Livslangs

#Sjekkdeg…!

Jenter kvinner, Livsstil, Sex&samliv, Ungdom • Comments (0)

I dag kom de gledelige nyhetene om at mange flere unge kvinner går til legen for å ta celleprøve. I løpet av to år har nesten 11000 flere unge kvinner mellom 25-29 år tatt denne viktige screeningprøven, som er med og forebygger livmorhalskreft. I følge Ameli Tropé, som leder Livmorhalsprogrammet, så er det gledelige tall. Det er i tillegg til unge kvinner, også flere av de velvoksne damene som kommer seg til lege for å få sjekket seg. Til sammen har faktisk neste 35000 flere kvinner tatt prøven de siste to årene!

https://www.nrk.no/norge/sjekker-seg-for-livmorhalskreft-i-stor-stil-1.13449567

Det var i 2015 at Thea Steen, som selv fikk denne krefttypen, startet den etterhvert kjente #sjekkdeg-kampanjen sammen med bladet Det Nye og Kreftforeningen. Thea døde 26 år gammel, men står som et stort forbilde for måten hun kjempet for at andre jenter og kvinner skulle komme seg til legen for å få utført denne viktige testen. I dag er det mange som mener at det er takket være den uselviske og store innsatsen til Thea Steen at så mange er blitt mer bevisst å bestille seg time til fastlegen sin, og få tatt denne prøven.

Det er ikke lenge siden det var mye skriving og kommentarer i media om at mange celleprøver ble feiltolket, og at dette medførte falsk trygghet. Dette erfarte også Thea Steen, og det er forferdelig trist når det skjer. Det viser seg at det både kan være feil ved selve prøvetakingen hos legen, og også ved tolkningen i laboratoriet. Det er så klart veldig viktig å se på dette, og gjøre det vi kan for å optimalisere prøvetakning og tolkning, slik at så få som mulig, ja at helst ingen må oppleve å få feiltolket prøven sin.

Men; det er også viktig å ikke lage skremselsbilder av at det er for usikkert å ta prøvene, at legene er for dårlige til å ta dem, eller at det er veldig mange som gruer seg. Da kan det faktisk være noen som rett og slett lar være. Dette opplevde vi faktisk nylig på vårt legekontor, når en ung kvinne ringte og avbestilte timen sin for å ta celleprøve, fordi hun hadde sett intervjuer med noen som hadde uttalt at en del leger ikke var gode til dette. Det er tankevekkende-

Jeg er derfor så glad for å se dagens tall og nyhet om at det faktisk er slik at kampanjer som #sjekkdeg har en så god effekt! Vi må selvfølgelig håpe at kvinnene blir flinkere til å få kommet seg til legen uten denne typen kampanjer. Aller viktigst er det å ringe legekontoret med en gang man får brevet fra Kreftregisteret, så er det gjort! Selve prøven tar bare et par minutter, og det er ikke særlig vondt, annet enn at det for de fleste av oss kvinner ikke er særlig artig å gå for en underlivsprøve. Vi må gjøre noe for å få flere innvandrerkvinner til kontoret, men det er her som så mange ganger ellers, ikke bare at de gruer seg, heller ikke for å gå til en mannlig lege; det er mange andre barrierer, ikke minst språklig, og at de i det hele tatt har fått med seg at det er noe som heter Livmorhalsprogrammet.

Det er fortsatt mye å gjøre, og å jobbe med, for at vi skal få enda flere kvinner til å #sjekkeseg, men vi er absolutt på god vei!

Jeg er så heldig å ha blitt spurt om å delta på årets #Sjekkdeg-kampanje, det ser jeg frem til, for det er virkelig en meningsfull måte å bruke både utdannelse og engasjement på:-)

Budskapet til kampanjen er enkelt: Ring fastlegen. Ta en celleprøve. Unngå livmorhalskreft.

On 29. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Vi må snakke opp søvnen…!

Ukategorisert • Comments (0)
I dag, 17 mars, er det verden søvndag!

https://helsedirektoratet.no/nyheter/Verdens-sovndag-fredag-17-mars

I følge Helsedirektoratets hjemmesider er ikke søvnproblemer noe sjeldent, noe jeg absolutt erfarer som lege også. Jeg har mange på kontoret, som sliter med ulike former for søvnvansker, enten det er problemer med innsovning, at de våkner midt på natten eller at de har en veldig tidlig oppvåkning, og ikke klarer å sovne igjen. Faktisk sliter 1 av 3 med søvnen, og undersøkelser fra 2015 viste at 400 000 brukte sovemedisiner.

Blant unge særlig, ser vi også såkalt forsinket søvnfasesyndrom, der de har en tendens til å forskyve døgnet, kanskje på grunn av at de blir sittende opp og game, eller rett og slett ikke komme seg i seng, med det resultat at de ikke kommer seg opp om morgenen. Dette kan bli en ond sirkel, som ikke minst går utover skolegang og studier, og mange av disse trenger hjelp, og man må prøve å oppdage det, og hjelpe dem.

Søvn er faktisk et tema jeg er ganske opptatt av, både som mor, lege og som individ. Personlig har jeg alltid vært avhengig av å få nok søvn, og har nok aldri blitt kjent som noen utpreget festløve eller sjefen av nachspiel… Jeg har liksom alltid hatt innebygd at jeg trenger minst 7, helst 8 timers søvn hver dag. Det har ikke vært spesielt lett, med jobb som lege, med mange år i vakt, og ikke minst som fembarnsmor, med mang en våkenatt. Men jeg kjenner hvor godt det er når jeg faktisk vet at jeg kan få disse tilmålte timene i sengen, og kjenne meg uthvilt neste dag. Kjedelig-men sant…!

Og dette har mine kjære fått merke, og det har vært mang en «diskusjon» i heimen, når de håpefulle har fått høre mine leksjoner om søvnens fortreffeligheter. Og faktisk er det ikke bare tullprat heller, men basert i forskning en god porsjon sunn fornuft og erfaring.

Apropos forskning, så har jeg lest litt av det i forbindelse med min aller første bok, som kommer ut om en stor måned…;-) Den handler helt kort om barn og unge i et kropps- og prestasjonsfiksert samfunn, og der har jeg passet på å få med et lite kapittel om søvn også, faktisk! Fordi søvn er så viktig, men akk så undervurdert, ikke minst blant tenåringene våre. Og da er det av vi voksne må trå til å være litt kjipe.

Forskning fra Bergen, Norges søvnhovedstad innen kunnskap, viser at norsk ungdom sover gjennomgående 2 timer for lite! Det er mye. Og det gjør noe med dem. Ved å hjelpe dem og få nok søvn de fleste av ukens netter, hjelper vi dem til å få det bedre generelt, og det gir både fysiske og psykiske positive resultater:

• Bedre læring

• Bedre immunforsvar

• Bedre vektregulering

• Forsinker aldringsprosesser

• Reduserer stress og anspenthet

• Gjør oss gladere

• Reduserer psykiske plager

Jeg kan ikke skrive om søvn, uten å oppfordre foreldre til å være bevisste på hvordan det er med mobiler og andre duppeditter på soverommet til ungene. Det er ikke så stor rakettforskning som må til for å skjønne at disse mediene, der ungene ligger og sender meldinger, snaper og instaoppdateringer, eller spiller dataspill til langt på natt, er med og ødelegger søvnen til ungdommene våre. Det er ikke populært å være voksen og si at mobilen skal være på kjøkkenet når de går og legger seg, men den kampen bør man ta, mener jeg, for deres skyld.

Søvnekspertene har noen tips om hvordan vi skal kunne få en bedre søvnkvalitet, og for dem som sliter med å få hodet godt ned på puten, og sove godt, så er de verdt å ta en titt på:
- legge seg til samme tid hver kveld, og stå opp til samme tid hver morgen
- unngå å sove på dagtid
- gjemme klokka hvis du er en «klokkekikker» om natta
- unngå å drikke kaffe, te eller cola etter klokka 17, alkohol forstyrrer også søvnen
- være fysisk aktiv – det gir bedre søvn, men unngå hard trening rett før leggetid
- unngå bruk av pc og mobil på senga eller rett før leggetid
GOD NATT:-)
On 17. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Smakløs russerølp…

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Morsrollen, Sex&samliv, Ungdom • Comments (0)

«Lykke til med musejakta!»

Disse ordene stammer fra Aune Sand, da han på radio sto for dåpen av en russebuss for et par år siden. Lykkeønskningen fra den velvoksne og eksentriske kunstneren er ganske illustrativ for det inntrykket som forsterker seg år for år; at russekulturen blir stadig mer en pule- og sexkultur.

   Debatten rundt de såkalte russelåtene har rast den siste uken. Det tok av da vi fikk høre at en av årets nye russesanger beskriver 13 år gamle jenter som må suge russegutter for å få sitte på med bussen deres. Andre eksempler er «Si meg hvor mye jeg må betale for å få noe fitte her?» «Sjenk henne drita så blir nei til et ja.» Naturlig nok syns de aller fleste at grensen og lavmål er nådd for lengst, når regelrette overgrep beskrives. Man trenger forøvrig ikke være prippen eller gammeldags for å si at grensen har vært nådd for veldig lenge siden! Jeg har selv hatt russ i huset de siste årene, og jeg skjønner at det dette er en tid som jo egentlig er veldig festlig, og skal være en artig og velfortjent markering på avslutningen av en lang skoletid. Men jeg må si jeg har blitt både trist og rystet over deler av russekulturen, som har tatt helt av, og som ikke har noe med verken feiring, morsomhet eller normal festing å gjøre.

Se innslag om russelåter

HER:

For mange har russetiden blitt et pengesluk, fordi store og kommersielle krefter har fått mye makt, og det skal kjøpes utstyr, innredes busser og festes i mange måneder. Så har man fått en ny gruppe, som tjener masse penger på å skrive russelåter. Noen av de mest kjente kan tjene mange titusener på én sang, og vi snakker ikke akkurat om noe stort kunstnerisk verk her, med respekt å melde. I stedet snakker vi om sanger som ganske ofte beskriver jenter i nedverdigende former som «slut», «hore» og «bitch», der jenter må utføre seksuelle tjenester for å holde seg inne med de kuleste russeguttene. De mest populære russesang-låtskriverne tjener seg altså søkkrike på å skrive tekster om stupfulle russegutter som drømmer om å pule jomfruer, sluts og småjenter. Russesangene er nå én ting, så patetiske og kvalmende de enn er; vi må imidlertid huske på at sangene dessverre gir et visst gjenskinn av en kultur eller ukultur som har fått utvikle seg blant noen av ungdommene våre.

   Vi fikk et innblikk i denne kulturen gjennom serien SKAM, der vi ser jenter som er villige til å gå langt for å få «hooke» med de mest populære gutta, og som opplever mange ydmykende og nedverdigende øyeblikk når de ikke er interessante lenger. Jeg har hørt om jenter som har blitt satt av langt ute på landeveien, midt på natten, fordi de ikke har fulgt reglene som russen satte da de fikk være med å rulle med russebussen. Det er nå én ting, men det er når morsomhetene er så seksualiserte, med en slik maktubalanse og noen ganger grenser mot kriminalisert atferd, at det begynner å bli virkelig kvalmt.

   Sex og rølp har alltid tilhørt ungdomstiden, og det er helt naturlig. Man skal også gjerne ta noen dumme valg og gjøre ting man angrer på. Men etter min mening er dette som foregår nå noe annet. Jeg tror en del av svaret ligger i en økt pornofisering av samfunnet vårt. Allerede i 2010 ble det offentliggjort en stor rapport i Storbritannia der man tok for seg nettopp dette, og hvor de kom med en rekke anbefalinger for å motvirke denne «pornofiseringen». Det er blant annet også funnet sammenheng mellom økt seksualisering i media og vold mot kvinner. Særlig mange medier fremstiller kjønnene i stereotype roller, med et økt seksualisert budskap. Mange jenter erfarer at det viktigste for dem er å være «hot», og tilgjengelige, og guttene læres opp til å være macho og å objektivisere jenter. Porno er også blitt svært lett tilgjengelig, og Norge ligger faktisk høyt oppe på oversikt over pornobruk i verden, og stadig yngre barn og unge eksponeres for dette, med bare et tastetrykk på mobilen. Og dette skjer før de har fått noe som helst innføring i normal seksualitetsundervisning. Hardcore-porno er også blitt ganske «mainstream», bare på noen få år. Dette er med å påvirke hvilket forhold ungene våre får til sex, og til det andre kjønn.

