En kollega hadde nylig en kronikk i Adresseavisen som har berørt mange. Også oss som har samme jobb som ham, som fastleger og legevaktsleger. Han har gjennom dette innlegget klart å sette ord på den kompleksiteten vi står i hver dag, med utallige avgjørelser, vurderinger og valg som i verste fall kan bli skjebnesvangre for noen. Også for oss selv.
Les kronikken HER
Og som Njål Flem Mæland skriver, så lever vi med den skjøre balansegangen mellom å undersøke for mye og å overse sykdom ved hvert pasientmøte, hver eneste dag.
Mange kollegaer har gjennom grupper her på Facebook gitt denne legevaktskollegaen sin støtte med «det kunne ha vært meg», og det er sterkt å se hvordan den forferdelig triste saken som skjedde har satt søkelys på mange ting som ikke fungerer, og som er uholdbart på mange vis, for alle involverte parter.
Og for meg blusset minnene opp fra min aller første legevakt, som ble så skjellsettende, at den like gjerne kunne blitt den siste. Jeg var ferdig med ett år turnus på sykehus, og var i gang med mitt halvår i distriktsturnus i en kommune i nærheten av Trondheim. Noen få uker var gått fra jeg startet ved legekontoret, og jeg var klar til å gå min første legevakt. Helt på egen hånd, kun sammen med vaktcallingen og kontakt med sykepleierne på gamlehjemmet, som betjente legevakttelefonen, og ringte meg om det var nye sykeoppdrag.
Jeg kjenner ennå følelsen da de andre legene på kontoret dro hjem for dagen, og jeg satt helt alene på legekontoret, og ansvaret for innbyggerne i kommunen lå på mine skuldre. Jeg var ung, nyutdannet, og jeg kjente på usikkerheten, selv om det var forventet at dette skulle jeg klare. Vi gjorde jo alltid det. Ikke klage, ikke syte, men bare stå på, og stå i de situasjonene som dukket opp. Jeg var i tillegg tidliggravid, og rimelig kvalm og sliten av det også, og hadde i tillegg et lite barn hjemme, som også krevde sitt.
Men nå var kl 16, og legevakten var i gang. Jeg hadde allerede jobbet en full arbeidsdag, men jeg hadde med meg en matpakke, så dette skulle jeg klare. Det var tre pasienter på listen, som jeg skulle innom og se til, før jeg kanskje kunne kjøre hjem og si god natt til datteren min før det trolig ble flere sykebesøk som skulle betjenes. Jeg visste ikke, jeg hadde aldri prøvd dette før, og kjente at hjertet dunket litt ekstra da jeg satte meg i bilen og satte i gang.
Den første pasienten jeg skulle innom var en gammel dame, som hadde ringt inn og fortalt at hun ikke følte seg helt i form. Jeg hadde kikket i journalen hennes før jeg dro, og det var ikke noen store ting der, hun brukte noen vanlige medisiner, og ellers var hun ikke så ofte til legen. Jeg parkerte utenfor, og ble møtt av en søt gammel dame, som med en gang beklaget seg for at hun ikke hadde laget kaffe til meg. Hun følte seg ikke helt i form, og regnet også med at jeg hadde det travelt. Jeg ble med inn i stuen, og vi tok oss en prat. Et viktig verktøy for en fastlege er observasjon; fra vi sier god dag til pasienten, til vi observerer hvordan de går, setter seg, snakker og hvilken mimikk de har; alt dette er viktige opplysninger for at vi skal vurdere tilstanden. Jeg så en dame som gikk lett og fint og satte seg i stolen, og snakket ganske ubesværet om at hun de siste dagene hadde kjent seg litt tufs. Litt ubehag i kroppen, men ikke noen overbevisende tegn eller symptomer som ledet meg til at det var noe veldig alvorlig. Jeg tok et blodtrykk, som var greit, og hun la seg ned på sofaen, der jeg fikk undersøkt henne så godt det lar seg gjøre i en sofa, og jeg kunne ikke finne noe som fikk meg til å sette «rød» lampe i hodet mitt. Hun var litt blek, men hvem er ikke det i februar. Og hun virket til å synes det var et godt forslag at jeg skulle ringe på henne litt senere på kvelden og høre hvordan det gikk, når jeg hadde vært på de andre sykebesøkene som sto for tur. De andre legevaktbesøkene gikk fint, og jeg kunne kjøre en tur hjem, for å si god natt til barnet mitt, og spise kveldsmat sammen med henne.
Men det var utpå kvelden at telefonen ringte, og fikk hjertet mitt til å synke, og verden stoppet opp for en stund. Det var sjefen for hjemmesykepleien som ringte meg og fortalte at de hadde fått inn en melding om at en gammel dame var død. Jeg ble bedt om å komme til denne adressen for å syne liket, og skrive dødsattest. Denne kjøreturen må være den aller tyngste jeg har hatt noen gang, og det å parkere bilen foran det samme huset som jeg hadde vært noen timer tidligere, og gå inn i stua; jeg kjenner følelsen i kroppen den dag i dag-
Tankene kvernet, og spørsmålene trengte seg på; hadde jeg oversett noe? Hadde jeg glemt å undersøke nok? Var det min feil at hun døde? Burde jeg ringt ambulansen og fått henne på sykehuset? Alt dette kvernet og kvernet, mens jeg måtte fullføre legevakten resten av natten, og møte på jobb neste morgen, til pasientene som ventet. Slik er legelivet. The show must go on. Og selv om jeg fikk full oppbakking og støtte både fra sjefen som ringte meg om kvelden, og som ikke bebreidet meg i det hele tatt, heller ikke de pårørende, og også kollegene mine på legekontoret, som ga meg støtte, så var jeg helt tom, men samtidig fylt av skyldfølelse og selvbebreidelse. Og spørsmålene gikk på repeat; hva hadde skjedd, hvorfor døde hun, og hva kunne jeg gjort for å unngå det?
Verden gikk videre, og dette var en av de tilfellene der det nok ikke var så mye mer jeg kunne gjort. Men det kunne også ha gitt meg en så traumatisk start på yrkeslivet at jeg hadde gitt meg der. At dette ble for tøft å stå i, med så mye ansvar, og lite oppfølging og debrifing, at jeg ikke klarte det. For noen er det det. Det er mange leger som gir seg, som kjenner at byrdene blir for store, ansvaret tynger for mye, og at de ikke orker stå i det. Det er en jobb der man kjenner seg veldig alene noen ganger. Jeg tror de aller fleste leger som har jobbet en stund har sine historier. Vi er som alle andre mennesker feilbarlige. Men vi trenger også støtte, og forståelse for at det noen ganger er både umenneskelige, og umulige valg og avgjørelser vi står i, som er komplekse, mange på en gang, og som derfor noen ganger blir feil.
Det er viktig at vi snakker om dette. For alles skyld.
detkunnehaværtmeg
LIVSLANGS 