Livslangs

Ut med naturen på radio…

Livsstil, Lykke, oppdragelse, Ukategorisert • Comments (0)

En av mine fine «ritualer» på rolige helgemorgener, er så stå opp før både mann og barn, og få en rolig morgenstund helt alene, før dagen ordentlig tar til. For meg har denne stunden også bestått av å sette på radioen, og ha NRK P1 sine langsomme friluftsprogram på i bakgrunnen. Enten jeg bare sitter med en kaffekopp og blar i avisen, eller jeg har et eller annet gjøremål, som passer sammen med radioreportasjer om reinsdyr på beite, magien over å få en storlaks på stangen, eller innslaget dreier seg om sauedrift i Lofoten.

Men nå er det slutt med mitt deilige og trofaste helgerituale. I dag var det siste program for «Friluftsmagasinet», som nå skal erstattes med et nytt og mer sikkert tidsriktig program, «Opptur». Og så vidt jeg har skjønt, skal dette nye programmet skos på samme lesten som alle andre programmer, der reportasjer i et langt større tempo blir avbrutt med glad musikk, for at vi ikke skal begynne å kjede oss. Eller noe sånt-

Jeg må si at jeg syns dette er kjempetrist, og det minner meg om forrige gang jeg ble irritert, da NRK puttet musikk midt i nyhetsreportasjene i «Her og Nå».

Jeg tenker at er det én ting vi har godt av i vår hektiske og travle hverdag, så er det kanskje nettopp å ha et medium der det går an å være litt langsom, og å ha muligheten til å holde både fokus og konsentrasjonen litt mer enn til neste sang. Men nei da; NRK P1 gjør som alle andre, og hiver seg på trenden der vi skal underholdes, og for Guds skyld ikke må risiker at vi kjeder oss et øyeblikk!

Det er ikke det at jeg syns det er så spennende å høre om mose eller reinsdyr på Dovre, men jo, det blir faktisk veldig interessant når jeg tar meg tid til å høre om det i et radioprogram, og faktisk så tenker jeg at jeg aldri hadde kommet til å lese eller lære om dette, om jeg ikke hadde hatt dette lille morgenritualet mitt.

Min venninne Tone Sofie Aglen, redaktør og kommentator i Adresseavisen, skrev nylig om akkurat det samme, og vi er hjertens enig, og vil begge savne disse rolige og tradisjonelle programmene på lørdags- og søndagsmorgenene.

Les hennes gode og tankevekkende kommentar HER:

Jeg håper at NRK er modige nok til å være litt annerledes enn all mainstream-journalistikken vi får severt over alt ellers, og at de ikke fjerner alle programmene som faktisk har litt sjel, tradisjon og som byr på litt muligheter for ro og refleksjon. Det er virkelig det vi trenger for tiden, der alt går så himla fort, og alt skal inn i sammen formen.

Det er også først når ting er borte, at vi merker at vi kommer til å savne det. Til og med et traust og tradisjonelt radioprogram som «Naturens verden». Men da er det gjerne for sent-

On 27. oktober 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Sykt mange «psyke» studenter…

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Legelivet, Livsstil, Lykke, Morsrollen, oppdragelse • Comments (0)

Dette er dessverre ikke en bombe, men alvorlig for det:

Stadig flere studenter sliter psykisk.

Det er konklusjonen av en stor rapport som er laget etter en spørreundersøkelse, der 50000 studenter rundt om i landet har svart. Så mange som 29% rapporterer om psykiske plager som karakteriseres som alvorlige. Selv om de aller fleste har det godt, og trives både ved studiestedet og med livet, så er dette store, og urovekkende tall.

LES OM RAPPORTEN HER

Selv om dette er selvrapporterte plager, så er det grunn til bekymring for deler av vår oppvoksende slekt. Det er mange faktorer man både kan trekke fra og spekulere på, fordi det er et komplekst bilde, og ulike terskler for hva den enkelte kaller psykiske problemer. Men at over en fjerdedel av våre flotte unge voksne går rundt og sliter i så stor grad med tunge tanker og følelser, er ikke greit. Mange av dem har også fysiske plager; i samme undersøkelse forteller en av tre at de har hatt fysiske helseplager den siste uken. Energiløshet, søvnproblemer og smerter er de vanligste plagene. Det er som tatt ut av mitt eget legekontor, hvor jeg møter mange studenter ukentlig.

Livet som ungdom og ung voksen skal selvsagt være fylt av bekymringer, nedturer og vanskeligheter. Som livet ellers. Men hos Generasjon Prestasjon er det tegn til at disse negative delene av tilværelsen har fått en alt for stor del av hverdagen. Dette er jo egentlig tiden for å blomstre, prøve og feile og utfolde seg med sine både gode og dårlige sider, som også skal prøves ut og slipes i denne delen av livet!

Men å være ungdom av i dag, fremstår som en disiplinert øvelse, der løpet er lagt og forventningene er klare, fra lenge før de blir studenter. Aldri har de vel hatt flere som forteller dem hvordan de skal være, hva de skal like, hva som forventes og kreves, og dette kjenner de nok på enten de er på skolen, hjemme eller sitter med nesen ned i mobilen sin. Det er få arenaer de får tid til å tenke, hvile og reflektere over hva de vil eller ikke vil, og jeg tror de kan bli slitne og overveldet av å forholde seg til alt de må forholde seg til, og alle valgene og mulighetene vi legger foran dem.

Jeg tror virkelig vi som er foreldre er nødt til å gå litt inn i oss selv, og reflektere over hva det er vi gir videre til ungdommene våre, og hvordan vi ruster dem til å bli selvstendige og trygge voksne, klare til å takle både tunge og lette dager. Vi gjør vårt aller beste, de fleste av oss. Men kanskje er det noen steder vi gjør det litt feil også, når såpass mange sier at det er så vanskelig å takle overgangen til studietilværelsen, med voksenliv og ansvar. Og kanskje må vi være litt mer forsiktige med å presse «alle» inn på fag og studieretninger som de kanskje verken har interesse eller evner til, allerede på videregående? Det er nok en del som tar feil valg allerede der, fordi de opplever at det forventes av dem at de bør være «fornuftige» og velge studiespesialisering på videregående, for eksempel.

Men jeg tror at mange ungdommer trenger å rustes enda bedre til å skjønne at livet er tungt og trist innimellom, uten at det betyr at de er «syke». Vi må også slutte å fortelle dem at de kan bli det de vil. For det er jo et bedrag, og skaper en helt feil forventning og et press, det skjønner vi. Så hvorfor driver vi og sier dette? Det er kanskje godt og kjærlig ment, på linje med at vi starter med å fortelle dem hvor unike og spesielle de er, helt fra de er små. Det holder lenge med å vise dem at vi er glade i dem, og det gjør vi ved å gi dem anerkjennelse for den de er, med sine svake og gode sider. Uten å legge vekt på hva de gjør, i så stor grad som de kanskje opplever mange ganger.

Tallenes tale forteller oss stadig oftere at barn og unge sliter stadig mer i vårt samfunn. Vi kan godt si at noe av det sikkert kommer av økt rapportering, og også større anerkjennelse for at man snakker om slike ting. Men vi kan ikke slå oss til ro med det, for her er det mye å gjøre, for mange av oss, slik at ungdommen vår får blomstre og nyte denne fantastiske tiden av livet sitt!

On 6. september 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
OM SYKLER, JUSTIS OG GALSKAP I TRAFIKKEN…

Livsstil, Lykke, oppdragelse • Comments (0)

Jeg var nylig i Kongens København, en av mine «hjembyer». Jeg skulle litt ulike steder rundt om i byen, og lånte meg en sykkel, som jeg har brukt så mange ganger før, i denne flotte sykkelbyen. Men nå, som en del ganger før, tenkte jeg at jo; København er virkelig sykkelby med stor S, men fy søren, det er ikke bare hyggelig å sykle rundt der!! Maken til fart, intensitet og innbitthet hos syklistene! Når man først har kommet ut på sykkelveien, så er det bare å komme seg i tempo med en gang, og nåde den som kikker litt til siden, som turist, eller man er litt usikker på om man skal til høyre eller venstre. Da er det ikke nådig, og man får enten en syklist bumpet inni seg, eller noen som ringer intenst med sykkelbjella. Og for ikke å snakke om dersom man har valgt å være fotgjenger, eller skal gå ut av en buss, og faktisk må krysse over sykkelveien, for å komme seg til fortauet. Da må man for Guds skyld kikke til høyre og venstre, for å se om det kommer en syklist i full fart og med en selvsagt mine, som forteller at det er de som har både rangen og fortrinnet, for ALT skal vike for syklistene i København, selvsagt også bilene. Jeg fikk et lite glimt av sammenligning i hodet mitt med de hellige kuene i India, da jeg begynte å kikke på trafikkbildet, og tenke over det, da jeg prøvde å holde tempo og kustus, på min sykkeltur i Københavns gater. Syklistene bare turer på, og står på sin rett, uten å tilsynelatende tenke på en gang, at de kanskje også må kikke litt til høyre og venstre, fordi noen andre trafikanter skal frem, eller kanskje går feil eller stopper opp, av en eller annen grunn.

Det er så klart et supert alternativ å kunne sykle hele byen rundt, og komme seg fra A til B på en både miljøvennlig, billig og helsebringende måte. Og misforstå meg rett; jeg elsker å sykle, enten det er i København eller Trondheim, og syns det er topp av det faktisk er så mange som kan bruke sykkel i stedet for bilen i en storby. MEN; det er noe med mentaliteten og kulturen jeg ikke liker. Og jeg har tenkt på det flere ganger når jeg har besøkt denne byen jeg er så glad i. Det er rett og slett ikke så hyggelig og trivelig å gå rundt der, og heller ikke sykle der, når sykkelkulturen har blitt så «hard» og dominerende. Til og med de godslige Christiania-syklene, med vogner foran, eller fargerike city-sykler med blomsterkurver foran, er tatt av denne kamikaze-kulturen, og de haster forbi, fordi de må det for å henge med i tempoet på sykkelveiene. Så kan iallefall ikke være enkelt å være en turist langveis fra som skal leie seg en bysykkel en dag, og innbille seg at de kan kose seg og se byen fra sykkelsetet…

Jeg har tenkt på dette også når jeg farter rundt i min egen hjemby Trondheim, som for tiden endevender bykjernen, for å gi plass til mange flere sykler og syklister, og satser på å gjøre også byen vår til en sykkeby. Som jobb-syklist selv, så er jeg glad for at det kommer flere sykkelveier, det er flott! Men jeg er også bilist, og jeg er ikke minst også veldig glad i gå, både til og fra jobben, og ellers. Og jeg syns faktisk jeg har sett tendenser til at noen av mine med-syklister har fått litt lignende fakter og holdninger som minner meg om den negative siden av det sykkelkulturen i København står for. Én ting er at de har fått mange flere sykkelveier, som de har rett til å ha for seg selv. Men det krysses over fotgjengerfelt i full fart, på sykkel, og det sykles innimellom biler og forgjengere, uten å ta det nødvendige hensyn. Men det som irriterer meg aller mest, er at en del syklister viser at det er deres rett, ved å ikke ta seg det bry å se seg til siden, når de skal krysse eller passere. En ting er at de kanskje har retten på sin side, men hva hjelper det om det smeller, og de ligger der under en bil?? Det så jeg også i København, at det er så mange som ikke kikker seg til siden. Og dette gjelder også fotgjengere for den del; de går der, enten med eller uten head-set, og går over fotgjengerfeltet med den største selvfølgelighet, UTEN å kikke seg til siden! Det er jo livsfarlig!! Det er jo grunnlærdom når man tar førerkortet, at vi kikker til siden, og følger med i alle retninger. Da er vi tilbake til denne hellige-ku-tankegangen, at så lenge man har retten på sin side, så kan man bare gå.

Jeg ønsker sykkelstier og bedre vilkår for myke trafikanter, for all del. Og det er mye vi kan lære fra byer som København. Men for all del; vi trenger og må IKKE ta med oss den kjempedumme holdningen om at syklistene har all rett, og at de ikke minst har lov til å oppføre seg som om de har det. For da blir det faktisk ikke så hyggelig og «mykt» som vi ønsker det. Dette er det faktisk viktig å tenke på, og skape holdninger om, allerede nå, når vi er i gang med så mange forvandlinger av byen vår. Byen er til for alle, både for to og fire hjul og ben!

On 31. august 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
«Back to school»-shopping og en litt kjip mor…

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Mobbing, Morsrollen, oppdragelse, Ungdom • Comments (0)

«Mamma, vi mååå ut og shoppe før skolen starter på mandag! Jeg mangler masse som jeg trenger til skolen begynner.» Det er sikkert flere enn meg som har fått denne beskjeden fra sine håpefulle de siste dagene, vil jeg tro. Her i heimen har det iallefall vært ønske om både nye skolesekk, penaler, skrivesaker og andre små og større anskaffelser, som «må» være i hus før et nytt skoleår tar til. Men kjip som jeg sikkert kan være innimellom, så har det ikke blitt noe særlig til shopping, for trenger de virkelig alt det de påstår da??

Det skrives mye om kjøpepress og storbruk av penger nå i forbindelse med starten på et nytt skoleår. Det er estimert at norske familier kommer til å bruke over 1 milliard kroner, det vil si rundt 1400 i gjennomsnitt for hvert barn i disse dager! Det er mye penger det! Er det virkelig nødvendig? Hva er det egentlig en unge trenger for å starte på skolen, enten det er for første gang, eller at han og hun bare skal i gang med et nytt skoleår? Ifølge de som er tenåringer, så er det visstnok ganske mye, og jeg mistenker at de får inspirasjon fra sosiale medier, der det flommer over av «Back to School»-bilder og innlegg. Ja, jeg fant faktisk 5,7 millioner innlegg med emneknaggen #backtoshool bare på Instagram, der såkalte influencere og andre legger ut bilder og videoer av det nye de har kjøpt seg av klær, sko, vesker, sekker, skrivesaker og alskens annet det er mulig å selge, og får andre til å føle at man må ha for å få et ok skoleår.

Kjøpepresset er enormt, og vi foreldre henger oss på, for vi vil iallefall ikke at barna våre skal føle seg utafor, og bli mobbet, heller ikke for at de skiller seg ut med for lite utstyr og andre statussymboler, eller teite klær. Men mange kjøper langt over evne, og det er et faktum at mange sliter med økonomien, og ikke klarer å bli med på denne forbrukskarusellen. Dette er noe som virkelig medfører et skille mellom ungene på skolen, og det er veldig alvorlig. Det kan være nådeløst å komme med «feil» bukse, teite sko eller en gammel skolesekk. Allerede da jeg gikk på skolen ble begrepet «Cubus-unge» slengt ut, om de som ikke hadde en Levisbukse eller i det minste noe som lignet på merkeklær. Nå er det i enkelte miljøer, i allfall rundt hovedstaden, nokså vanlig å komme på skolen med designervesker for mangfoldige tusen kroner. For ikke å snakke om unger som får flunkende nye og rådyre smarttelefoner fra første stund. Hva er det som skjer??

Her kan vi faktisk ikke bare skylde på barna, og heller ikke på de som legger ut innlegg på instagram eller Youtube. Det er faktisk vi som foreldre som har herredømme over pengeboka, og over hva det er riktig og viktig å prioritere. Jeg skjønner som mor selv, at vi vil at barna ikke skal kjenne seg utenfor. Og at det å kjøpe ting for å få dem til å være med i gjengen, er naturlig og noe de fleste av oss gjør. MEN, dette har da tatt alldeles helt av, og blitt ganske crazy! Vi kan snart ikke feire en barnebursdag uten av tusenlappene flyr, eller nå altså sende dem til skolen igjen etter sommerferien uten at det samme skjer. I et land der skolen egentlig skal være ganske så gratis, og der vi som det landet vi er, egentlig skal gi alle det samme utgangspunktet og de like mulighetene. Nå har skolegården blitt stadig mer en arena for klasseskille og utenforskap, blant annet på grunn av et stadig større status- og utstyrshysteri. Jeg ser noen snakker varmt om innføring av skoleuniform også her til lands. Jeg har ikke så mye imot det, og kanskje kan det demme opp for noe av dette avsindige kjøpepresset. Men jeg tror og nesten vet, at unger finner vel andre finurlige måter å lage rangorden de, men kanskje kan det bli bedre enn det vi er vitne til nå, dersom man ikke kan rangere hverandre via klesveien?

Men altså; når ungen din kommer og sier at de MÅ shoppe til skolestart; må de egentlig det? Kan den gamle sekken kanskje brukes et år til? Til og med den oransje førsteklassesekken; hvorfor må den skiftes ut og kasseres etter bare ett år? Ligger det ikke også allerede ti gamle blyantspissere, penaler og matbokser i skuffer og skap, som faktisk er helt brukbare? Og blir de virkelig så mye mer happy og godt likt om de kjøper seg den svindyre t-skjorta eller vinterjakken? Vi må ta praten med dem, ta en titt på innleggene de ser på Youtube og Instagram, og snakke om at mange av disse influencerne faktisk får penger for å stå der og reklamere for disse greiene. Og ikke minst, må vi bevisstgjøre dem på at det sitter noen i klassen deres, som lar være å komme på bursdag,kutter ut å være med på idrett, eller som sier nei til å bli med på kafè eller kino, fordi de ikke har penger, rett og slett. Men som selvsagt har andre unnskyldninger og forklaringer, mens de kanskje er fylt av skam. Det er kanskje ikke så lett å skjønne, når du er 10 år eller 15. Men vi som er voksne, burde skjønne det. Men da koster det kanskje litt, blant annet i form av å være litt kjip.

On 19. august 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
FØDSEL ER SOM REGEL SMERTEFULLT, MEN HVA SÅ?

Amming, Jenter kvinner, Legelivet, Morsrollen, svangerskap • Comments (1)

«Med smerte skal du føde ditt barn». Dette er et gammelt begrep som har fulgt oss kvinner til evig tid. Og det er mange som skjønner meget godt hva smerte er etter å ha gått gjennom en fødsel. Og det er ingen som helst grunn til å idyllisere eller romantisere den smerteopplevelsen som mange må erfare på veien til å bli mor. Men det er heller ikke heldig å lage et skremmebilde av denne smerten, slik enkelte gjør, særlig i sosiale medier, og sist i en artikkel i A-magasinet, der bloggeren Marianne Jemtegård var intervjuet, om sin kamp for å få keisersnitt.

Les HER:

Det er ikke mulig å sette seg inn i den enkelte kvinnes opplevelse av verken fødsel, eller smerten som den har medført underveis. Dette er jeg også bevisst på som fastlege, med oppfølging og ansvar for mange gravide. Det er faktisk veldig vanskelig å beskrive fødselsmerte, og selv med erfaring fra seks fødsler, syns jeg det er vanskelig å gi en god forberedelse til de vordende mødrene. Det viktigste for meg er å prøve å hjelpe dem til å bli venn med kroppen sin, og ikke minst bli en slags venn med smerten. Det kan høres banalt ut, men det er faktisk viktig, da det kan være med å gi en mindre redsel og frykt, og derfor et bedre utgangspunkt for en god fødselsopplevelse.

Er vi i dag i ferd med å utvikle et samfunn som er redd for smerte mer generelt? Jeg mener det. Bare se på statistikkene blant barn og unge; de knasker smertestillende tabletter som aldri før, og mange av dem går rundt med både kroniske og akutte smerter til stadighet. Mange ser på smerte som noe skummelt, som noe vi skal frykte og unngå for enhver pris. Og det er jo egentlig ikke rart, for det er jo faktisk vondt å ha smerter! Men det jeg vil frem til, er at det å prøve å fjerne smerte og ubehag, i de fleste aspekter av livet, ikke trenger å være bra for oss. Og det trenger ikke å være farlig selv om ting gjør vondt! Vi må lære oss også å takle smerte, som en del av det å bli robuste mennesker. Dette henger jo sammen med det å lære seg å takle motgang og vanskeligheter mer generelt, noe livet vårt er fylt av, det kan vi ikke unngå. Og dette med vår redsel for smerter, har kanskje også å gjøre med at vi blir stadig mer fremmedgjort i forhold til det å bo i kroppen vår, med stadig mindre vanlig og funskjonell bruk av den i det daglige livet. Da blir vi også mindre kjent med dens muligheter, begrensninger, og på hvilke måter den faktisk sier fra når det er noe.

Jeg prøver på ingen måte å si at man skal godta å føde uten smertestillende, ikke få hjelp for smerter generelt, eller å unngå keisersnitt for enhver pris. Det er ikke det det dreier seg om, i mine øyne. Vi må gå litt lenger bak, og prøve å skjønne hvorfor stadig flere får fødselsangst, og opplever at de ikke får gode opplevelser eller oppfølging. Én ting er denne kollektive redselen for smerte, som jeg mener er viktig. Noe annet og like viktig er vår stadig mer perfeksjonistiske kultur, der det ikke skal vises eller merkes at kroppen brukes, eller endres. Mange kvinner er nok redde for at noe blir «ødelagt» gjennom en vanlig fødsel, og de leser og hører skrekkhistorier på nettet, noen av dem reelle, om fødende som får store rifter og får ødelagt deler av underlivet. Men heldigvis tilhører dette sjeldenhetene, og de forandringene som skjer, er for de aller fleste helt fint å leve med og uten problemer. Men nå har det for mange unge blitt et så stort fokus på utseende og form, også i underlivet, at det kan være med å problematisere noe som egentlig er helt normalt og funksjonelt uproblematisk. Også intimsonen har blitt en arena for skjønnhetspolitiet, om jeg skal bruke vokabular som er populært å bruke i disse debattene.

Vi ønsker også å kunne ha kontroll over de fleste ting som skjer med oss og rundt oss. Og er det en ting som er sikkert, så er det knapt noen gang i livet at vi møter en situasjon med mindre opplevelse av kontroll over situasjonen, enn under en fødsel! Da er det kanskje ikke så rart at det for mange oppleves som så overveldende og skremmende. Og da er det en ekstra stor utfordring og oppgave vi har som helsepersonell, å opplyse, trygge og kommunisere med kvinnen om dette, slik at hun kan kjenne seg mest mulig forberedt og informert om hva det er som skal skje. For det er i alle fall ikke i sosiale medier hun bør innhente råd og beroligelse! Dessverre er det både dårlige råd, men også utrolig mange formeninger og intern justis, blant mange kvinner på nettet. Det er faktisk her mange av «politiene» og utøvere av ulike typer press, finnes; kanskje enda mer enn blant leger og jordmødre og andre profesjonelle.

Dette dreier seg altså om så mye mer enn at det faktisk kan være fryktelig vondt å føde. Vi er nødt til å ta det også på alvor, for å hjelpe våre flotte gravide og også alle kommende gravide, slik at de ikke blir fylt av frykt og angst, som begynner å ta feil retning og ville veier. Smerte er verken gøy eller godt, men det er faktisk ikke så skummelt og fælt som noen vil ha det til!

On 8. juli 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Nå går det egentlig hælt på ræva…!

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, oppdragelse, Sex&samliv, Ungdom • Comments (1)

Flere som leste VG Helg i går?
Kjenner jeg blir både forbanna og lei meg, av at vi har kommet hit.

Unge og flotte jenter, som drar til ulike land, og ymse klinikker, og legger seg under kniven for å få en «finere» kropp og med det et bedre liv, tror de. Mange er naive, og har ikke satt seg nok inn i konsekvenser, og heller ikke manglende rettigheter de har, om noe skulle gå galt.
Jeg har som fastlege erfart at noen kommer på mitt kontor med problemer i etterkant, der jeg må være med og «rydde opp», fordi noe har gått galt.

VG Helg 28/4-18

Som jeg skriver i boken min, og siterer i nesten hvert foredrag jeg har; dette er IKKE et generasjonstrekk, men seriøst en «kulturell systemfeil»!!

Nå må vi jaggu snart fylle livene våre og dem vi bryr oss om med mer mening, og med helt andre ting enn fett i rumpa og silikon i puppene.

Livet er jo egentlig så herlig, og noe av det aller flotteste er jo at vi er forskjellige, med våre særegenheter, skavanker og unike trekk.

En av plastikkirurgene jeg intervjuet til boken min sa faktisk at den «Klondykestemningen» bransjen hennes opplever for tiden,, minner henne om Romerrikets fall. De tok for seg, ødslet og levde over evne, før det gikk under.
Jeg lurer på om hun har rett jeg-

At det er et seriøst sykdomstegn hos vår kultur, er det iallefall ikke tvil om .
Det er 50 år siden 68-generasjonen sto på barrikadene, og hit har vi altså kommet-

VG Helg 28/4-18

Da er det viktigere enn noen gang å bruke vettet vi som kan, og forsikre våre nydelige og fine unge, om at de ikke trenger å bruke en kalori eller en krone på denne galskapen. Men nyte den korte og intense våren og ungdomstiden på helt andre og viktigere ting

On 30. april 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
HELE FIKSEINDUSTRIEN ER SYK!

Ukategorisert • Comments (0)

Jakten på skjønnhet og evig ungdom tar stadig nye veier, og kjenner ingen grenser. For oss følger denne bransjen med litt mer enn et nysgjerrig blikk, så er det lett å se at det er stadig nye utbydere av alskens fantastiske behandlinger og inngrep, som skal gjøre oss flottere, slankere, yngre og penere. Og det er gjerne unge og kjente jenter og kvinner, de såkalte kjendisbloggerne, som på sine nettplattformer viser frem de siste trendene, og inngrepene de selv har utført, for å få denne «drømmekroppen» eller den «perfekte» looken.

Joda, vi skal skylde på bloggerne, og de skal ta mye mer ansvar for den møkka de innimellom legger ut!

MEN; jeg kjenner at jeg blir både sint, provosert og kvalm når jeg vet at det er en kynisk industri som står bak, og tjener rått og brutalt på at vi og ikke minst jentene våre, skal gå rundt og føle at vi er nødt til å rette eller fikse på et eller annet, for å kjenne oss som verdifulle eller pene nok til å være gode nok mennesker. Jeg ble nokså skremt da jeg som research til boken Kroppsklemma intervjuet flere plastikkirurger, og hørte hvordan markedet og bransjen er. Det drives fiksing og kirurgi over en lav sko, uten at myndighetene har kontroll på hva som foregår! Og for ikke å snakke om resten av kosmetikkbransjen, der INGEN har kontroll på hvor mange, hvor, eller hvem som pumper inn Restylane i leppene, Botox i pannene, eller alle andre steder for den del. Denne businessen har eksplodert i Norge de siste årene, og fordi den er underlagt andre regler og lover enn annen type medisinsk behandling, er det rett og slett vill vest!

Her MÅ det mer regulering og mye mer kontroll til!! Når verken ekte fagfolk, eller de som påstår at de er det, klarer å følge etiske og moralske retningslinjer, må de styres mye mer, for samfunnets skyld.

Det er ungjentene, som sitter på rommet sitt, med et øye på mobilen, og et annet i speilet, som er de skadelidende, mens andre sitter bak og klapper seg i hendene, og på lommeboken. Dette er en del av en syk samfunnsutvikling, som vi ikke kan være bekjente av.

Så hvor er dere, politikere og myndigheter??

Og hvor er vi foreldre…? Vi må banke litt oftere på døren til jenterommet, og snakke med dem om nettopp ting som dette. Det er å være foreldre anno 2018.

Jeg hadde for et par dager siden en kronikk i Adresseavisen om dette temaet; les og lær, og del gjerne!

Les kronikken HER:

On 20. mars 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
HELE FIKSEINDUSTRIEN ER SYK!

Jenter kvinner, Legelivet, Livsstil, oppdragelse, Ukategorisert, Ungdom • Comments (0)

Jakten på skjønnhet og evig ungdom tar stadig nye veier, og kjenner ingen grenser. For oss følger denne bransjen med litt mer enn et nysgjerrig blikk, så er det lett å se at det er stadig nye utbydere av alskens fantastiske behandlinger og inngrep, som skal gjøre oss flottere, slankere, yngre og penere. Og det er gjerne unge og kjente jenter og kvinner, de såkalte kjendisbloggerne, som på sine nettplattformer viser frem de siste trendene, og inngrepene de selv har utført, for å få denne «drømmekroppen» eller den «perfekte» looken.

Joda, vi skal skylde på bloggerne, og de skal ta mye mer ansvar for den møkka de innimellom legger ut!

MEN; jeg kjenner at jeg blir både sint, provosert og kvalm når jeg vet at det er en kynisk industri som står bak, og tjener rått og brutalt på at vi og ikke minst jentene våre, skal gå rundt og føle at vi er nødt til å rette eller fikse på et eller annet, for å kjenne oss som verdifulle eller pene nok til å være gode nok mennesker. Jeg ble nokså skremt da jeg som research til boken Kroppsklemma intervjuet flere plastikkirurger, og hørte hvordan markedet og bransjen er. Det drives fiksing og kirurgi over en lav sko, uten at myndighetene har kontroll på hva som foregår! Og for ikke å snakke om resten av kosmetikkbransjen, der INGEN har kontroll på hvor mange, hvor, eller hvem som pumper inn Restylane i leppene, Botox i pannene, eller alle andre steder for den del. Denne businessen har eksplodert i Norge de siste årene, og fordi den er underlagt andre regler og lover enn annen type medisinsk behandling, er det rett og slett vill vest!

Her MÅ det mer regulering og mye mer kontroll til!! Når verken ekte fagfolk, eller de som påstår at de er det, klarer å følge etiske og moralske retningslinjer, må de styres mye mer, for samfunnets skyld.

Det er ungjentene, som sitter på rommet sitt, med et øye på mobilen, og et annet i speilet, som er de skadelidende, mens andre sitter bak og klapper seg i hendene, og på lommeboken. Dette er en del av en syk samfunnsutvikling, som vi ikke kan være bekjente av.

Så hvor er dere, politikere og myndigheter??

Og hvor er vi foreldre…? Vi må banke litt oftere på døren til jenterommet, og snakke med dem om nettopp ting som dette. Det er å være foreldre anno 2018.

Jeg hadde for et par dager siden en kronikk i Adresseavisen om dette temaet; les og lær, og del gjerne!

Les kronikken HER:

On 20. mars 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
GODT NYTT, RAUST ÅR…!

Livsstil, Lykke, Ukategorisert • Comments (0)

Det har gått bare et par dager ut i det nye året, og etter uker med stemningsfulle julebilder, fylles Facebook med bilder fra skiturer i vakre vinteromgivelser. I et av innleggene unnskylder en av mine FB-venner seg med at hun legger ut «årets første irriterende turbilde».

Hva er det…? Hvorfor skal hun unnskylde seg for å dele en fin opplevelse hun har på tur, dersom hun ønsker å dele det på Facebook?? Joda; selv sitter jeg her med en operert og brukket finger, og kan se langt etter både skitur og lignende type aktiviteter i en stund fremover. Men selv om jeg skulle ønske at jeg også var ute i naturen, og kanskje mer aktiv, så jeg sitter ikke her og irriterer meg over at hun eller andre legger ut fristende bilder på sosiale medier.

Dette er en ganske typisk illustrasjon på et fenomen som har grodd frem nokså sterkt, ikke minst på Facebook, som gjerne er arenaen for oss voksne og velvoksne. Det blir stadig snakket og skrevet om at mange legger ut «skrytebilder», irriterende mange bilder fra trening og turer, og at det er lett å få dårlig samvittighet og selvfølelse av all «lykken» som folk legger ut på sosiale medier. Det er vel ikke tvil om at mange foretrekker å legge ut bilder fra gode opplevelser, situasjoner de er glade for eller unger de er stolte av. Men tror vi virkelig at det er slik de har det hele tiden? Må vi be dem om å legge ut litt mer gørr og elendighet for at vi skal syns det er greit at de viser oss «solsiden»? For oss som har levd en stund, så er vi vel alle klare over at det er noe i alle hjem; det er krangling, skittentøy, sure sokker og rot i de fleste kroker. Men betyr det at vi må legge det ut og vise det frem på Facebook, for at folk skal skjønne at det ikke er bare de som har mange grå dager? At vi alle har nok av rust å skrape i eller møkk å grave i, om det er det som er om å gjøre?

Jeg skjønner at sårbare tenåringer kan få et feil bilde av virkeligheten ved å følge alskens vellykkede og glansete bloggere og kontoer. Men det er noe annet enn det jeg prøver å snakke om her. Tenåringer er det de er; unge umodne og er ikke så godt i stand til å skille hva som er virkelighet, realitet og et fiktivt liv.

En venninne av meg beskrev forleden at mange av livets dager sikkert ikke står til mer enn terningkast 2. Det har hun helt sikkert rett i. Det er ikke mange dager som kan smykke seg med terningkast 6 iallefall, det tror jeg de fleste er enige i. Og for all del; folk må gjerne legge ut flere bilder og beskrivelser av «bad hairday»-dagene sine. Men jeg er ikke sikker på at jeg blir så mye mer lykkelig av det. Jeg blir glad av å se at andre har det fint, at de gleder seg over ting de oppnår, steder de besøker og turer i vakker natur som de får fine opplevelser av. Irriterer jeg meg over å se bilde fra enda en fjelltopp, er det jeg som må gjøre noe med det, enten det er å skrolle videre på innleggene, eller å tenke over hvorfor jeg irriterer meg over å se at andre har det bra og har fine opplevelser de ønsker å dele med oss andre, som faktisk velger å være «vennene» deres. Jeg må kanskje også fokusere litt mer på å jobbe for ting som jeg kan glede meg over, og skape mer rom for det i livet mitt. Uavhengig av hvordan andre velger å leve.

Godt nytt, raust år, med masse fine bilder og historier på Facebook!

On 3. januar 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
#Fastlegenkan ta celleprøve…!

Jenter kvinner, Legelivet • Comments (0)

I går, 1 september, gikk #sjekkdeg-kampanjen av stabelen over hele landet. Det er Kreftforeningen i samarbeid med bl.a. Legeforeningen, som står bak denne storstilte og viktige kampanjen, for å enda flere kvinner til å gå til legen sin og få tatt denne viktige screeningprøven. Det har heldigvis vært en økning av kvinner som får utført celleprøve de siste årene, det er veldig gledelig. Men enda er det mange som ikke kommer seg avgårde, av ulike grunner.

I går, akkurat på dagen som markerer oppstarten av denne flotte kampanjen, hadde Forbrukerrådet en kronikk i NRK, der de forteller at 19 fastlegekontorer ikke tilbyr gynekologiske undersøkelser.

Les saken HER

Man kan så klart si at 19 kontorer ikke er særlig mange, i forhold til det store antallet legekontorer det er rundt i landet. Det utgjør såvidt jeg skjønner bare omlag 0,6% av aktuelle pasienter. Men det er uansett 19 kontorer for mye! Det er helt uakseptabelt at en fastlege, og ikke minst, et helt legekontor , forbeholder seg retten til å avstå fra spesifikke undersøkelser, uansett hva de er. Det fratar kvinnen en rettighet hun faktisk har, og i verste fall kan dette da gjelde i en hel kommune om det er snakk om at ingen på et legekontor utfører gynekologiske undersøkelser. Her må Legeforeningen ta affære, i forhold til de legene og kontorene det gjelder, mener jeg.

Jeg kan skjønne at man som lege kan kjenne seg mindre komfortabel med enkelte arbeidsoppgaver. Det kan være flere grunner til det, men det er uansett irrelevant, for vi som leger må uansett «ta saken». Dette blir jo nesten som en slags privat reservasjonsrett, og det skjønner man er uakseptabelt, uansett hva det er snakk om. Noe av det som er så spesielt med å være fastlege er jo nettopp dette av vi er leger for hele pasienten, begge kjønn i alle aldre, og uansett hva de kommer med til kontoret vårt. Det er dette helhetsaspektet som i alle årene fastlegeordningen har eksistert, har vært det unike med jobben vår, og også grunnen til at delegasjoner fra andre land har kommet for å se og lære av vår suksessfulle ordning. Mange av oss er spesialister i allmennmedisin, en spesialitet som rommer alle fagfelt. Der vi skal være kompetente nok og kunnskapsrike nok til å se og vurdere pasientene helhetlig, og også ta hånd om det meste på vårt legekontor, uten å sende dem videre til en annen spesialist, innen et spesifikt fagfelt. Da er nettopp celleprøvetaking en typisk oppgave som vi skal ta oss av på vårt kontor, og som absolutt ikke trenger å sendes til en gynekolog!

Undersøkelsen viser at det også er lang ventetid til gynekolog, og det blir jo det når det er mange som må, eller velger å gå til gynekolog for noe de skulle kunne få uført hos fastlegen sin. Ganske mange velger imidlertid faktisk også å betale mye mer for å gå til private gynekologer.

Det som imidlertid er like tankevekkende og oppsiktsvekkende, er at så mange som 1 av 10 kvinner i en undersøkelse fra Forbrukerrådet sa at de ikke går til fastlegen for gynekologiske undersøkelser.

Les om undersøkelsen HER

Problemet og utfordringen er altså ikke bare at 19 legekontorer ikke tilbyr gynekologiske undersøkelser; det er også at mange kvinner faktisk velger bort å gå til legen sin for GU. Dette har jeg tenkt på og fundert over før også, ikke minst fordi jeg både av venninner og pasienter har hørt at de av ulike grunner gruer seg til å gå til sin egen fastlege for dette. Kanskje spesielt dersom det er en mannlig lege. Det er noe man kan forstå, for det kan være ulike grunner til at noen kvinner kvier seg til å kle av seg og kjenne seg så sårbar når det er en mann. I tillegg er det noen kvinner som sier at de, uansett kjønn på legen, ikke ser for seg å både snakke om alt annet, og så også ha samme legen til å «romstere nedi der». Det kan jo også være forståelig at noen tenker, selv om vi som er fastleger er profesjonelle utøvere av jobben vår, og er vante med å svitsje mellom underliv, forkjølelser og psykiatri dagen lang. Dette gjelder også mine mannlige kolleger, og jeg skulle ønske at flere bruker fastlegen sin til GU, selv om han er mann, jeg tror de fleste vil erfare at det er mye greiere enn de tror. Det er jo slik dessverre, at dersom en mannlig fastlege får stadig færre gynekologiske undersøkelser gjennom en arbeidsuke, får han mindre trening, og til slutt kan det dessverre hende at han blir en av dem vi hører om i Forbrukerrådets undersøkelse.

Dette er en sammensatt utfordring. Ikke minst fordi en underlivsundersøkelse for de fleste av oss kvinner er en «følsom» affære, uansett hvor mange ganger vi har født eller vært til undersøkelsen. Men vi leger har helt sikkert vært for dårlige til å fortelle at dette kan vi, og vi har et tilbud som både er trygt, profesjonelt og forsvarlig!

Vi må faktisk generelt bli flinkere til å si at #Fastlegenkan

On 2. september 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »