barn som dere har gledet dere til å bære frem.