Livslangs

HELE FIKSEINDUSTRIEN ER SYK!

Ukategorisert • Comments (0)

Jakten på skjønnhet og evig ungdom tar stadig nye veier, og kjenner ingen grenser. For oss følger denne bransjen med litt mer enn et nysgjerrig blikk, så er det lett å se at det er stadig nye utbydere av alskens fantastiske behandlinger og inngrep, som skal gjøre oss flottere, slankere, yngre og penere. Og det er gjerne unge og kjente jenter og kvinner, de såkalte kjendisbloggerne, som på sine nettplattformer viser frem de siste trendene, og inngrepene de selv har utført, for å få denne «drømmekroppen» eller den «perfekte» looken.

Joda, vi skal skylde på bloggerne, og de skal ta mye mer ansvar for den møkka de innimellom legger ut!

MEN; jeg kjenner at jeg blir både sint, provosert og kvalm når jeg vet at det er en kynisk industri som står bak, og tjener rått og brutalt på at vi og ikke minst jentene våre, skal gå rundt og føle at vi er nødt til å rette eller fikse på et eller annet, for å kjenne oss som verdifulle eller pene nok til å være gode nok mennesker. Jeg ble nokså skremt da jeg som research til boken Kroppsklemma intervjuet flere plastikkirurger, og hørte hvordan markedet og bransjen er. Det drives fiksing og kirurgi over en lav sko, uten at myndighetene har kontroll på hva som foregår! Og for ikke å snakke om resten av kosmetikkbransjen, der INGEN har kontroll på hvor mange, hvor, eller hvem som pumper inn Restylane i leppene, Botox i pannene, eller alle andre steder for den del. Denne businessen har eksplodert i Norge de siste årene, og fordi den er underlagt andre regler og lover enn annen type medisinsk behandling, er det rett og slett vill vest!

Her MÅ det mer regulering og mye mer kontroll til!! Når verken ekte fagfolk, eller de som påstår at de er det, klarer å følge etiske og moralske retningslinjer, må de styres mye mer, for samfunnets skyld.

Det er ungjentene, som sitter på rommet sitt, med et øye på mobilen, og et annet i speilet, som er de skadelidende, mens andre sitter bak og klapper seg i hendene, og på lommeboken. Dette er en del av en syk samfunnsutvikling, som vi ikke kan være bekjente av.

Så hvor er dere, politikere og myndigheter??

Og hvor er vi foreldre…? Vi må banke litt oftere på døren til jenterommet, og snakke med dem om nettopp ting som dette. Det er å være foreldre anno 2018.

Jeg hadde for et par dager siden en kronikk i Adresseavisen om dette temaet; les og lær, og del gjerne!

Les kronikken HER:

On 20. mars 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
HELE FIKSEINDUSTRIEN ER SYK!

Jenter kvinner, Legelivet, Livsstil, oppdragelse, Ukategorisert, Ungdom • Comments (0)

Jakten på skjønnhet og evig ungdom tar stadig nye veier, og kjenner ingen grenser. For oss følger denne bransjen med litt mer enn et nysgjerrig blikk, så er det lett å se at det er stadig nye utbydere av alskens fantastiske behandlinger og inngrep, som skal gjøre oss flottere, slankere, yngre og penere. Og det er gjerne unge og kjente jenter og kvinner, de såkalte kjendisbloggerne, som på sine nettplattformer viser frem de siste trendene, og inngrepene de selv har utført, for å få denne «drømmekroppen» eller den «perfekte» looken.

Joda, vi skal skylde på bloggerne, og de skal ta mye mer ansvar for den møkka de innimellom legger ut!

MEN; jeg kjenner at jeg blir både sint, provosert og kvalm når jeg vet at det er en kynisk industri som står bak, og tjener rått og brutalt på at vi og ikke minst jentene våre, skal gå rundt og føle at vi er nødt til å rette eller fikse på et eller annet, for å kjenne oss som verdifulle eller pene nok til å være gode nok mennesker. Jeg ble nokså skremt da jeg som research til boken Kroppsklemma intervjuet flere plastikkirurger, og hørte hvordan markedet og bransjen er. Det drives fiksing og kirurgi over en lav sko, uten at myndighetene har kontroll på hva som foregår! Og for ikke å snakke om resten av kosmetikkbransjen, der INGEN har kontroll på hvor mange, hvor, eller hvem som pumper inn Restylane i leppene, Botox i pannene, eller alle andre steder for den del. Denne businessen har eksplodert i Norge de siste årene, og fordi den er underlagt andre regler og lover enn annen type medisinsk behandling, er det rett og slett vill vest!

Her MÅ det mer regulering og mye mer kontroll til!! Når verken ekte fagfolk, eller de som påstår at de er det, klarer å følge etiske og moralske retningslinjer, må de styres mye mer, for samfunnets skyld.

Det er ungjentene, som sitter på rommet sitt, med et øye på mobilen, og et annet i speilet, som er de skadelidende, mens andre sitter bak og klapper seg i hendene, og på lommeboken. Dette er en del av en syk samfunnsutvikling, som vi ikke kan være bekjente av.

Så hvor er dere, politikere og myndigheter??

Og hvor er vi foreldre…? Vi må banke litt oftere på døren til jenterommet, og snakke med dem om nettopp ting som dette. Det er å være foreldre anno 2018.

Jeg hadde for et par dager siden en kronikk i Adresseavisen om dette temaet; les og lær, og del gjerne!

Les kronikken HER:

On 20. mars 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
GODT NYTT, RAUST ÅR…!

Livsstil, Lykke, Ukategorisert • Comments (0)

Det har gått bare et par dager ut i det nye året, og etter uker med stemningsfulle julebilder, fylles Facebook med bilder fra skiturer i vakre vinteromgivelser. I et av innleggene unnskylder en av mine FB-venner seg med at hun legger ut «årets første irriterende turbilde».

Hva er det…? Hvorfor skal hun unnskylde seg for å dele en fin opplevelse hun har på tur, dersom hun ønsker å dele det på Facebook?? Joda; selv sitter jeg her med en operert og brukket finger, og kan se langt etter både skitur og lignende type aktiviteter i en stund fremover. Men selv om jeg skulle ønske at jeg også var ute i naturen, og kanskje mer aktiv, så jeg sitter ikke her og irriterer meg over at hun eller andre legger ut fristende bilder på sosiale medier.

Dette er en ganske typisk illustrasjon på et fenomen som har grodd frem nokså sterkt, ikke minst på Facebook, som gjerne er arenaen for oss voksne og velvoksne. Det blir stadig snakket og skrevet om at mange legger ut «skrytebilder», irriterende mange bilder fra trening og turer, og at det er lett å få dårlig samvittighet og selvfølelse av all «lykken» som folk legger ut på sosiale medier. Det er vel ikke tvil om at mange foretrekker å legge ut bilder fra gode opplevelser, situasjoner de er glade for eller unger de er stolte av. Men tror vi virkelig at det er slik de har det hele tiden? Må vi be dem om å legge ut litt mer gørr og elendighet for at vi skal syns det er greit at de viser oss «solsiden»? For oss som har levd en stund, så er vi vel alle klare over at det er noe i alle hjem; det er krangling, skittentøy, sure sokker og rot i de fleste kroker. Men betyr det at vi må legge det ut og vise det frem på Facebook, for at folk skal skjønne at det ikke er bare de som har mange grå dager? At vi alle har nok av rust å skrape i eller møkk å grave i, om det er det som er om å gjøre?

Jeg skjønner at sårbare tenåringer kan få et feil bilde av virkeligheten ved å følge alskens vellykkede og glansete bloggere og kontoer. Men det er noe annet enn det jeg prøver å snakke om her. Tenåringer er det de er; unge umodne og er ikke så godt i stand til å skille hva som er virkelighet, realitet og et fiktivt liv.

En venninne av meg beskrev forleden at mange av livets dager sikkert ikke står til mer enn terningkast 2. Det har hun helt sikkert rett i. Det er ikke mange dager som kan smykke seg med terningkast 6 iallefall, det tror jeg de fleste er enige i. Og for all del; folk må gjerne legge ut flere bilder og beskrivelser av «bad hairday»-dagene sine. Men jeg er ikke sikker på at jeg blir så mye mer lykkelig av det. Jeg blir glad av å se at andre har det fint, at de gleder seg over ting de oppnår, steder de besøker og turer i vakker natur som de får fine opplevelser av. Irriterer jeg meg over å se bilde fra enda en fjelltopp, er det jeg som må gjøre noe med det, enten det er å skrolle videre på innleggene, eller å tenke over hvorfor jeg irriterer meg over å se at andre har det bra og har fine opplevelser de ønsker å dele med oss andre, som faktisk velger å være «vennene» deres. Jeg må kanskje også fokusere litt mer på å jobbe for ting som jeg kan glede meg over, og skape mer rom for det i livet mitt. Uavhengig av hvordan andre velger å leve.

Godt nytt, raust år, med masse fine bilder og historier på Facebook!

On 3. januar 2018
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
#Fastlegenkan ta celleprøve…!

Jenter kvinner, Legelivet • Comments (0)

I går, 1 september, gikk #sjekkdeg-kampanjen av stabelen over hele landet. Det er Kreftforeningen i samarbeid med bl.a. Legeforeningen, som står bak denne storstilte og viktige kampanjen, for å enda flere kvinner til å gå til legen sin og få tatt denne viktige screeningprøven. Det har heldigvis vært en økning av kvinner som får utført celleprøve de siste årene, det er veldig gledelig. Men enda er det mange som ikke kommer seg avgårde, av ulike grunner.

I går, akkurat på dagen som markerer oppstarten av denne flotte kampanjen, hadde Forbrukerrådet en kronikk i NRK, der de forteller at 19 fastlegekontorer ikke tilbyr gynekologiske undersøkelser.

Les saken HER

Man kan så klart si at 19 kontorer ikke er særlig mange, i forhold til det store antallet legekontorer det er rundt i landet. Det utgjør såvidt jeg skjønner bare omlag 0,6% av aktuelle pasienter. Men det er uansett 19 kontorer for mye! Det er helt uakseptabelt at en fastlege, og ikke minst, et helt legekontor , forbeholder seg retten til å avstå fra spesifikke undersøkelser, uansett hva de er. Det fratar kvinnen en rettighet hun faktisk har, og i verste fall kan dette da gjelde i en hel kommune om det er snakk om at ingen på et legekontor utfører gynekologiske undersøkelser. Her må Legeforeningen ta affære, i forhold til de legene og kontorene det gjelder, mener jeg.

Jeg kan skjønne at man som lege kan kjenne seg mindre komfortabel med enkelte arbeidsoppgaver. Det kan være flere grunner til det, men det er uansett irrelevant, for vi som leger må uansett «ta saken». Dette blir jo nesten som en slags privat reservasjonsrett, og det skjønner man er uakseptabelt, uansett hva det er snakk om. Noe av det som er så spesielt med å være fastlege er jo nettopp dette av vi er leger for hele pasienten, begge kjønn i alle aldre, og uansett hva de kommer med til kontoret vårt. Det er dette helhetsaspektet som i alle årene fastlegeordningen har eksistert, har vært det unike med jobben vår, og også grunnen til at delegasjoner fra andre land har kommet for å se og lære av vår suksessfulle ordning. Mange av oss er spesialister i allmennmedisin, en spesialitet som rommer alle fagfelt. Der vi skal være kompetente nok og kunnskapsrike nok til å se og vurdere pasientene helhetlig, og også ta hånd om det meste på vårt legekontor, uten å sende dem videre til en annen spesialist, innen et spesifikt fagfelt. Da er nettopp celleprøvetaking en typisk oppgave som vi skal ta oss av på vårt kontor, og som absolutt ikke trenger å sendes til en gynekolog!

Undersøkelsen viser at det også er lang ventetid til gynekolog, og det blir jo det når det er mange som må, eller velger å gå til gynekolog for noe de skulle kunne få uført hos fastlegen sin. Ganske mange velger imidlertid faktisk også å betale mye mer for å gå til private gynekologer.

Det som imidlertid er like tankevekkende og oppsiktsvekkende, er at så mange som 1 av 10 kvinner i en undersøkelse fra Forbrukerrådet sa at de ikke går til fastlegen for gynekologiske undersøkelser.

Les om undersøkelsen HER

Problemet og utfordringen er altså ikke bare at 19 legekontorer ikke tilbyr gynekologiske undersøkelser; det er også at mange kvinner faktisk velger bort å gå til legen sin for GU. Dette har jeg tenkt på og fundert over før også, ikke minst fordi jeg både av venninner og pasienter har hørt at de av ulike grunner gruer seg til å gå til sin egen fastlege for dette. Kanskje spesielt dersom det er en mannlig lege. Det er noe man kan forstå, for det kan være ulike grunner til at noen kvinner kvier seg til å kle av seg og kjenne seg så sårbar når det er en mann. I tillegg er det noen kvinner som sier at de, uansett kjønn på legen, ikke ser for seg å både snakke om alt annet, og så også ha samme legen til å «romstere nedi der». Det kan jo også være forståelig at noen tenker, selv om vi som er fastleger er profesjonelle utøvere av jobben vår, og er vante med å svitsje mellom underliv, forkjølelser og psykiatri dagen lang. Dette gjelder også mine mannlige kolleger, og jeg skulle ønske at flere bruker fastlegen sin til GU, selv om han er mann, jeg tror de fleste vil erfare at det er mye greiere enn de tror. Det er jo slik dessverre, at dersom en mannlig fastlege får stadig færre gynekologiske undersøkelser gjennom en arbeidsuke, får han mindre trening, og til slutt kan det dessverre hende at han blir en av dem vi hører om i Forbrukerrådets undersøkelse.

Dette er en sammensatt utfordring. Ikke minst fordi en underlivsundersøkelse for de fleste av oss kvinner er en «følsom» affære, uansett hvor mange ganger vi har født eller vært til undersøkelsen. Men vi leger har helt sikkert vært for dårlige til å fortelle at dette kan vi, og vi har et tilbud som både er trygt, profesjonelt og forsvarlig!

Vi må faktisk generelt bli flinkere til å si at #Fastlegenkan

On 2. september 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
SPAR UNGENE VÅRE FOR EN MØKKA BARNEKULTUR…!

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Morsrollen, Ungdom • Comments (0)

«Et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut som en Disney-prinsesse». Setningen er fra en dagbok beregnet på småjenter, som har fått stor oppmerksomhet de siste dagene. Dette er bare ett av altfor mange eksempler på hvor mye dårlig og spekulativ litteratur og annen kultur som blir servert ungene våre.

Les innlegget i kk.no, der jeg er intervjuet i denne saken

HER

I samme bok blir barna bedt om å skrive ned hva de spiser til frokost, middag og kvelds, og man blir oppfordret til å dele sine prinsesse-hemmeligheter med denne dagboken. Man skal ikke være mye til ekspert for å skjønne at å fokusere slik på både kosthold og utseende er uheldig for barn. Dette illustrerer bare også hvilke forventninger om et spesifikt utseendeideal starter fra de er helt små, og plukker frem en bok fra hylla i barnehagen. Stakkars småjenter! De blir servert syltynne prinsesser fra de knapt kan gå, og sitter der med de nydelige barnekroppene sine. Nå har noen av Disney-damene riktignok fått litt mer kjøtt på beina og økt bukomfang, men det er fortsatt timeglassfiguren som råder. Og vi er liksom overrasket over at ungjenter og også store jenter slanker seg og trener seg syke i kampen om drømmekroppen, og å få denne berømmelige timeglassfiguren? Som for øvrig bare 3-4 prosent er født med, slik at de fleste jobber forgjeves uansett.

Jeg har lenge reagert på den utviklingen som har vært innen barnekulturen, om vi kan kalle det det. Som mor til fem barn, der jeg startet i foreldrerollen på nittitallet, så har jeg fulgt denne utviklingen tett. Selv om det selvfølgelig bugner av flott og kvalitetsrik litteratur for barn, så er det ikke lystelig alt det jeg har vært vitne til! Jeg må innrømme at det har vært både rosa prinsessebøker og lignende her i huset også, men livene til våre små håpefulle har blitt tyllet inn i stadig mer rosa og lyseblått for hvert barn jeg har fått. Kjønnsstereotypene har blitt stadig mer uttalt, med bøker for gutter og for jenter, og også på leke- og klesfronten. Man skulle egentlig tro at vi var kommer mye lenger enn dette, og at utviklingen gikk motsatt, men det får vi dessverre motbevist, gang etter gang. Denne gangen gjennom en rosa prinsessebok, med forkastelig innhold, som kan gjøre barn syke.

Én ting er rosa bøker og den type kultur som de tar inn. En annen ting er musikken som barna våre hører på! Her kan vi i alle fall bruke begrepet «møkka», tør jeg å påstå. Jeg synes i alle fall å se at de er stadig yngre før Egner, Kaptein Sabeltann og Rasmus Rohde byttes ut med de siste ny poplåtene, som vel egentlig er beregnet på et eldre publikum. Da er det ikke rart at ord som sex, fuck og MILF blir en del av vokabularet til våre små håpefulle, nesten før de har lært sine første engelske setninger på skolen. Og etter at jeg var med min elleveåring på årets VG-listekonsert i sommer, skjønner jeg hvorfor jeg syns at ungene mine har begynt å banne så mye. De to første sangene på konserten het henholdsvis «Fy faen» og «Om alt går til helvete». Og hva med den sammensausingen vi ser i musikkvideoene, mellom der sangene, tekstene og filmingen snart minner oss mer om en lettporno-film enn en formidling av musikk. Det ferskeste eksemplet på en tekst jeg helst ikke vil at mine barn skal synge til, er Sophie Elises første musikkvideo, med refrenget «I`ll fuck all your friends». Joda, hun kan godt kalle boken sin Forbilde, men det er noe som skurrer for meg. Som så mye når det gjelder formidlingen til barna våre om dagen, enten det er i bøker, filmer eller på nettet.

Vi må huske på at barna våre er ganske passive mottakere av denne «kulturen», i alle fall til de er ganske store. Det er vi som kjøper bøkene til dem. Det er vi som velger filmer de skal se på, spill de får spille, og sanger de får høre, i alle fall opp til en viss alder. Når internett «tar dem», og de får sin første mobil og nettilgang, mister vi mye av kontrollen. Men de er prisgitt oss, våre valg og verdier ganske lenge, og mye mer enn vi tror. Jeg mener at vi må være mye mer kritisk til hva vi kjøper og tilbyr ungene våre. Vi må være deres advokater, og si fra når det er for mye søppel og vås som de skal sitte og se og høre på. Jeg vil i alle fall gjerne være en slik advokat, både for egne og andres barn!

