WHEN GREAT TREES FALL

When great trees fall,

rocks on distant hills shudder,

lions hunker down

in tall grasses,

and even elephants

lumber after safety.

When great trees fall

in forests,

small things recoil into silence,

their senses

eroded beyond fear.

When great souls die,

the air around us becomes

light, rare, sterile.

We breathe, briefly.

Our eyes, briefly,

see with

a hurtful clarity.

Our memory, suddenly sharpened,

examines,

gnaws on kind words

unsaid,

promised walks

never taken.

Great souls die and

our reality, bound to

them, takes leave of us.

Our souls,

dependent upon their

nurture,

now shrink, wizened.

Our minds, formed

and informed by their

radiance,

fall away.

We are not so much maddened

as reduced to the unutterable ignorance

of dark, cold

caves.

And when great souls die,

after a period peace blooms,

slowly and always

irregularly. Spaces fill

with a kind of

soothing electric vibration.

Our senses, restored, never

to be the same, whisper to us.

They existed. They existed.

We can be. Be and be

better. For they existed.

Maya Angelou

Dette diktet ble sendt meg av en slektning i høst, like etter at jeg mistet moren min. Diktet har vært sterkt tilstede hos meg her på 1 juledag, som også var bursdagen til faren min, og derfor en ekstra merkedag for meg og oss. En dag som jeg husker som full av hygge, glede, julestemning og familieselskap.

I år er det annerledes på så mange måter, for dette året er første gang uten foreldre: jeg har blitt foreldreløs, om det er lov å beskrive seg som det, selv om man er godt voksen. Det høres rart ut å beskrive seg selv slik, og det er det på sett og vis også. Men selv om man er velvoksen selv, og etter hvert klarer å se hvor heldig man er som har hatt omsorgsfulle foreldre og en trygg familie, og barn selv som har vokst opp med besteforeldre, så er det unektelig vemodig å tenke på at det er ugjenkallelig at en generasjon er borte for alltid. Man er plutselig den eldste i flokken, og skal være den som andre støtter seg mot, og som er den som skal gi kloke svar, føre tradisjoner, sedvaner, gamle oppskrifter og andre små og store ting videre, uten å ha noen «over» til å spørre seg til råds.

Diktet av Maya Angelou beskriver så godt hvordan det er når selve tuntreet må vike, og går ned. Det blir både bart, utrygt og man må finne nye måter og veier å leve trygt og godt i de nye omgivelsene som vokser frem når det store trygge treet faller. For det går jo bra, og det vokser og gror så vakkert etter de store trærne.

Men på slik dager som dette både kan og kanskje bør kjenne litt etter, både hva og hvor man «stammer fra», og hva man skal ta med seg videre. Og jeg kjenner meg iallfall heldig som har så mye godt og sterkt å ta med inn i et nytt år, som forhåpentligvis blir både lysere og lystigere for oss alle❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: