«Egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte»
Dette velkjente ordtaket finnes i ulike varianter, og skal ha hatt sin opprinnelse hos dikteren Herman Wildevey. Jeg har tenkt litt på dette ordtaket når jeg har sett enkelte kommentarer på Facebook, og ikke minst den siste måneden, da oppdateringer fra fint pyntede stuer, flotte blåtimer utendørs, og koselige bilder av pyntede og glade unger og familier har fylt de sosiale mediene når man har åpnet mobilen eller PCen. Men det har også vanket kommentarer fra folk som syns det blir litt nok. At det blir for mye bakverk på bildene, at noen familiebilder blir for «perfekte», eller at noen blir helt matte og slitne bare av å se på andres bilder av turer på fjelltopper eller bading i islagte fjorder og vann.
For meg er Facebook og lignende, et sosialt medium, nettopp et SOSIALT medium. Og da kjennes det naturlig at folk legger ut ting de er glade for, stolte av eller noe som betyr noe for dem, og som de syns det er hyggelig å dele med omverdenen. Og med dem som har valgt å følge deres profil, og være «venner». Men jeg skjønner at det kan oppleves som provoserende om man sliter med ting selv, og kjenner seg mer eller mindre mislykket. Det er krevende, og har sine kompliserte sider, som ikke alltid er bra.
Men jeg lurer på om det er noen som tror at andre lever bare slike liv, og har det bare så fint som det kan se ut som på noen av bildene? Det er jo ikke det. Men jeg tror det er slik som Ingeborg Senneset så fint beskrev det i sitt «Vinter i P2» på NRK, at mange kanskje har behov for å vise frem fine og gode ting og opplevelser, ikke minst når de har ting som er tunge og vanskelige, og de strever med sitt. At det kjennes godt å fargelegge dagen med ta et fint bilde, og legge det ut. Ikke bare for å skape en illusjon om at man er «perfekt», men i et forsøk på å skape noe godt selv også. Jeg kjente meg godt igjen i dette. Jeg kunne ha lagt ut drøssevis med bilder av sure sokker, mislykkede bakverk, uhelse, eller fortalt om alle kranglene og sure tenåringer som ikke liker å bli tatt bilde av. Men jeg syns ikke det er noe fint, verken for meg eller for omgivelsene, eller dem som er på bildet.
Dette er en hårfin balansegang, som jeg tror vi skal kjenne på, men også tåle å stå i, både vi som ser andres «liv» og vi som bruker sosiale medier som det de er.For meg er det viktig å fortsette å tåle og unne andre mennesker godt, også ting som jeg selv ikke makter eller får til. Vi har alle vårt, og vi kan alle bidra med vårt, på hver vår unike måte, ikke målt opp i forhold til andre, for da blir vi aldri fornøyde.
Godt nytt år, der dere er, og med alt det dere er, i stort og smått, en og enhver
LIVSLANGS 