Diktets kraft

«Poetry has never been the language of barriers

It`s always been the language of bridges»

Disse ordene stammer fra Amanda Gorman, en ung kvinne, som for et par dager tok hele verden med storm, etter sin fremføring av sitt eget dikt «The hill we climb» under presidentinnsettingen i USA.

De vakre og sterke ordene hørte jeg i en TED-talk som Amanda fremførte i 2017. Amanda Gorman er med andre ord ikke bare en flunkende ny stjerne på poethimmelen, men en ung kvinne som i årevis har vært en sterk røst, med sine brennende dikt og sterke utstråling. Hun har gått på Harvard, og også vunnet den presistjetunge prisen National Youth Poet Laureate.

Se Amanda Gormans TED-talk HER:

Jeg er så enig med Amanda, at dikt har en egen evne til å bygge bruer. Lyrikk har sin egen kraft, og kan både beskrive sinnsstemninger, og være med å sette en i stemninger som man kanskje trenger noen ganger.

Jeg er selv veldig glad i å lese dikt, og har hyller fulle av diktbøker. Det er noe med dette å finne et dikt, som man trenger akkurat da, i en stemning og situasjon man er i. Og det kjennes slik, at det er noen ganger at et dikt bare rett og slett lyser mot deg, og har noe å si deg. Det kan til og med være slik at man kan få trøst gjennom et dikt. Det er gjenkjennelse, noen andre klarer på et vis å beskrive noe av det man har og kjenner inni seg, og som man kanskje ikke har klart å sette ord på selv, bare hatt som en klump i magen, eller en slags vag følelse.

Lyrikk er på en måte som musikk; det er et eget språk som er over selve ordene.

Det er håp for verden, og for lyrikkens verden, når vi opplever slike fantastiske øyeblikk som når unge Amanda tok verden og en forsamling med presidenter og deres følge med storm.

Det sier noe om hva dikt er, og hva det kan gjøre med oss, og med verden!