Fastlegedag-feiring med sterkt bismak

Arbeidsdagen er snart over på fastlegekontoret mitt, på selve FASTLEGEDAGEN 2022!

Det er verdt å markere, og mer enn noen gang fortelle hvilken unik, viktig og fin jobb jeg og mine kolleger har. Som får være så viktige aktører i menneskers liv.

På mitt kontor blir historier fortalt, som aldri har vært fortalt, eller satt ord på før. Skam og fortvilelse er det rom for å lufte, like mye som bekymringen for et høyt blodtrykk, eller en kul som man har kjent på. Vi møter kvinner som er gravide for første gang, småbarnsforeldre som kommer litt beskjemmet fordi poden har hostet i en uke. Og som blir veldig lettet når vi sier at vi skjønner dem, at de er bekymret for det mest dyrebare de har.

Og jeg kan rive meg i håret etter at pasienten har gått, fordi jeg ikke skjønner hva som feiler ham eller henne, eller at jeg føler at kommunikasjonen oss imellom ikke var så enkel, og at jeg så gjerne skulle ønsket at jeg hadde fått til å gjort en bedre jobb. Jeg kan kjenne meg veldig usikker, og føle redsel for at jeg har oversett noe alvorlig.

Vi har sceneskifter mange ganger om dagen, og er drivende dyktige til å nullstille, og å rette fokus mot stadig skriftende problemstillinger og faglige utfordringer, som skal vurderes, løses og samtales med på en forståelig og empatisk måte sammen med stadig nye pasienter, mennesker, som sitter foran oss i stolen. Alle med sin historie, sin bagasje, nettverk, og mangel på det, med sårbarhet og robusthet som vi må finne ut av. Det er nesten aldri at et blodtrykk bare er et blodtrykk, at en celleprøve bare er en celleprøve, eller at et vondt kne er bare det.

Vi er eksperter på å se det som er MELLOM. Disse mellomrommene i folks liv, der også helseplager, som både er fysiske og psykiske, og gjerne en god blanding, som er vevd sammen på grunn av levde liv. Dét er vi gode på! Og det er bare hos oss at man er sikret denne muligheten til å se disse mellomrommene, sette sammen brikkene til store bilder, som kan være med å gi oss svaret på hva som feiler dem, eller hva som plager dem i livene sine.

Vi sitter med mor og barn, far, besteforeldre og familier, som går til oss i generasjoner. Og selv om taushetsplikten er hellig, gir innsiktene i disse relasjonene oss kunnskap som er mer gull enn all verdens blodprøver og billedundersøkelser.

Vi skjønner at folk ikke helt skjønner. Det er ikke lett å skjønne og forstå hva en fastlege jobber med, sitter med og innehar av kunnskap, erfaring, og verdi for et helsevesen som vi har vært så heldige å ha her til lands. Men det er vondt, ja nesten hjerteskjærende, å være vitne til at dette GULLET, alle de tingene «mellom», alle de kanskje ikke-målbare kvalitetene og kompetansen som fastlegeordningen innehar, er i ferd med å smuldre opp foran øynene på oss. Fordi det er noen oppe i et system som har bestemt at dette kan tynes, vandaliseres, og ikke lyttes til, fordi de mener det må andre «strukturelle» ordninger og endringer til, der ikke legene en gang er invitert inn i diskusjonen.

Det er en edel tanke at andre yrkesgrupper skal ta over oppgaver for oss, for å «avlaste» fastlegen. Men, når det stadig vekk er ANDRE som forteller OSS hva vi bør avlastes fra, er det rett og slett provoserende, og i beste fall et forsøk på å gjøre noe bra, som kan gå veldig galt. Det er ingen andre yrkesgrupper som kan ta over «mellomrommene», som kan ha oversikten, kontinuiteten, se de lange linjene. Slik er ikke verden. Noen kan ta blodtrykket, sjekke blodsukkeret, og gjøre en del praktiske ting. Men å tro at «strukturelle» endringer i form av å fjerne muligheten vår til å jobbe med det vi er eksperter på, og ikke ha TILLIT til at når vi roper ut om det vi trenger hjelp til, er verdt å lytte til, ja da forsvinner dette gullet, som vi har brukt mange år til å bygge opp. Det kjennes som et hån, og gjør rett og slett vondt, å oppleve hvordan myndighetene, både nasjonalt og kommunalt, tar for gitt at vi sitter her på kontorene våre og jobber samvittighetsfullt, MENS de sitter i lukkede rom og avgjør vår skjebne. UTEN å gi oss tillit, og sikre stabiliteten og tryggheten vi trenger for å bli, og for at andre har lyst inn i dette fantastiske yrket.

Og det kjenner litt sårt at «vår» dag igjen i år, forbigås i langt større stillhet, med langt mindre salutter og lovord, enn mange andre «dager». Jeg savner litt at både andre yrkesgrupper, politikere og organisasjoner sier høyt, iallfall på en dag som denne, at de setter pris på oss, og at de også skjønner at vi betyr mye for oss alle.

Derfor er dette en dag som er veldig dobbel, og det vet jeg at mange andre også kjenner på, på en dag da vi burde feiret Fastlegedagen med stolthet og hevede hoder, ikke med vondt i magen etter nok en arbeidsdag.