Jeg tror at noe av grunnen til at russesangene blir stadig drøyere, og at sex har blitt stadig mer en valuta for å få innpass i de riktige gjengene, er denne lette tilgangen i sosiale medier og på internett. Og vi må ikke tro at det bare er de «andre» tenåringene som driver på slik. Det kan like gjerne være den flinkeste jenta på skolen som blir med på å suge eller å pule i skogen, for å få innpass, og for å få en status. Dette er kanskje en del av det opprøret vi ikke ser så mye av ellers, blant våre prektige og velfungerende ungdommer og «flinke piker» nå til dags? De trenger å få utløp for tenåringsfrustrasjoner og hormoner i sving, og når mange av dem er offer for en enormt sterk prestasjonskultur i hverdagen, så er det mulig at noe av utløpet kommer gjennom «utagerende festing»? Jeg vet ikke, jeg bare gjør meg noen tanker omkring dette.

   Vi kan ikke stoppe nettet, eller ta fra ungdommene mobilen. Men vi kan ta ansvar som foreldre og voksne, og snakke med dem og grenser og normal oppførsel. Ikke bare overfor andre, men også overfor seg selv. Og vi er nødt til å drive en mye mer moderne og oppdatert type seksualundervisning, enda tidligere enn nå, før pornoen tar dem! Forskning viser ikke at barna debuterer tidligere ved å få undervisning om sex, det er faktisk motsatt.

   Vi foreldre er ofte veldig naive, og vi tror kanskje at slikt ikke angår oss eller våre ungdommer. Kanskje ikke. Men det er kanskje uansett tid for å ta et oppgjør med utviklingen av deler av «sex-kulturen», og av russekulturen, for alle gutter og jenters skyld?

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vi-ma-snakke-om-porno–Kari-Lovendahl-Mogstad-610244b.html

On 10. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Gratulerer med dagen, kvinner…!

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Lykke, Morsrollen • Comments (0)

Dette er det året jeg for første gang kjenner at jeg kan identifisere meg med ordet feminist.

Det er ikke det at jeg har hatt noe negativt forhold til feminister, eller ikke hatt respekt for verken begrepet eller dem som har erklært seg som feminister. Men av ulike grunner har jeg ikke forholdt meg noe bevisst til det, og har derfor hatt dette begrepet som noe diffust som har svevd utenom meg. Men saken er nok at jeg alltid har vært feminist, jeg har alltid vært opptatt av mange av verdiene som feminismen er kjent for å stå for, og ikke minst så har jeg vært opptatt av å oppdra mine barn, både jentene og guttene, til å både ha like rettigheter og å respektere hverandre, uavhengig av kjønn.

Jeg har vært veldig privilegert, både med den oppdragelsen jeg har fått hjemmefra, de ressursene jeg har blitt utstyrt med, og de mulighetene jeg har fått. Så privilegert at jeg faktisk ikke har måttet forholde seg så mye begrepet feminisme, og jeg har sluppet å kjempe harde kamper for å oppnå rettigheter og muligheter som mange av oss tar for gitt. Ikke bare gutter og menn, men etterhvert mange av oss kvinner også. Det er lett å ta rettigheter for gitt, fordi vi ikke har måttet kjempe for dem. Men på en dag som denne er det en fin anledning til å prøve å tenke på alle dem som har gått opp veien for oss som kan nyte godt av å leve i et samfunn der vi tross alt har mye å være glade og stolte over innen likestilling og likeverd mellom kjønnene.

For en uke siden besøkte jeg museet til en av de mest kjente feministsymbolene i verden, Frida Kahlo fra Mexico. Denne lille, og fysisk svekkede kvinnen, hadde en enorm styrke og karisma, og både gjennom kunsten sin og sin eksentriske og frie, bohemske livsførsel, hadde hun en stor kraft. Det har hun ennå også, og folk strømmer til det vakre og fargerike museet i Mexico City for å få en fornemmelse av livet og atmosfæren hun var omgitt av.

Det er veldig artig å se hvordan feministbegrepet er i ferd med å endres, eller utvides, for å si det slik. Og ikke minst er det på høy tid at det blir plass for andre enn de mer tradisjonelle «feministene», som nok har hatt patent på hva det er som er å være riktig type feminist. Nå er det både unge jenter, kjente vakre filmstjerner og kule og trendy ungdomsidoler som erklærer seg som feminister, og dette har vi trengt! Det har vært nærmest tabubelagt og veldig stigmatiserende å kalles feminist, blant annet fordi det nok har vært nokså trangt nåløye fra dem som har vært i «klubben», og har vært kritisk til de mer «feminine» feministene som har meldt seg på. Et stjerneeksempel er Emma Watson, som vi kjenner fra Harry Potter-filmene, som virkelig har kjempet jenter og kvinners sak, over hele verden. Sist uke fikk hun full tyn fra feministbevegelsen fordi hun har latt seg avbhilde i Vanity Fair med nesten bar pupp. Hun har imøtegått kritikken, og sier at det å være feminist må være å la jenter og kvinner, ja alle, få gjøre og være den de er; det er det som er reell likestilling. Jeg er enig med henne; ingen har rett til å si at man må være u-forfengelig, eller u-kvinnelig for å være feminist!

http://www.kk.no/showbiz/slik-svarer-emma-watson-p%C3%A5-kritikken-43164

De siste dagene har også Ulrikke Falch, som er kjent som Vilde fra SKAM, virkelig fått markert som som en real og bevisst ung kvinne, som kjemper for noen av mine hjertesaker; pornofisering av samfunnet og kroppspress.

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Det-er-ikke-rart-vi-soker-til-pornoen–Ulrikke-Falch-616623b.html

Jeg har selv to jenter, og jeg er stolt av å se hvilke selvstendige og sterke unge kvinner de vokser opp til å bli. Jeg jobber også like hardt for at guttene mine skal bli «feminister», i den forstand at de har inn med morsmelken at det ikke er noen forskjell på dem og søstrene når det kommer til muligheter eller rettigheter på noe som helst vis. Og de skal lære seg at man behandler jenter på en like respektabel måte som til sine likekjønnede. Vi har dessverre en del grelle eksempler på det motsatte også i vårt samfunn-

Jeg har gjennom å skrive en bok om kropps- og prestasjonssamfunnet ungene våre vokser opp i, fått et mye dypere innblikk i de bakenforliggende mekanismene som preger kjønnsfeltet. Det er ikke trivelig lesning. Samfunnet vårt er fullt av stereotyping av kjønnene, det er fullt av slutshaming og det er fullt av seksifisering, som går mest utover jentene, men jammen også guttene våre.

Så; gratulerer med 8 mars; vi trenger dagen mer enn noen gang!

On 8. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Slakteminner…

Barneoppdragelse, Livsstil, Ukategorisert • Comments (0)

Som om vi ikke allerede visste det fra før; verden er blitt et rart sted!

Denne uken har kommentarer og sjokkerte meldinger haglet over en barnehage som valgte å ta med ungene på reinsdyrslakting. Mens de fleste foreldrene til barna det gjaldt, visst nok var positive til det barna fikk være med på, så har mange utenforstående gitt mange beskrivelser for hva de ansatte utsatte de små for, ved å se på at dyr ble slaktet.

Neste stor dyresak denne uken var at vi ikke tar vare på hønene våre her til lands. Etter av verpehønene har gjort jobben sin med å legge egg, blir de regelrett gasset ihjel og kassert. Over 3 millioner høns tas av dage på denne måten hver år. Og som media melder, selv om jeg trodde jeg leste feil; hønene blir brukt til sement…!

http://www.dagbladet.no/nyheter/i-gar-fikk-barnehagebarna-oppleve-slakting-av-reinsdyr-pa-naert-hold/66627219

https://www.nrk.no/kultur/for-ble-hona-frikasse_-na-blir-den-sement-1.13318568

Jeg er generelt glad i dyr jeg, men bruker ikke å være den ivrigste leseren av verken agurknytt eller dyrenytt. Men disse to sakene fikk meg faktisk til å mimre litt over min egen barndom og oppvekst. Litt i lys av hvor fjern den er fra mine egne barns og tydeligvis veldig mange andre barns, oppvekst også.

Som datter av en dyrlege ble jeg kanskje mer vant med både å forholde meg til fjøslukt og ulike dyreskjebner enn en del andre. jeg var så heldig å få være med far på både kalvefødsler, lamming, kastrasjon av hest (!) og avliving av hunder og katter. Jeg lærte meg at tilværelsen består av både liv og død, lukter og andre sanseinntrykk som rev i nesen.

Det jeg også husker fra barndommen, som fagre og gode minner, er da far kom hjem etter å ha kjøpt slakt av mange slag, som mor ordnet mye god mat av. Det var nesten hvert år en hel gris, et halvt lam og en kvart okse, og jeg var med og så at mor stappet pølser, laget leverpostei, kokte kraft, og delte opp dyret i koteletter, steker og biffer. Og et av de aller mest minneverdige øyeblikkene var da vi fikk 20-30 høner, som skulle bli til både hønsefrikassé og min danske mors deilige danske hønsesuppe, med fersk og god kraft fra disse hønene.

Jeg husker helt klart alle de hvite hønene som lå bak garasjen, og jeg måtte være med og ribbe fjærene av dem! Det gjorde også stort inntrykk på en 8-9-åring når vi fant et stort og fint egg inne i en av hønene da den ble flådd og delt.

Jeg tror faktisk ikke jeg har tatt skade av dette, snarere tvert i mot.

Mine egne barn vet knapt nok hvor maten kommer fra, og det er jo trist å tenke på.

Det er jo litt tankevekkende å tenke på og da, at vi kanskje tenker mindre på hva de eksponeres av blod, gørr og svineri på nettet, enn ved å se at et dyr blir slaktet etter forskrifter og i ordnede former?

On 12. januar 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
La oss få et Raushetens År…!

Barneoppdragelse, Livsstil, Lykke, Mobbing • Comments (0)

I dag har jeg skrevet et innlegg i Adresseavisen, der jeg ønsker meg at det året vi akkurat har gått inn i blir et Raushetens År!

Jeg tror vi trenger å bli mer bevisste på hvordan vi snakker, handler og ikke handler, overfor oss selv og over for dem vi har rundt oss. Enten det gjelder dem vi har nær oss til daglig, eller det er dem som er oss fjern. Og enten det gjelder hvordan vi snakker ned kroppene våre, evnene våre, eller vi driver med kommentering og nedsnakking av noen som uttaler seg i sosiale medier, bidrar eller byr på seg selv på andre måter. For dette skjer mye mer enn vi tror, og mens vi lager planer og sukker over barn og unge som mobber hverandre, kan vi stoppe opp litt og reflektere over hvordan vi er selv, som voksne. Det trenger ikke å være de store tydelige sakene eller trakasseringene, men like gjerne de mer subtile og dulgte tilbakemeldingene vi gir til andre, som vi ikke liker, er misunnelige på eller syns tar for mye plass. Og den responsen eller støtten vi ikke gir. For det kan være like vondt. Å bli oversett, bagatellisert, baksnakket og krympet. I verste fall latterliggjort. Det skal ikke så mye til å være annerledes, og som jeg skriver i innlegget mitt i dag, så er det vel enklest for oss å forholde oss til andre som kjører i sporet som heter «mainstream». Da slipper vi å tenke så mye, og det er mindre å forholde seg til for oss. Det blir også fort litt klamt med mye følelser og sårbarhet, for det tar også mer plass enn det rasjonelle.

En nonne, som er blitt en god venn av meg, sa en gang noe veldig klokt om en felles bekjent av oss; «NN tar mye plass ja, men så er det mange som ikke har plass til henne óg.» Det er noe i det.

Inglegget i Adresseavisen er bak en betalingsmur, jeg legger det derfor ut i sin helhet under.

Godt nytt år, og god lesning!

HVA MED ET RAUSHETENS ÅR?

Nylig var jeg i begravelse til en gammel mann, en kollega og bekjent av meg. Det vanket mange flotte ord om denne mannen, som hadde vært en nestor og høvding innen sitt fagfelt. Han var høyt respektert som fagperson, og hadde vært en tydelig og myndig sjef og kollega innen et yrke der hard jobbing og karriere er viktige bestanddeler. Men det som virkelig ga meg et svulmende hjerte og tårer i øynene, var alle de vakre ordene som vanket om respekt, toleranse og kjærlighet. Egenskaper som ble stående igjen som like viktige sider ved denne mannen, og som folk bærer med seg i minnet. Den sterke kjærligheten og respekten som ble beskrevet mellom ham og hans elskede gjennom mange tiår gjorde også dypt inntrykk, så vel som toleransen han viste overfor alle slags mennesker han møtte som lege gjennom et langt yrkesliv, ikke minst de svakeste, som trengte det mest.

   Det var interessant å reflektere over at det var disse «myke» verdiene som gjorde sterkest inntrykk, og som preget atmosfæren under bisettelsen. Verdier man egentlig ikke forbinder med ambisiøse karrieremennesker. Men som viser hva som er viktigst, bare vi tør å kjenne på det; respekt og kjærlighet.

    Den siste uken har forfatter, siviløkonom og journalist Kathrine Aspaas skrevet et par sterke innlegg i sosiale medier, om å by på seg selv. Hun er kjent for boken «Raushetens tid», og fikk for noen år siden en slags oppvåkning, der hun ble bevisst på at samfunnet trenger en slags emosjonell revolusjon, der sårbarhet og raushet må få mye større plass. Aspaas var tidligere finansjournalist i Aftenposten, og høstet anerkjennelse for å skrive om businessverdenens harde fakta. Når hun har gått over til å skrive om mykere verdier, og å by mer på sitt personlige jeg med sine feiltastiske sider, som hun kaller det, opplever hun å ikke bli tatt på alvor i samme grad som før. Hva er dette egentlig? Jeg tror mange av oss som er «fagfolk» kan kjenne oss igjen i dette, at noen kan rynke på nesen, bli kritiske og usikre, når fagpersoner viser andre sider av seg selv, og kanskje går andre veier enn forventet når man innehar et yrke eller en posisjon. Det er fort gjort å bli stemplet som useriøs, og malen kan være nokså trang på hva som blir tatt på alvor. Jeg tror det bunner i folks usikkerhet, og at vi kjenner oss tryggest i de faste rammene og båsene, og at det i alle fall innen vitenskap og akademia er mange forventninger, og ganske trangt for hva som er «ordentlig» nok til å bli tatt seriøst.

    Jeg tror kanskje at andre folks åpenhet, ønske og vilje til å dele, enten det er i sosiale medier eller litteraturen, kan virke truende på enkelte. Derfor reagerer noen med å kritisere, ignorere eller snakke ned. Det å lese om bloggeres liv, eller Aspaas sine feil og sårbarhet, er for noen invaderende, men kanskje er det like mye egentlig en invasjon som skjer inne i dem selv, som av den de leser om? Skuffer som de ikke har åpnet, følelser de ikke har kjent på og sårbarhet de ikke har tatt kontakt med. Det kan kjennes både klamt og truende, kanskje.

    Jeg har det siste året også tenkt mye på hvilket debattklima vi har i mediene, og mellom hverandre i den offentlige debatten. Det er skremmende å se hvordan noen får lov til å forsure og forgifte debatter, og gyve løs på mennesker som har andre meninger enn dem. Dette gjelder også andre enn de verste nettrollene; det er et klima med en meget sterk politisk korrekthet som råder, der krasshet, dupering, og uttrykk for forakt overfor dem med andre meninger, får styre. Dette gjelder ikke minst blant oss kvinner, der debattarrogansen kan være minst like hard som hos menn. Og hvor ofte hører man en politiker si «der hadde du jammen et godt poeng, det skal jeg ta lærdom av, for jeg tok visst feil»? For ikke å snakke om verdensledere, som hamrer løs på hverandre, på en måte vi måper av.

    Jeg slår et slag for et rausere år, både overfor oss selv, og for dem rundt oss.

Jeg tror vi trenger det nå.

http://www.adressa.no/pluss/meninger/2017/01/05/Hva-med-et-raushetens-%C3%A5r-14014524.ece

On 5. januar 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Det er viktig med røtter…

Livsstil, Lykke • Comments (0)

«I enhver kultur er kjennskap til arven med å gjøre oss helere som mennesker. Rikdom som hjelper oss til å kjenne at vi hører til et sted, og at vi ikke lever i et vakuum.

Står man trygt i bevisstheten om sin egenarv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn.»

Dette var noen av Kong Haralds ord i nyttårstalen, og jeg syns han sa mye klokt, denne kongen vår.

I lys av de mange diskusjonene som har vært rundt skolegudstjenester, om man kan synge «Deilig er jorden», eller gå rundt juletreet, så er jeg veldig enig med Kong Harald at vi skal vokte oss for å bli så politisk korrekte og «nøytrale» at vi mister andre viktige deler av identiteten vår. Religion har vært og er viktig som den del av denne arven, uansett hvor religiøse vi velger å være. Det han vi ikke bare slå en strek under. Det er for meg mangel på toleranse.

Jeg tror også at det å kaste mange av våre tradisjoner og faste rammer på båten, særlig fordi det har noe religiøst over seg, kan være med og gjøre mennesker mer urolige, stresset og rotløse. Dette betyr IKKE at jeg mener noen skal være religiøse eller kjenne på press om å være verken kristen eller noe annet. Men kanskje ha mer ydmykhet og lydhørhet for viktigheten av tilhørighet og noen faste rammer, og ta med seg det positive ved slike tradisjoner og rammer som er med og befeste hvem vi er, men ikke minst hva vi har kommet fra.

En som har beskrevet noe av dette veldig fint, er psykiater Finn Skårderud. Han har gjort det i forbindelse med å snakke om skam, som del av spiseforstyrrelser og andre lidelser som kjennetegner vårt moderne samfunn.

«Livsløpet har alltid bestått av overganger der individet har gått over fra èn identitet til en annen. I det tradisjonelle samfunnet var disse overgangene rammet inn av overgangsritualer. Vår kultur er langt mer flyktig, og det er vanskelig å opprettholde stabile sosiale identiteter. Derfor må vi selv mer aktivt skrive våre biografier og knytte forbindelsene mellom personlige og sosiale endringer.»

Jeg tror Skårderud virkelig er inne på noe her. Jeg er ganske redd for den utviklingen vi ser; at enhver skal være sin egen lykkes smed, at vi er vår egen «gud», og at rasjonell tankegang og fnysing av alt som er åndelig og mer enn oss selv, råder. Jeg tror det gir en rotløshet hos mange, og vi tyr til andre ting for å finne en mening og en «rot».

Kong Harald brukte også metaforen TREET i sin nyttårstale, der røttene er arv og tradisjoner, mens treet over bakken er utsatt for stadige skifter og påvirkninger. Men har man gode sterke røtter, takler man disse forandringene og skiftene, og blir mer hardfør, men også fleksibel.

Er det noe verden trenger nå, så er det at vi er både mer fleksible, tolerante og villige til å se både oss selv og verden med et åpnere sinn. Det gjør vi ikke ved å boikotte deler av våre røtter, eller latterliggjøre og med vilje misforstå dem som prøver å definere hva våre tradisjoner og egenart er.

On 4. januar 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Sex, kropp, vold i porno-saus…

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Sex&samliv, Ungdom • Comments (0)

I går hadde jeg en liten kronikk i Aftenposten, om et tema som opptar meg strekt, og som jeg mener er altfor lite diskutert; hvordan porno har blitt en sterk og betenkelig «samfunnsaktør» og kraft i samfunnet vårt. Og ikke minst i livene til mange av ungdommene våre, hvor de blir eksponert for både sex, kjønnsroller og kroppsidealer. Porno er et tema de fleste av oss ikke liker å snakke om eller forholde oss til. Og mange av de gangene det tas opp blir det ubehagelige og til dels krasse diskusjoner, og mange nettroll kommer frem.

Kronikken min var egentlig dobbelt så lang, men måtte kortes ned for å få plass, men dere kan lese hele teksten nedenfor her, om dere ønsker, for å se litt mer av hva jeg tenker. Og hvordan jeg prøver å beskrive det jeg synes å se av sammenhenger mellom den enorme kroppsstereotypingen vi ser i dag, hva som er reell kvinnefrigjøring og likestilling av kvinner. Og knytte dette opp mot de kjønnstereotypene vi ser innen en god del av pornoen.

HER er kronikken min fra i går:

Og her er den orginale kronikken jeg skrev:

VI MÅ SNAKKE OM PORNO!

Forfatter og filmregissør Terje Dragseth skrev nylig en veldig viktig kronikk i Aftenposten. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kronikk-Det-finnes-et-dark-room-i-oss-alle–Terje-Dragseth-609949b.html Her beskriver han hvordan den sexifiserte volden, eller like gjerne den voldelige sexen, som utøves mot kvinner, har blitt stuerent, og nærmest fyller nettopp stua, når vi benker oss for å se noen av de populære TV-seriene på Netflix eller HBO.

Det er på høy tid at dette temaet løftes frem, og jeg er helt enig med Dragseth i at denne typen machokultur får altfor lite motstand eller søkelys på seg i samfunnsdebatten.

Jeg jobber for tiden med en bok, som tar for seg det økende kroppspresset og perfeksjonsjaget som mange unge opplever, og i min research har jeg prøvd å komme til kjernen av problemet; hva er det med samfunnet vårt som gjør at kroppsidealene blir stadig trangere? Hvorfor er det stadig flere jenter og kvinner som føler at de må operere seg i underlivet for å se bra nok ut, og på den andre siden mange som ikke vil vise seg naken i garderoben, fordi de skammer seg over kroppen sin? Hvorfor får jeg en ekkel følelse av at vi, til tross for at vi kaller oss et av verdens mest likestilte land, faktisk har mange jenter som stadig blir kalt hore, slut eller bitch?

Jeg mener vi i kampen om likestilling og kvinnefrigjøring de siste tiårene har gått oss litt vill i illusjonen om hva reell frigjøring er. En kvinne som sier mye fornuftig om dette er forfatteren Natasja Walter, som har skrevet boken «Living dolls, the return of sexism». Hun sier blant annet at den svært seksualiserte kulturen av mange blir positivt feiret som et tegn på kvinners frigjøring og styrke, mens hun er uenig i dette; –The rise of a hypersexual culture is not proof that we have reached full equality; rather, it has reflected and exaggerated the deeper imbalances of power in our society.

Walters beskriver, som Dragseth, en utvikling av en hyperseksualisert kultur, noe vi kan se også når det gjelder kropps- og utseendeidealer. Det er etter min mening et feilgrep av samfunnet vårt, gjerne også blant kvinner, å tro at den svært seksualiserte kulturen er et tegn på kvinnefrigjøring og makt. Det kan bli en sammenblanding av hva som er reell kvinnefrigjøring, og hva som faktisk fortsatt gjøres på andres premisser, ikke bare menn, men også aktører som tjener penger på å «tingliggjøre» kvinnekroppen på et eller annet vis.

De fleste priser jo det at våre jenter har fått større frihet og rett over sin egen kropp, men det hjelper ikke bare å kalle det «empowerment», flashe en pupp, og så tro at det er greit. Det foregår nemlig en objektivisering av jentekroppen overalt, og i et skremmende volum. Det er her Dragseths bekymringer rundt de populære TV-seriene er et godt eksempel på at grensene glir umerkelig fra hva som var ekstremt for bare noen år siden, og som har blitt «mainstream» i dag. Noe vi sitter i godstolen og koser oss med fra TV-ruta, gjerne uten å reflektere så mye over det.

Det er her vi er nødt til å snakke om Porno! Det er ikke bare jeg som mener at den er en viktig årsak til en økt seksualisering av både kropp og samfunn, for i mitt arbeid med boken har jeg møtt eksperter fra mange ulike fagfelt som har pekt på nettopp pornoen som en sterk «samfunnsaktør, om man kan si det så fint. Det er på verdensbasis en multimilliard-industri. Norge er faktisk en storkonsument av porno, ifølge internasjonale undersøkelser. Dette gjelder de kjente pornonettstedene, for ikke å snakker om alt man finner lenger nede i den mørkere delen av nettet. Og blant de vanligste søkeordene her til lands, finner man visstnok «gangbang», «teen» og «pedofili».

Og vi skal ikke kikke langt for å finne pornopåvirkningen. Alle med jenter over 8-10 år har sett trutmunnen de setter opp når de skal ta en selfie. De lærer det av popstjernene og kjendisene, som ofte har såkalt «Fuck me -look». Og som på musikkvideoene åler seg på bananer, slikker krem og sitter med rumpa i været i en stor sprinkelseng, ikledt en barnekjole og kyse, for å nevne noe.

Jeg er ikke ute etter å henge ut de som har glede i å se på porno, og jeg er klar over at porno er så mangt. Men forskning viser blant annet at gjentatt eksponering for stereotypiske kvinnesyn, og det å kikke på hardporno øker forekomsten av seksualisert vold. Og en NOVA-rapport viser at 30% av jenter har opplevd minst en form for seksuell krenkelse.

Og det er her som i TV-seriene; det som var hardcore-porno for noen år siden har blitt «mainstream» i dag. I tillegg har det blitt tilgjengelig over alt, og det bare med et tastetrykk. Også for barna våre, så snart de har fått sin første smarttelefon. Stadig yngre barn har sett porno, og i tenårene er det ifølge Medietilsynet mange gutter som ser porno jevnlig. Også noen jenter, men i noen undersøkelser sier en del av jentene at de ser på porno for å finne ut hva guttene liker, og hva som forventes av dem i sengen, eller utseendemessig.

Det er her det fort kan bli problematisk og utfordrende, fordi mye av pornoen de ser på viser kvinnene som objekter og guttene som de aktive og dominerende subjektene. Det kan fort gjerne bli en salig blanding av sex, vold og maktutøvelse. Som i TV-seriene vi har nevnt før.

Én ting er at de er eksponert for mange bilder og filmer de ikke er modne for. En annen, og like viktig faktor er at de faktisk frarøves muligheten til kanskje å oppdage og erfare seksualitet på en realistisk måte, i sitt tempo. Noen former for porno kan så klart gi folk en positiv opplevelse, også til å se at det er mange måter å utøve sex på. Men porno har blitt en enorm business, og er ofte en kynisk kommersialisering av seksualiteten. Og det er ofte jenter og kvinner som er offeret i denne kommersialiseringen,

Vi må ha en større diskusjon og refleksjon om den sexkulturen våre unge vokser inn i dag, er så liberal, som vi kanskje tror den er. Og ikke minst; vi må ta innover oss hvordan samfunnet vårt, som har blitt så seksualisert, er med å forme oss og barna våre på mange flere måter enn vi har sett.

On 3. desember 2016
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Hardt å være avisbud…

Barneoppdragelse, Livsstil, Morsrollen, Ungdom • Comments (3)

I en tid da vi har muligheter til å gi ungene våre stort sett det de peker på, har vi vært prøvd å over å være litt strenge, med at barna har måttet skaffe seg en liten jobb på si. Ikke bare for de skarve pengene de tjener på et slikt arbeid, men like mye for at de skal få erfaring i form av både å kjenne på et ansvar, og å ha en slags forpliktelse som en slik jobb gir.

En av de eneste jobbene det er mulig å få som tenåring, er å være avisbud. Dette er en type jobb flere av mine håpefulle har hatt, frem til de har vært store nok til finne seg sommerjobber.

For noen uker siden var det nestemann i huset sin tur til å starte «karrieren» som avisbud, denne gang med søndags-VG i sekken. Og det kan man trygt si har vært en trasig opplevelse… Vi som er foreldre sitter og syns litt synd i jenta vår, for dette har vært barskt.

En ting er at det er blitt stadig vanskeligere å selge avis på døren fordi «alle» leser nyheter på nettet. Dessuten er det færre som har kontanter i lommen. Men hadde det bare vært det-

Vår ferskeste «arbeider» i huset forteller om voksne mennesker, som gjemmer seg bak gardiner, later som om de ikke er hjemme, og unngår å låse opp når hun ringer på. Andre ganger har hun sett folk på kjøkkenet, som har slukket lyset og latet som om de ikke var hjemme. Hun forteller også andre historier, som også bekreftes av storesøsknene med samme erfaringer, om at folk nesten kjefter dem ut når de ringer på døren og spør om de vil kjøpe en avis.

Dette er voksne mennesker! Hva er det som går av folk?

I dag har hun gått i 8-10 gater i nabolaget vårt, og solgt to, jeg gjentar 2, aviser…

Både hun og vi har respekt for at folk gjør det de vil, at noen er på søndagstur, andre ligger og sover, eller er bortreist. Eller at man rett og slett ikke vil ha en avis. Men trenger man å være så uhøflig for det? Mange er selvfølgelig høflige og hyggelige, men det er merkelig å høre om hvor mange det er som har et veldig vanskelig forhold til å si «nei takk» på en hyggelig måte. Hva sier det til mitt barn, som jeg faktisk har som mål at skal lære litt folkeskikk og arbeidsmoral ved å måtte ha en slik liten jobb? Vi har brukt mye tid på å forklare at det ikke henne det er noe galt med, eller henne de egentlig er sinte på eller ikke vil snakke ordentlig til. Det handler mer om at mange av oss er veldig redde for å avvisning; like mye å avvise som å bli avvist. Det blir bare så veldig dumt, og mottakeren blir iallefall forvirret, når en del vokse folk ikke klarer å smile og si nei takk på en avslappet og hyggelig måte.

Og et lite hjertesukk, og egentlig et litt interessant prinsipielt spørsmål, som jeg faktisk lurer på, og gjerne tar imot synspunkter på;

Hvordan gjør man det med nabounger, som kommer med enten det er avis, dopapir, julekalendre, sjokoladekjekser eller loddbøker på døren? Jeg for min del er liksom oppvokst med at man stiller opp litt for kjente unger og nabobarn, iallefall ganske så ofte. Når det gjelder en avis som selges hver søndag, er det selvsagt noe annet, men for det barnet som går rundt med sekken full av aviser, hadde det gitt et lite «løft» om noen hadde sagt i døren at de ville kjøpe innimellom iallefall. Det koster ganske lite og betyr veldig mye for de få ungene og ungdommene som faktisk gidder å gå rundt på en kald vintermorgen, for å tjene seg noen lommepenger.

Jaja, det ble et følelsesmessig hjertesukk dette.

Men jobbkarrieren stopper nok før den har kommet ordentlig igang. Det var meningen at dette skulle være en fin arbeidserfaring som ga selvtillit og ansvarsfølelse, men ironisk nok ble det nesten det motsatte. Men lærdom ble det uansett!

On 27. november 2016
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Vold-samfunnets store skamplett

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Mobbing, Sex&samliv, Ungdom • Comments (0)
I dag er det FNs internsajonale dag for bekjempelse av vold. En dag der vi både som enkeltmennesker og som samfunn har en mulighet til sette et ekstre fokus på en av våre virkelige skampletter, nemlig den store forekomsten av vold!

http://www.fn.no/Aktuelt/Kalender/Internasjonal-dag-for-avskaffelse-av-vold-mot-kvinner

For vold er ikke bare noe som foregår i en bakgate, utenfor et utested om natten, eller i såkalt belastede hjem. Vold er faktisk for mange en altfor vanlig måte å håndtere vanskelige følelser eller sinne på, og oftest er det dem man egentlig skulle vært mest glad i, det går utover. Og det skjer i de «beste hjem».

Vold mot kvinner er et enormt problem, over hele verden. En tredjedel av verdens kvinner kommer til å oppleve vold, og da gjerne fra partneren sin. Vi er dessverre ikke bra stilt her til lands heller. Et sted mellom 75-150000 blir i Norge utsatt for vold fra noen som står dem nær, hvert år. Det er oftest kvinner og barn det går utover. Det koster samfunnet mange milliarder årlig.

En ting er de økonomiske kostnadene. Noe helt annet, og enda viktigere, er all den menneskelige og helsemessige kostnaden en voldsutsatt må kjenne på kroppen. Både når volden skjer, men ikke minst etter på. Kanskje resten av livet.

Bruk av vold er en mangelfull, og alltid feil og destruktiv, måte å kommunisere på. Noen har selv opplevd vold, og lært at det er slik man «løser» ting. Dessverre så går vold gjerne i arv. Andre har lært at det er lov til å daske kona si, eller klapse barna. Det finnes mange «årsaker» til at så mange tyr til vold, men det er aldri greit, det finnes ikke unnskyldninger for å bruke vold mot andre for å utrykke følelser eller meninger, eller at man er sint og frustrert. Det er heller aldri akseptabelt å bruke vold for å få makt eller overtaket på noen andre.

Vi ser jo det, at vold er språket noen har, for nettopp å uttrykke en slags avmakt, tap av posisjon og selvbilde. Noen kan begynne å bruke vold som språk i situasjoner der de er veldig presset, ydmyket eller truet, enten det er konkret eller mer psykologisk.

Som lege har jeg befatning med vold i jobben min, både med voldsutsatte og voldsutøvere. Og jeg kan skrive under at dette er en vanskelig tematikk, på så mange måter. Jeg har møtt mennesker av alle slag, og i alle slags livssituasjoner; småbarn, gravide, ungdommer, voksne og eldre. Det eneste som er enkelt, er at vold er uakseptabelt.

Og det å være voldsoffer påvirker alle slags deler av livet, og frarøver disse menneskene de mest grunnleggende rettigheter vi har; til trygghet, omsorg og verdighet. I tillegg er det mange som får ødelagt andre viktige ting som et godt arbeidsliv, studier og trygge og gode samliv og familieliv. I det hele tatt gjennomsyrer vold alt som et verdig og godt liv skal være.

Kjærestevold

er en type vold jeg øsnker å løfte frem i dag. Det er dessverre langt vanligere vi tror; Faktisk var det 1 av 5 tenåringer som i en norsk undersøkelse sa at de opplever vold fra kjærester og partnere. Det kan være både fysisk, psykisk vold og såkalt digital vold, der man trakasserer partneren over nettet på et aller annet vis.
- Nesten 1 av 5 forespurte ungdom mellom 16 og 17 år hadde opplevd kontrollerende adferd fra en kjæreste og 3,8 % sa de hadde blitt utsatt for fysisk kjærestevold.
- 13,3 % av forespurte jenter og 3,7 % av forespurte gutter i 16-17års alderen oppga at de har opplevd en eller annen form for seksuelt overgrep.
NKVTS 2015

Mange ungdommer skjønner ikke at det er vold det de opplever eller utøver, og for mange jenter er det vanskelig å sette grenser, og vite når nei er et nei. De har få å snakke om eventuelle ubehagelige erfaringer med, og gruer seg gjerne for å ta det opp. Derfor er det veldig viktig at dette med kjærestevold blir løftet frem. Det er så viktig at ungdommene våre, både jentene og guttene, får muligheter til å lære seg hvordan man er mot hverandre, om grenser og respekt.

Jeg fikk mine to ungdomsskolebarn til å gå til skolen med en flott Røde Knapp i dag! Den røde knappen symbolisererer Norske Kvinners Sanitetsforenings mangeårige kampanje for nettopp temaet vold mot kvinner. Begge tenåringene hadde fått mange spørsmål fra jevnaldrende «hva er den knappen for noe?» En fin måte å få igang en prat om temaet på. Og enda flere i en veldig viktig målgruppe kunne få øynene opp for et stort og alvorlig samfunnsproblem, som faktisk også kan komme til å angå dem.

Vold er en stor og svart skamplett, ynkelig i all sin form.

Det kan jeg virkelig bli sint av!
On 25. november 2016
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »