En takk til alle pårørende!

I går var det den årlige Pårørendedagen, og jeg sitter og lager foredrag om nettopp pårørenederollen. For den interesserer meg, og andre har også sett viktigheten av å snakke mer om denne viktige men ofte usynlige delen av vårt helsevesen!

Vi blir eller opplever alle å bli pårørende i en eller annen form, og i større eller mindre grad, gjennom livet. Enten det er for gamle foreldre, en syk livsledsager eller man har barn som lider av en sykdom. Og det å være pårørende kan kjennes både veldig fint og meningsfullt, men det kan også bli en stor byrde i noen faser av livet. Noen ganger så mye at det går utover ens egen helse. Man kan rett og slett bli syk av å være pårørende til andre som trenger sin hjelp og støtte på grunn av sin egen sykdom.

Jeg møter ikke sjelden pasienter som blir syke og slitne av å ha et stort omsorgsansvar for nære familiemedlemmer. De kommer kanskje fordi de er slitne, har vondt et sted, eller kjenner seg deprimert. Byrden av et tungt pårørendeansvar har mange ansikter, og det er mange historier, når man snakker med mennesker som er så viktige for at omsorgen skal gå rundt. Det ligger også mye dårlig samvittighet der, det er ikke minst noe jeg ser i møte med foreldre til barn som er kronisk syke eller trenger ekstra pleie og omsorg. Alle disse trenger å få høre at vi alle trenger hvile og avlastning, og det er ikke noe man skal føle skam for eller tenke er feil for den som trenger omsorgen.

Da regjeringen for et par år siden lanserte sine seks satsningsområder innen kvinnehelse, var en egen Pårørendestrategi en av disse. Fordi det har vært kjent at kvinner bærer den største byrden av det å være pårørende. Det er i denne forbindelsen gjort undersøkelser, blant annet i regi Norske Kvinners Sanitetsforening. Og det bekrefter at kvinner i større grad enn menn kjenner på byrden, med dårlig samvittighet , stress og mer bekymringer enn menn, selv om menn også tar en stor del av de praktiske delene ved sin pårørenderolle. Men de takler det annerledes, ser det ut til.

Jeg syns det er en tendens til at samfunnet vårt legger veldig store byrder på familie og pårørende, og det ser ikke ut til å være noe det blir mindre av, all den tid eldre skal bo stadig lenger hjemme, og samtidig som «alle» vet at de ikke klarer seg selv.Såklart skal vi støtte og være der for hverandre, også når noen vi har nær oss trenger hjelp og støtte. Men det har vært en tung kamp for mange å få støtte og hjelp fra det offentlige, og det har kostet mye både i kroner, tid og krefter, fordi det gjerne er så tungrodde og lite brukervennlige systemer for å få vite hva man faktisk har rett på, når man trenger det.Jeg syns det er kjempebra og på høy tid at pårørende blant oss får en tydeligere plass og stemme. Og at den uvurderlige innsatsen som gjøres blir verdsatt. Og ikke minst at den enorme innsatsen som blir lagt ned, hver dag og i hver en krok av landet, for at de vi er glade i skal få ha et verdig liv.

Det sies at pårørende yter halvparten av all omsorg for syke og gamle. Det er noe å tenke på!

Alle skal vi selvsagt stille opp for hverandre, men det er grenser for hva som skal forventes. Da er det bra at pårørende blir sett og hørt mer, endelig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: