When great trees fall,
rocks on distant hills shudder,
lions hunker down
in tall grasses,
and even elephants
lumber after safety.
When great trees fall
in forests,
small things recoil into silence,
their senses
eroded beyond fear.
When great souls die,
the air around us becomes
light, rare, sterile.
We breathe, briefly.
Our eyes, briefly,
see with
a hurtful clarity.
Our memory, suddenly sharpened,
examines,
gnaws on kind words
unsaid,
promised walks
never taken.
Great souls die and
our reality, bound to
them, takes leave of us.
Our souls,
dependent upon their
nurture,
now shrink, wizened.
Our minds, formed
and informed by their
radiance,
fall away.
We are not so much maddened
as reduced to the unutterable ignorance
of dark, cold
caves.
And when great souls die,
after a period peace blooms,
slowly and always
irregularly. Spaces fill
with a kind of
soothing electric vibration.
Our senses, restored, never
to be the same, whisper to us.
They existed. They existed.
We can be. Be and be
better. For they existed.
Maya Angelou
Dette diktet ble sendt meg av en slektning i høst, like etter at jeg mistet moren min. Diktet har vært sterkt tilstede hos meg her på 1 juledag, som også var bursdagen til faren min, og derfor en ekstra merkedag for meg og oss. En dag som jeg husker som full av hygge, glede, julestemning og familieselskap.
I år er det annerledes på så mange måter, for dette året er første gang uten foreldre: jeg har blitt foreldreløs, om det er lov å beskrive seg som det, selv om man er godt voksen. Det høres rart ut å beskrive seg selv slik, og det er det på sett og vis også. Men selv om man er velvoksen selv, og etter hvert klarer å se hvor heldig man er som har hatt omsorgsfulle foreldre og en trygg familie, og barn selv som har vokst opp med besteforeldre, så er det unektelig vemodig å tenke på at det er ugjenkallelig at en generasjon er borte for alltid. Man er plutselig den eldste i flokken, og skal være den som andre støtter seg mot, og som er den som skal gi kloke svar, føre tradisjoner, sedvaner, gamle oppskrifter og andre små og store ting videre, uten å ha noen «over» til å spørre seg til råds.
Diktet av Maya Angelou beskriver så godt hvordan det er når selve tuntreet må vike, og går ned. Det blir både bart, utrygt og man må finne nye måter og veier å leve trygt og godt i de nye omgivelsene som vokser frem når det store trygge treet faller. For det går jo bra, og det vokser og gror så vakkert etter de store trærne.
Men på slik dager som dette både kan og kanskje bør kjenne litt etter, både hva og hvor man «stammer fra», og hva man skal ta med seg videre. Og jeg kjenner meg iallfall heldig som har så mye godt og sterkt å ta med inn i et nytt år, som forhåpentligvis blir både lysere og lystigere for oss alle❤
LIVSLANGS 