De siste ukene har jeg fulgt med på den danske TV-serien «Når ulven kommer». Det er serie som handler om 14 år gamle Holly og hennes familie, og det som skjer når hun skriver en stil om at hennes stefar slår henne. De fleste som ser denne serien er nok enige med meg at vi sitter med gys i ryggen og en ekkel følelse, på hva som er rett, hva er fantasi, hvem slår, foregår det ting som ikke er greit, eller er det bare oppspinn og innbilling?
Jeg må innrømme at både jeg og mannen min ble så oppslukt av Holly og hennes historie, at vi har tyvkikket på alle episodene, og vet hvordan det går, og hva som er sant.
Vi kom i går også tilfeldigvis over en podcastepisode som kom på da vi slo på radioen, om Christoffer på åtte år, som for noen år siden var hovedpersonen i en sann og grusom historie om vold og mishandling her til lands. Det var igjen like rystende å høre om hvordan han ble fysisk og psykisk brutt ned, og til slutt døde av alle skadene som stefaren påførte ham. Uten at noen grep inn. Skolen så, omgivelsene så, og til og med på sykehuset hvor han stadig vekk kom inn med uforklarlige skade, så de. Men ingen gjorde noe, og alle tok til takke med det svaret lille Christoffer alltid kom med, når han ble spurt om hvordan det hadde skjedd; «jeg vet ikke».
Det er dessverre slik at virkeligheten gjerne overgår fantasien. Og det er dessverre slik at barn, hver dag, også her til lands, blir utsatt for vold og overgrep. I følge Stine Sofies Stiftelse opplever 1 av 10 barn fysisk eller psykisk vold; det vil si at det gjerne er to elever i en vanlig skoleklasse som lever i dette. En ny undersøkelse som kom før jul, viste at 1 av 6 sa at de har opplevd vold eller overgrep etter at Norge stengte ned. Dette er tall. Og det er vanskelig å forholde seg til for mange. Men det er en illustrasjon på at vold og overgrep mot barn ikke er en sjelden sak. Den forekommer der man minst tror det, og det skjer i «de beste familier», selv om det dessverre her som så ofte ellers også har en sosial komponent.
Den tiden vi er i nå, med mye isolasjon, nedstengning, stengte skoler og få arenaer for transparens, og det å få utløp, enten det er barn eller foreldre/foresatte, så er det ikke tvil om at det setter mange på en ekstra hard prøve. Og det kan også gjøre det enda vanskeligere for andre å se tegn, følge med og hjelpe barn som er utsatt. Jeg tenker på gru på alle de barna som ikke har en trygg havn hjemme, og som nå i enda større grad lever under forferdelige forhold.
Uansett nedstengning eller ei, så er en av hovedproblemene i forhold til vold mot barn at vi som er voksne, og rundt disse barna, er så alt for dårlige til å SE! Vi er både blinde, døve og feige, og selv om vi kanskje senser eller aner at det er noe som skurrer eller ikke stemmer, så ser vi det an alt for ofte. Og vi stoler kanskje på at noen andre tar affære. Men vi har faktisk et ansvar, og en PLIKT til å varsle! Det gjelder enten vi er en nabo, venn, lærer eller lege. Og selv om det kan være ekkelt å tenke på at man kan krenke eller ydmyke noen foreldre, så er det BARNET vi har plikt til å tenke på først. ÈN Christoffersak er en for mye. Og selv om det var en helt forferdelig sak, og de fleste andre har en annen grad av grusomhet, så er det likevel grusomt for det barnet det gjelder. Jeg møter som fastlege mange ødelagte liv og livsutfoldelser, på grunn av det min kjære far kalte «en trakassert barndom». Omsorgsvikt har mange ansikter og former, og det er viktig at vi som medmennsker, profesjonelle og rett og slett samfunn, ikke er med på å bidra til denne svikten, dette sviket, mot barn.
Jeg ønsker til slutt å rett en honnør til Stine Sofies Stiftelse, som jobber for å forebygge og øke fokuset mot nettopp vold mot barn. De har også nå laget et eget informasjonsmateriell beregnet både på foreldre og på helsepersonell, kalt Foreldrepakka. Det er ment å gi råd og hjelp og verktøy til foreldre, slik at de skal klare å håndtere foreldrerollen bedre, noe man vet er med og forebygger nettopp vold og mishandling mot barna deres. Dette er så viktig, og jeg gleder meg til å ta i bruk dette til egne pasienter!
Men vær så snill da, alle sammen; la oss alle sammen gjøre alt vi kan, for at ingen barn skal måtte leve i utrygge og rett og slett farlige forhold hjemme. Fordi de som egentlig skal verne, beskytte og passe på dem, er de som bryter dem ned, skader dem, og gjør livet fælt og farlig…
LIVSLANGS 