On 25. august 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Lærerne som ser…

Barneoppdragelse, Mobbing, Ungdom • Comments (0)

I morgen starter ungene mine på skolen igjen, etter en lang og god sommerferie. En har allerede kommet igang, og møtte spent opp på sin første skoledag i videregående, for noen dager siden. Og han hadde nok en god del sommerfugler i magen, om enn på en annen måte som da han troppet opp med skolesekken sin for aller første gang. Og han kom hjem med et godt smil rundt munnen, og var fornøyd med både sin nye klasse og det han hadde opplevd første skoledag som skikkelig ungdom. Da ble jeg både glad og varm inni meg.

Et fellestrekk for alle mine «små», er at de ser ut til å glede seg til å starte på skolen igjen; møte igjen venner og å komme inn i hverdagens tralt sammen med klasse og lærere. Og jeg tar meg i å tenke på at de er heldige, ungene mine, som stort sett legger seg med en god følelse i magen sin, fordi de slipper å grue seg til i morgen. Dessverre er det mange barn og ungdommer som gjør det i kveld. Mediene skriver ofte om grelle mobbehistorier, ikke minst nå ved starten av et nytt skoleår, der vi håper på at det skal bli bedre denne gangen. Vi hører også om utenforskap, barn som ikke trenger å bli mobbet i den forstand, men som rett og slett ikke passer inn noe sted, i noen gjenger og som er ensomme. Og vi vet om barn som går til skolen dag etter dag med klump i magen, enten fordi de har det trasig der av en eller annen grunn, eller at de har det vanskelig der de gikk fra om morgenen; hjemmet sitt.

Det er ikke sjelden jeg møter dem på legekontoret mitt. Unge eller voksne, som fortsatt sliter med små eller større traumer og påkjenninger etter år med skolegang der de har slitt. Det kan ha vært faglig, men like gjerne sosialt, og der ingen har sett dem rett og slett. Undersøkelse etter undersøkelse avdekker at det er mange barn som lider overlast hjemme, og som dessverre ikke har foreldre og foresatte som er der på en måte som ungene trenger og har rett på. Det er ikke alle voksne som forsømmer barna sine med overlegg, selv om det også finnes mer enn vi liker å tro. Det er en del voksne som ikke overskuer å gi barna det ekstra som de trenger innimellom, av støtte, grenser, kjærlighet og nærhet, og det trenger ikke å være lett å se på dem.

Mange barn trenger å bli sett litt ekstra, og her er det at lærerne har et så stort ansvar, og kan gjøre den helt store forskjellen. Jeg husker selv fra min egen skolegang at det var enkelte lærere som var med og gjorde min tid på skolen til de fine årene de ble, fordi de så MEG, og hadde tro på meg. Jeg vet også at det var lærere som var med og fikk enkelte av mine klassekamerater som slet, til å få troen på seg selv og var med og utgjorde den avgjørende forskjellen i livene deres.

#DUSÅMEG

Jeg blir derfor både rørt og veldig glad for å se den nye serien som NRK3 setter igang denne uken; #dusåmeg

Her får vi se rørende møter mellom såkalte problemelever, og lærere som de opplevde var med og «berget» dem fra en tilværelse som nettopp trøbbelmakere og skoledroppere. En lærer som ser elevene sine, og som kan se den som har det vanskelig og trenger å få litt ekstra oppmerksomhet og støtte, er en uvurderlig ressurs for mange barn. Det er ikke alt slikt som kan læres på studiet; noe av det er menneskelige egenskaper som den enkelte lærer har med seg innenfra, men du verden så viktig denne læreren kan være for akkurat denne ungdommen eller dette barnet! Og det fortjener de å få høre! Jeg har iallfall møtt mange flotte lærere på min vei, både som elev og ikke minst som mor til mange, på ulike skoler og gjennom mange år.

Men vi skal heller ikke glemme at vi som foreldre har et ansvar til å hjelpe lærerne til å følge med, og være «på vakt». Vi kan godt ta en titt litt lenger enn til vårt eget barn, og se ham eller henne som trenger et ekstra blikk inn i øynene, et hei eller et klapp på skulderen. Og vi kan minne vårt barn om å se til at ingen alltid er den bortvalgte, og alltid den som sitter igjen til slutt når gjengen er valgt.

Takk til alle flotte lærere! Fortsett å bry dere, og ta den ekstra titten på hvordan barnet egentlig har det, og vær det viktige mennesket for det. Det kan utgjøre hele forskjellen!

On 20. august 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Husk å #sjekkdeg…!

Jenter kvinner, Livsstil, Sex&samliv • Comments (0)

Denne uken er det ett år siden 26 år gamle Thea Steen døde av livmorhalskreft. Hun klarte før hun døde å skape et stort fokus rundt denne krefttypen, som rammer en del unge kvinner. Takket være Thea Steens uvurderlige innsats selv om hun var kreftsyk, har mange flere kvinner valgt å komme til fastlegen for å ta celleprøve. Dette er en enkel prøve som tas fra livmorhalsen, og som dessverre det er altfor mange som lar være å ta.

Etter at Thea Steen, sammen med Kreftforeningen og bladet Det Nye satt igang kampanjen #Sjekkdeg i 2015, har antallet kvinner, ikke minst unge kvinner, dratt for å få tatt en celleprøve. Dette gjør at det er enklere å oppdage såkalte celleforandringer, som kan føre til kreft. Det er en kjempeinnsats som er gjort gjennom denne flotte kampanjen, og det har både økt bevisstheten rundt tilstanden og sykdommen, og ikke minst brutt ned en del tabuer omkring temaet.

I september braker det løs med en ny #Sjekkdeg-kampanje, og jeg er så heldig at jeg skal være med og fronte denne så godt jeg kan, både som lege, kvinne og som engasjert!

Jeg ble nylig valgt inn som allmennlegerepresentant i Rådgivningsgruppen for Livmorhalsprogrammet, og det gir meg mulighet til både å sette meg godt inn i hva det er som er viktig i dette arbeidet, for å få flere til å sjekke seg, og også hvordan vi skal få utført prøvene på en best mulig måte, så flest mulige tilfeller blir oppdaget.

Mandag den 18 september blir det en storstilt #Sjekkdeg-dag rundt om i landet, og da kan kvinner komme og få tatt celleprøve gratis ved enkelte sykehus. Ved vårt legekontor har vi også planer om å sette av dagen til flest mulig celleprøver, og vi håper det bli bli et stort fokus rundt celleprøver i september, så enda flere kommer for å ta denne enkle men veldig viktige prøven!

Så sett et kryss i kalendere, damer! Og når dere får brev fra Kreftregisteret om at dere bør ta celleprøve; send en melding til legekontoret med en gang, og bare gjør det, det er ikke så mye å grue seg til som man tror!

On 19. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Hvor er filmen om overspiseren…?

Jenter kvinner, Livsstil, Ungdom • Comments (0)

Jeg har brukt et par timer på å se den nye og omtalte filmen på Netflix, «To the bone» i helgen. Det er en film om en jente som har Anorexia Nervosa, er svært syk, og som blir sendt til et «alternativt» behandlingsopphold, hvor hun i utgangspunktet ikke lykkes med å bli frisk. Men vi ser hennes indre og ytre kamp, også familien rundt, og vi får et slags innblikk i hva det innebærer å ha en slik sykdom, som tar styringen over livet, ikke bare til den som er syk, men også omgivelsene rundt. Forsåvidt er det nokså godt beskrevet, ikke minst får vi et lite inntrykk av hvor fryktelig det kan være å være mor, far eller søsken til et menneske med spiseforstyrrelse, og det er også et viktig budskap. Det er forøvrig alltid en fare for at slik destruktiv atferd og potensielt dødelig sykdom, beskrives på en måte som fascinerer og kan ha en smitteeffekt, det er denne filmen også kritisert for, og noe man er redd for. En av grunnene er muligens at anorexi er en sykdom som er ledsaget av ekstrem kontroll og asketiske trekk, noe som av en eller annen grunn faktisk fascinerer mange av oss, og som vi på et eller annet vis blir tiltrukket av, opplever jeg. Det kan vi forsåvidt se også innen utseende- og kroppsidealer for «vanlige», der slanke og godt trente kropper, med definerte muskler , er det som gjelder. Noe som også viser at vi har kontroll på oss selv, både matinntak. livsstil og treningsregimer. Og kontroll er nettopp et viktig element innen anorexien også, og den ekstreme kontrollen over hva man inntar i den ofte tynne og magre kroppen, er språket for noe annet man kanskje har mistet kontrollen på i levet sitt.

For noen dager siden skrev Kari Spets en interessant og tankevekkende kommentar i VG, «Spiseforstyrrelsenes manglende språk», basert på filmen «To the bone», les den HER:

Og jeg sitter igjen med noen av de samme spørsmålene som denne skribenten; hvorfor hører vi mest om den spiseforstyrrelsen det er færrest av, anorexi? Hvorfor hører eller ser vi nesten aldri noe fra eller om de mange flere, som lider av overspisningslidelse? Det er mange ganger flere i denne gruppen. Her er det mange svar sikkert, blant dem skam, status, ressurser, vår fascinasjon av kontroll og askese. Som lege møter jeg mange flere med overspisningslidelse enn med anorexi, men jeg opplever kanskje at disse pasientene sitter med enorm skam, de er svært langt fra å føle seg gode nok til å vise seg i offentligheten med sine problemer, og jeg tror også vi andre ser på dem med kritiske øyne, fordi de har så lite kontroll, på hva de har i seg, og hvordan de takler både livet og matinntak.

Så ja; jeg er nok enig med Spets i at det nok er et usagt hierarki, også innen diagnosen spiseforstyrrelser. Dette gjelder dessverre innen mange områder innen helsevesen og sykdomspanorama ellers også.

Jeg mener ikke at man trenger å være der at man må lage verken film, bok eller blogge om sin overspisning, eller annen lidelse, selv om dette selvsagt gjør at vi som er utenfor får mulighet til å lære mer om disse lidelsene. Men det aller viktigste er vel kanskje at vi andre, utenfor, tenker over hva det er vi tillegger verdi, status og spenning å høre og lære om? Og at det er viktig å kikke «bak» og «under» store overskrifter, bilder og filmer som «To the bone», og vite at det er mange som sitter i kroker og rom, og strever i stillhet, med sine ting, og med en type skam som de ikke klarer å snakke om. Og som heller kanskje ikke tar seg så spennende ut i media-

On 16. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Ja til barna i fokus, men ikke heeele tiden…!

Barneoppdragelse, Livsstil, Lykke, Morsrollen, Ukategorisert, Ungdom • Comments (0)

En ganske vanlig familieferie for oss her på berget er en uke eller to i varmere strøk, og gjerne innlagt noen dager rundt i sørlige Norge, der besøk på både en og tre fornøyelsesparker står på programmet. Lyder dette kjent?

Jeg kjenner meg iallefall igjen, særlig fra de eldste var småunger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært i Dyreparken, Tivoli eller andre parker, og det er veldig fine og morsomme minner det, absolutt! Og også i år står iallefall et par slike hurramegrundt-steder på familiens ferieliste. Det er jo slikt ungene elsker, og vi vil jo at barna skal ha en topp sommerferie?!

Men hva med oss voksne; hva er det vi har lyst til å gjøre i de tilmålte ukene vi har ferie fra travle jobber og hektiske hverdager? Vi har selvsagt et stort ønske om at alle skal ha det fint, og ikke minst at barna skal ha noen gode og koselige uker sammen med oss i feriemodus. Men jeg lurer nå allikevel på om det noen ganger hadde vært lov til å tenke litt mer på hva det er vi voksne trenger og ønsker, og litt mindre at de få ukene blir en kontinuerlig ferd fra sted til sted der det er ungenes behov som står i sentrum?

Foreldre-barn-kulturen her i Norge er blitt veldig barnefokusert, og det er kjempebra på så mange måter. Men det betyr ikke at barna trenger å være i fokus eller sentrum for oppmerksomheten til enhver tid. Iallefall ikke når ferier eller fritid planlegges og skal nytes. Unger har faktisk godt av å oppleve at mor og far også har ting de ønsker å gjøre, som kanskje ikke er det kuleste for barna, men som de faktisk må være med på. Ingen tar skade av å kjede seg litt, men noen ganger kan det virke som om vi foreldre er så livende redde for at barna skal risikere nettopp det. Så vi fyller på med program, filmer i bilen, Ipad i sengen eller i flysetet, og lager travle og spennende timeplaner som er barnevennlige, også i ferieukene våre. Og en del foreldre kommer hjem som noen slips, med glade barn, men kanskje ikke helt uthvilte selv. Og kanskje har fokuset på at man faktisk er et kjærestepar kommet i bakgrunnen, igjen-

Hjemme hos oss har ungene etterhvert blitt vante med at mor og far bruker litt tid på seg selv, og ikke minst på hverandre. Vi er privilegert med besteforeldre og storesøsken som kan ta i et tak og være tilstede, slik at vi har dratt bort en helg eller gjort ting som har vært gode og viktige for oss. Jeg er bombesikker på at dette også er noe som gagner ungene våre; at vi som er foreldre tar oss tid til å være kjærester, og å ha litt tid bare vi, for å hente oss inn i en travel hverdag. Det som er viktig er at det ikke alltid er mor som drar ut med sine venninner, og far som drar bort med kompisene, mens den andre forelderen er hjemme. Jeg tror dessverre at det er for mange par som glemmer å være «par» og å huske at det krever litt tid og bevissthet dersom man skal beholde et godt og varmt forhold. Det kommer ikke av seg selv.

Vi har også fått høre at vi er ganske kjipe innimellom, fordi vi tar med barna på turer der det er svært lite fornøyelsesplass-faktor. De må faktisk være med på noen museer, gamle bygninger og se noen steder som er litt utenfor allfarvei også. De plages til og med til å lese en bok eller tre. Men vi sitter stort sett igjen med opplevelsen av at ungene er ganske fornøyd etterpå, selv om det har vært noen sure miner på forhånd; «hvorfor må dere alltid ta oss med til sånne rare plasser?», «hvorfor må vi på en slik kjedelig voksenrestaurant? Jeg vil heller på McDonald`s».

Jeg tror egentlig vi gjør barna en bjørnetjeneste dersom de ikke får erfare at vi voksne også har våre ønsker og behov, også i ferier. Det kan lett kombineres med både berg- og dalbaner og Kardemommeby, men da må vi tåle å se og høre at de kjeder seg og klager litt. Jeg tror jammen det kan bli empatiske og tilpasningsdyktige unger av det óg!

On 12. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Små, men magiske menneskemøter…

Livsstil, Lykke • Comments (0)

Jeg har vært oppslukt og opptatt med bokskriving i over et år, og denne våren har vært utenom det vanlige for meg. Derfor har også bloggingen ligget i dvale, rett og slett fordi det verken har vært tid, kreativitet eller rom for det. Slik er det vel med mye av det vi driver med; alt har sin tid.

Men nå kjenner jeg på lyst og inspirasjon igjen, og sist i dag fikk jeg en hyggelig oppfordring i byen fra en dame, som håpet at jeg skulle ta «pennen fatt» igjen.

Dette med alt har sin tid leder meg til det lille jeg skal skrive om i dag. Jeg skal skrive om et lite og spontant menneskemøte som jeg opplevde for et par uker siden. Et slikt møte som like gjerne kunne ikke ha blitt, og som vi går glipp av, enten fordi vi haster videre med våre gjøremål, fordi vi er reserverte og ikke skal bry noen, eller rett og slett fordi vi ikke tar oss tid til å se verden og menneskene rundt oss. Jeg er over gjennomsnittet nysgjerrig, ikke på sladder og siste nytt, men like mye på mennesker, på historier og hva som er bak det jeg ser med det blotte øyet. Det kan gi opplevelser som dette korte møtet en dag i juni.

Jeg var ute på en morgen-joggetur, og var på vei til bilen ved Skansen, men bruker gjerne å avslutte turen med å stå en liten stund og kikke utover båthavnen, forbi fyret og ut mot Munkholmen. Det var det jeg skulle denne morgenen også, da jeg så en gammel mann sitte der ute, hvilende på setet på rullatoren sin. Han satt stille med ansiktet vendt mot sjøen. Jeg var på vei til å snu igjen, men noe i meg sa at jeg skulle ta meg tid til å stoppe opp, og si hei til denne gamle mannen. I det jeg stoppet opp, svett og tungpust, kikket han opp, med varme og glade øyne, og han lyste opp da jeg startet samtalen med det vante «Det er fint vær å sitte her i dag!». Umiddelbart fikk vi en fin tone, og han virket både overrasket og glad for at jeg stoppet opp for å slå av en prat. Mannen fortalte at han nå bor på et sykehjem i nærheten, og at han tar rullatoren sin og går de hundremetrene hit til Skansen, for å se utover sjøen, og både nyte frisk luft og mimre litt over gamle dager.

Praten, som starten med en trygg og kjent værfrase, utviklet seg til å bli en god samtale om livet, og jeg fikk kjennskap til en mann på over hundre år, som fortalte meg om sitt yrkesliv på sjøen, og på alle verdenshav, fra han var ung gutt, og dro på sjøen. Han var klar og kvikk, og jeg sto og kjente på en takknemlighet for at jeg hadde fulgt magefølelsen, og tatt meg tid til å stoppe opp og gi meg selv sjansen til å få en slik øyeblikksopplevelse. Jeg fikk høre om, og ikke minst lære, om båttrafikken som foregikk både i Trondheim og ut til Fosen, og jeg fikk også høre om hvordan det var å være på båt allerede før krigen, rundt om i verden.

Tiden gikk, og jeg visste at det var noen barn som ventet på meg hjemme, men det var vanskelig å rive seg løs fra dette helt spesielle møtet. Det var som jeg ville holde på det, for det er så altfor sjelden at man har slike ekte og spontane menneskemøter. Aller mest fordi man aldri tar seg tid til det. Kanskje skulle vi vært flinkere til å si hei til han eller hun ved siden av oss på bussen, sette oss ned på benken der det sitter en gammel dame, og rett og slett være litt mer spontane og frie når det gjelder slikt?

Jeg sitter iallefall igjen med en liten, men samtidig stor opplevelse, som jeg faktisk ikke kommer til å glemme. Og jeg kommer til å stoppe opp igjen, å ta meg tid til slike små men magiske menneskemøter-

On 10. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »