NÅR IDRETTEN GJØR SYK

• 

Gi folket brød og sirkus! Og «drit i» hvem som betaler regningen…

Det er det jeg sitter og tenker, når jeg igjen leser en historie i går, om et ungt idrettstalent som bukket under, og ble syk av spiseforstyrrelser. Det er så mange slike historier. Det kom enda en i VG i dag, om et annet skitalent, Siri Halle, som forteller at hun som talentfull skiløper fikk beskjed fra treneren sin om å slanke seg, for å få enda bedre prestasjoner i skiløypa.

Les saken HER

Og det er nettopp det disse tankevekkende og viktige sakene som VG forteller om. I den ene møter vi Christiane Honerud Olsen, som var en talentfull skiløper, og om faren hennes, som var en minst like ambisiøs trener og pappa. Det er sterkt og beundringsverdig at han også har mot til å stå frem og fortelle hvordan han ikke så eller oppdaget at datteren ble syk av anoreksi, og etter hvert bulimi.

Les saken HER

Og det er dessverre det som er virkeligheten så altfor ofte; ambisiøse voksne som står på sidelinjen og driver frem talentene, enten det er sine egne barn, eller noen de er trener for. Eller det er klubben eller forbundet. Det er en skremmende stor mangel på kunnskap og innsikt om både spiseforstyrrelser, mat og kosthold, psykisk helse, og i det hele tatt hvordan en kropp og sinn endrer seg i løpet av puberteten, og hvordan dette må tas med og tas hensyn til når det også gjelder trening og idrettsprestasjoner, og ambisjoner. Det satses stort, fra tidlig alder, blant annet gjennom spesialiserte videregående skoler og linjer, der de talentfulle ungdommene også er prisgitt at det er kunnskap og interesse for denne problemstillingen.

Professor Jorunn Sundgot Borgen har i flere tiår forsket, snakket og kjempet for at nettopp spiseforstyrrelser innen idretten må bli mer snakket om og problematisert. Men det har ikke vært enkelt å få gehør for hvor stort problemet egentlig er, verken blant folk flest, eller innen idretten selv. Men når så mange som 30% av alle utøvere i utholdenhetsgrener har en form for spiseforstyrrelse; ja da burde det ikke bare ringe en bjelle, men den store alarmen burde settes på! Det er enorme tall, og det angår ikke bare jenter, men også gutter, noen idretter mer enn andre der også.

I Christianes tilfelle, som i så altfor mange andre historier, hører vi om hvor krevende det er når kroppen går inn i puberteten, og den endrer seg, som naturlig er. Men det passer ikke inn å få fett på kroppen, former, pupper og lår, og det blir noe som en del da prøver å bekjempe ved å la være å spise og sulte seg. De mister ofte menstruasjonen, noe som i seg selv kan være med å gjøre skade på et skjelett som utvikler seg på det viktigste i denne alderen. Men, og et stort MEN, så er det ingen som spør, ingen som stiller spørsmål om hvorfor de er så tynne.

Og det er ingen som stiller nok spørsmål om hvorfor prestasjonene gjerne går ned, og at en del slutter med idretten sin. Og forsvinner ut, med sykdommen som de har pådratt seg. Denne historien, og mange andres, bør føre til at flere av oss foreldre, og også trenere, burde gå i seg selv og spørre om det er noe vi kan bidra med, slik at vi «berger» flere fra å bli syke av spiseforstyrrelser, som faktisk er potensielt farlige sykdommer. Og som ødelegger mange unge sin livsutfoldelse. Noen ganger er så utrolig lite skal til for å trå helt feil, som det å påpeke vekten til en tenåring, eller å be dem om å spise mindre for å gå ned noen kilo. Det er kanskje ikke vondt ment, men er i beste fall et vitne på mangel på kunnskap, som man MÅ inneha dersom man skal trene barn og unge. Men dette gjelder også oss foreldre, som også kan tenke oss om en ekstra gang, hva vi sier og signaliserer til ungdommen vår.

Vi burde også, som folk, publikum, samfunn, stille oss noen spørsmål om hvor langt noen må gå for å klare å hevde seg i toppen i idretter som tydeligvis er bygd på premisser som egentlig er helt naturstridige for en normal kropp og sjel. Hvor artig er det egentlig å sitte i sofakroken og heie frem medaljer i folkesporter, når vi vet hvor mye lidelse og kynisk planlegging og gjennomføring som ligger bak?

Jeg håper dette temaet løftes opp langt mer, og at vi ikke lar oss være bekjent å dyrke idretter på en slik måte, samtidig som det legges så lite til rette for at det kan gjøres på mer forsvarlige og etiske måter.

Jeg er slett ikke enig i Per Inge Torkildsens kjente utsagn; «Gi ungdommen ei flaske brennevin før idretten tar dem» Men kanskje hadde han et poeng; det er jammen ikke alltid at det er en sunn sjel i et tilsynelatende sunt legeme heller-