Har stopp i svenskehandelen og tomme taxfree-poser avdekket hvor avhengige vi nordmenn egentlig har blitt av alkohol? Det kan man jammen lure på, når man ser hva som skjer når noen vinmonopol varsles stengt i et par uker.
Jeg tenkte å la det klirre litt ekstra i vinglass i dag. Og klirringen høres ekstra godt i glasset her jeg sitter og reflekterer over både min og tydeligvis mange andre nordmenns alkoholvaner. Eller kan man kalle det et gryende alkoholproblem kanskje? For jeg sier vi. Jeg er også en av dem som setter pris på et glass når helgen kommer, når jeg har ankommet hytta, eller når jeg skal møte en venninne til en prat på en kafè en kveld.
Og det er tydeligvis mange flere enn meg som har fått et slikt forhold til alkohol, at de ”må” ha en flaske vin eller tre stående, klar til neste gode middag, kos foran peisen, eller en eller annen anledning da det er lov til å kose seg. Eller at vi kjenner at vi fortjener dette glasset, eller tre.
Stengningen av vinmonopolene rundt Oslo før helgen på grunn av et nytt koronautbrudd, medførte som de fleste har fått med seg, en valfart av mennesker fra disse utsatte kommunene til andre kommuner, og deres vinmonopol Vi har sett bilder av endeløse køer, sikkert både med lokale innbyggere og ubudne gjester fra steder hvor de ikke kunne få kjøpt seg vinflasken eller spriten som de ønsket. Eller trengte. For i denne køen var det helt sikkert ikke bare kosedrikkende kunder, men også dem som trenger alkohol for å få dagen og livet til å fungere. Det er ikke vanskelig å skjønne at det for en alkoholiker er en skremmende nyhet å få høre at tilgangen til deres ”medisin” stoppes.
Men hva er det som skjer? Hvordan er det mulig at det er nettopp tilgangen til alkohol, og spørsmålet om nettopp vinmonopolet skal holde åpent, som blir det store og viktige spørsmålet, i en tid da vi står midt i en pandemi, der utfordringene og kriser står i kø? Ikke minst om man har et hjerte for barn og unge, som virkelig fortjener at vi setter alle kluter til, og snur alle stener for at nettopp de skal få åpnet sine tilbud og kreve sin rett. Selv om det er noen der ute som kaller slike som meg moralist eller at vi bruker pekefingeren, så må det være på sin plass å lure på hva Bent Høie og Bjørn Guldvog tenker på, når de velger å åpne vinmonopolene igjen? Jeg tror kanskje det er så enkelt at de skjønner at de ikke får stoppet ”polfarerne”, som uansett kommer til å kjøre til neste vinmonopol. Så dette er sikkert det de er nødt til å velge, av smittehensyn, fordi så mange av oss vil ha rett til å kjøpe disse flaskene med kos og avslapning, når og om vi ønsker det.
Det er ikke lenge siden jeg deltok i en podcast, som handlet om kvinner og alkohol. Det er et faktum at kvinner i Norge drikker stadig mer, og det er også en realitet at vi tåler det dårligere enn menn, av rent fysiske årsaker. Noe jeg også som lege syns er interessant og tankevekkende. Så hangen til flasken, for å si det slik, er noe som angår begge kjønn. Nå er det ikke slik at de som sitter rundt omkring, skal kjenne på skam for det de drikker, men dette kan bli en liten vekker for mange kanskje, både på et individuelt nivå, men også på et samfunnsplan. For som jeg skrev innledningsvis, så har kanskje det at ”kranen” ble stengt for utenlandshandel av alkohol, gjort at det reelle forbruket har kommet mer frem i dagen? Jeg har tatt en titt på SSB sine tall, og der står det svart på hvitt at det i 3. kvartal i 2020 ble omsatt 1,93 liter ren alkohol per innbygger her til lands. Det er en økning på 27,8 prosent fra samme kvartal i 2019. Det vil da så vidt jeg forstårsi at hver nordmann drikker 3 flasker vin, 18 flasker øl og en kvartliter sprit i løpet av èn måned…! Er det flere enn meg som syns dette er høye tall? Og det er kanskje også noen som er med meg på at dette er noe som fortjener å se dagens lys mer enn det gjøres nå? Det er mer enn rosa elefanter som er i rommet, kan det se ut som, for problemene rundt vårt forhold til alkohol blir lite løftet etter min mening. Filmen ”Et glass til”, retter søkelys mot nettopp dette som jeg skriver om her, og får nok flere enn meg til å sette latteren i halsen. Den anbefales varmt.
Jeg mener dette er en gylden anledning til å rette blikket mot vår hang til flasken, for å si det slik. Det er verken ment moralistisk eller å gi noen dårlig samvittighet. Jeg kommer til å fortsette å kose meg med en øl eller er godt glass vin. Men jeg har sett tendensen fra legestolen også, at praten om alkohol er vi nødt til å ta stadig oftere, og mer på alvor, fordi disse ”edle” dråpene medfører både fysisk uhelse og sykdom, og psykiske konsekvenser som angår den som drikker, men ikke minst også deres nærmeste, som gjerne er barn.
Og er det noen som virkelig fortjener at det DE som kommer i fokus nå, så er det nettopp barna. For de er den tapende parten på alle fronter nå. Det blir noen riv ruskende galt når mor og fars rett til helgevinen blir langt mer interessant å diskutere, enn deres rett til snart å kunne leve et mer normalt liv.
LIVSLANGS 