Livslangs

Husk å #sjekkdeg…!

Jenter kvinner, Livsstil, Sex&samliv • Comments (0)

Denne uken er det ett år siden 26 år gamle Thea Steen døde av livmorhalskreft. Hun klarte før hun døde å skape et stort fokus rundt denne krefttypen, som rammer en del unge kvinner. Takket være Thea Steens uvurderlige innsats selv om hun var kreftsyk, har mange flere kvinner valgt å komme til fastlegen for å ta celleprøve. Dette er en enkel prøve som tas fra livmorhalsen, og som dessverre det er altfor mange som lar være å ta.

Etter at Thea Steen, sammen med Kreftforeningen og bladet Det Nye satt igang kampanjen #Sjekkdeg i 2015, har antallet kvinner, ikke minst unge kvinner, dratt for å få tatt en celleprøve. Dette gjør at det er enklere å oppdage såkalte celleforandringer, som kan føre til kreft. Det er en kjempeinnsats som er gjort gjennom denne flotte kampanjen, og det har både økt bevisstheten rundt tilstanden og sykdommen, og ikke minst brutt ned en del tabuer omkring temaet.

I september braker det løs med en ny #Sjekkdeg-kampanje, og jeg er så heldig at jeg skal være med og fronte denne så godt jeg kan, både som lege, kvinne og som engasjert!

Jeg ble nylig valgt inn som allmennlegerepresentant i Rådgivningsgruppen for Livmorhalsprogrammet, og det gir meg mulighet til både å sette meg godt inn i hva det er som er viktig i dette arbeidet, for å få flere til å sjekke seg, og også hvordan vi skal få utført prøvene på en best mulig måte, så flest mulige tilfeller blir oppdaget.

Mandag den 18 september blir det en storstilt #Sjekkdeg-dag rundt om i landet, og da kan kvinner komme og få tatt celleprøve gratis ved enkelte sykehus. Ved vårt legekontor har vi også planer om å sette av dagen til flest mulig celleprøver, og vi håper det bli bli et stort fokus rundt celleprøver i september, så enda flere kommer for å ta denne enkle men veldig viktige prøven!

Så sett et kryss i kalendere, damer! Og når dere får brev fra Kreftregisteret om at dere bør ta celleprøve; send en melding til legekontoret med en gang, og bare gjør det, det er ikke så mye å grue seg til som man tror!

On 19. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Hvor er filmen om overspiseren…?

Jenter kvinner, Livsstil, Ungdom • Comments (0)

Jeg har brukt et par timer på å se den nye og omtalte filmen på Netflix, «To the bone» i helgen. Det er en film om en jente som har Anorexia Nervosa, er svært syk, og som blir sendt til et «alternativt» behandlingsopphold, hvor hun i utgangspunktet ikke lykkes med å bli frisk. Men vi ser hennes indre og ytre kamp, også familien rundt, og vi får et slags innblikk i hva det innebærer å ha en slik sykdom, som tar styringen over livet, ikke bare til den som er syk, men også omgivelsene rundt. Forsåvidt er det nokså godt beskrevet, ikke minst får vi et lite inntrykk av hvor fryktelig det kan være å være mor, far eller søsken til et menneske med spiseforstyrrelse, og det er også et viktig budskap. Det er forøvrig alltid en fare for at slik destruktiv atferd og potensielt dødelig sykdom, beskrives på en måte som fascinerer og kan ha en smitteeffekt, det er denne filmen også kritisert for, og noe man er redd for. En av grunnene er muligens at anorexi er en sykdom som er ledsaget av ekstrem kontroll og asketiske trekk, noe som av en eller annen grunn faktisk fascinerer mange av oss, og som vi på et eller annet vis blir tiltrukket av, opplever jeg. Det kan vi forsåvidt se også innen utseende- og kroppsidealer for «vanlige», der slanke og godt trente kropper, med definerte muskler , er det som gjelder. Noe som også viser at vi har kontroll på oss selv, både matinntak. livsstil og treningsregimer. Og kontroll er nettopp et viktig element innen anorexien også, og den ekstreme kontrollen over hva man inntar i den ofte tynne og magre kroppen, er språket for noe annet man kanskje har mistet kontrollen på i levet sitt.

For noen dager siden skrev Kari Spets en interessant og tankevekkende kommentar i VG, «Spiseforstyrrelsenes manglende språk», basert på filmen «To the bone», les den HER:

Og jeg sitter igjen med noen av de samme spørsmålene som denne skribenten; hvorfor hører vi mest om den spiseforstyrrelsen det er færrest av, anorexi? Hvorfor hører eller ser vi nesten aldri noe fra eller om de mange flere, som lider av overspisningslidelse? Det er mange ganger flere i denne gruppen. Her er det mange svar sikkert, blant dem skam, status, ressurser, vår fascinasjon av kontroll og askese. Som lege møter jeg mange flere med overspisningslidelse enn med anorexi, men jeg opplever kanskje at disse pasientene sitter med enorm skam, de er svært langt fra å føle seg gode nok til å vise seg i offentligheten med sine problemer, og jeg tror også vi andre ser på dem med kritiske øyne, fordi de har så lite kontroll, på hva de har i seg, og hvordan de takler både livet og matinntak.

Så ja; jeg er nok enig med Spets i at det nok er et usagt hierarki, også innen diagnosen spiseforstyrrelser. Dette gjelder dessverre innen mange områder innen helsevesen og sykdomspanorama ellers også.

Jeg mener ikke at man trenger å være der at man må lage verken film, bok eller blogge om sin overspisning, eller annen lidelse, selv om dette selvsagt gjør at vi som er utenfor får mulighet til å lære mer om disse lidelsene. Men det aller viktigste er vel kanskje at vi andre, utenfor, tenker over hva det er vi tillegger verdi, status og spenning å høre og lære om? Og at det er viktig å kikke «bak» og «under» store overskrifter, bilder og filmer som «To the bone», og vite at det er mange som sitter i kroker og rom, og strever i stillhet, med sine ting, og med en type skam som de ikke klarer å snakke om. Og som heller kanskje ikke tar seg så spennende ut i media-

On 16. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Ja til barna i fokus, men ikke heeele tiden…!

Barneoppdragelse, Livsstil, Lykke, Morsrollen, Ukategorisert, Ungdom • Comments (0)

En ganske vanlig familieferie for oss her på berget er en uke eller to i varmere strøk, og gjerne innlagt noen dager rundt i sørlige Norge, der besøk på både en og tre fornøyelsesparker står på programmet. Lyder dette kjent?

Jeg kjenner meg iallefall igjen, særlig fra de eldste var småunger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært i Dyreparken, Tivoli eller andre parker, og det er veldig fine og morsomme minner det, absolutt! Og også i år står iallefall et par slike hurramegrundt-steder på familiens ferieliste. Det er jo slikt ungene elsker, og vi vil jo at barna skal ha en topp sommerferie?!

Men hva med oss voksne; hva er det vi har lyst til å gjøre i de tilmålte ukene vi har ferie fra travle jobber og hektiske hverdager? Vi har selvsagt et stort ønske om at alle skal ha det fint, og ikke minst at barna skal ha noen gode og koselige uker sammen med oss i feriemodus. Men jeg lurer nå allikevel på om det noen ganger hadde vært lov til å tenke litt mer på hva det er vi voksne trenger og ønsker, og litt mindre at de få ukene blir en kontinuerlig ferd fra sted til sted der det er ungenes behov som står i sentrum?

Foreldre-barn-kulturen her i Norge er blitt veldig barnefokusert, og det er kjempebra på så mange måter. Men det betyr ikke at barna trenger å være i fokus eller sentrum for oppmerksomheten til enhver tid. Iallefall ikke når ferier eller fritid planlegges og skal nytes. Unger har faktisk godt av å oppleve at mor og far også har ting de ønsker å gjøre, som kanskje ikke er det kuleste for barna, men som de faktisk må være med på. Ingen tar skade av å kjede seg litt, men noen ganger kan det virke som om vi foreldre er så livende redde for at barna skal risikere nettopp det. Så vi fyller på med program, filmer i bilen, Ipad i sengen eller i flysetet, og lager travle og spennende timeplaner som er barnevennlige, også i ferieukene våre. Og en del foreldre kommer hjem som noen slips, med glade barn, men kanskje ikke helt uthvilte selv. Og kanskje har fokuset på at man faktisk er et kjærestepar kommet i bakgrunnen, igjen-

Hjemme hos oss har ungene etterhvert blitt vante med at mor og far bruker litt tid på seg selv, og ikke minst på hverandre. Vi er privilegert med besteforeldre og storesøsken som kan ta i et tak og være tilstede, slik at vi har dratt bort en helg eller gjort ting som har vært gode og viktige for oss. Jeg er bombesikker på at dette også er noe som gagner ungene våre; at vi som er foreldre tar oss tid til å være kjærester, og å ha litt tid bare vi, for å hente oss inn i en travel hverdag. Det som er viktig er at det ikke alltid er mor som drar ut med sine venninner, og far som drar bort med kompisene, mens den andre forelderen er hjemme. Jeg tror dessverre at det er for mange par som glemmer å være «par» og å huske at det krever litt tid og bevissthet dersom man skal beholde et godt og varmt forhold. Det kommer ikke av seg selv.

Vi har også fått høre at vi er ganske kjipe innimellom, fordi vi tar med barna på turer der det er svært lite fornøyelsesplass-faktor. De må faktisk være med på noen museer, gamle bygninger og se noen steder som er litt utenfor allfarvei også. De plages til og med til å lese en bok eller tre. Men vi sitter stort sett igjen med opplevelsen av at ungene er ganske fornøyd etterpå, selv om det har vært noen sure miner på forhånd; «hvorfor må dere alltid ta oss med til sånne rare plasser?», «hvorfor må vi på en slik kjedelig voksenrestaurant? Jeg vil heller på McDonald`s».

Jeg tror egentlig vi gjør barna en bjørnetjeneste dersom de ikke får erfare at vi voksne også har våre ønsker og behov, også i ferier. Det kan lett kombineres med både berg- og dalbaner og Kardemommeby, men da må vi tåle å se og høre at de kjeder seg og klager litt. Jeg tror jammen det kan bli empatiske og tilpasningsdyktige unger av det óg!

On 12. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Små, men magiske menneskemøter…

Livsstil, Lykke • Comments (0)

Jeg har vært oppslukt og opptatt med bokskriving i over et år, og denne våren har vært utenom det vanlige for meg. Derfor har også bloggingen ligget i dvale, rett og slett fordi det verken har vært tid, kreativitet eller rom for det. Slik er det vel med mye av det vi driver med; alt har sin tid.

Men nå kjenner jeg på lyst og inspirasjon igjen, og sist i dag fikk jeg en hyggelig oppfordring i byen fra en dame, som håpet at jeg skulle ta «pennen fatt» igjen.

Dette med alt har sin tid leder meg til det lille jeg skal skrive om i dag. Jeg skal skrive om et lite og spontant menneskemøte som jeg opplevde for et par uker siden. Et slikt møte som like gjerne kunne ikke ha blitt, og som vi går glipp av, enten fordi vi haster videre med våre gjøremål, fordi vi er reserverte og ikke skal bry noen, eller rett og slett fordi vi ikke tar oss tid til å se verden og menneskene rundt oss. Jeg er over gjennomsnittet nysgjerrig, ikke på sladder og siste nytt, men like mye på mennesker, på historier og hva som er bak det jeg ser med det blotte øyet. Det kan gi opplevelser som dette korte møtet en dag i juni.

Jeg var ute på en morgen-joggetur, og var på vei til bilen ved Skansen, men bruker gjerne å avslutte turen med å stå en liten stund og kikke utover båthavnen, forbi fyret og ut mot Munkholmen. Det var det jeg skulle denne morgenen også, da jeg så en gammel mann sitte der ute, hvilende på setet på rullatoren sin. Han satt stille med ansiktet vendt mot sjøen. Jeg var på vei til å snu igjen, men noe i meg sa at jeg skulle ta meg tid til å stoppe opp, og si hei til denne gamle mannen. I det jeg stoppet opp, svett og tungpust, kikket han opp, med varme og glade øyne, og han lyste opp da jeg startet samtalen med det vante «Det er fint vær å sitte her i dag!». Umiddelbart fikk vi en fin tone, og han virket både overrasket og glad for at jeg stoppet opp for å slå av en prat. Mannen fortalte at han nå bor på et sykehjem i nærheten, og at han tar rullatoren sin og går de hundremetrene hit til Skansen, for å se utover sjøen, og både nyte frisk luft og mimre litt over gamle dager.

Praten, som starten med en trygg og kjent værfrase, utviklet seg til å bli en god samtale om livet, og jeg fikk kjennskap til en mann på over hundre år, som fortalte meg om sitt yrkesliv på sjøen, og på alle verdenshav, fra han var ung gutt, og dro på sjøen. Han var klar og kvikk, og jeg sto og kjente på en takknemlighet for at jeg hadde fulgt magefølelsen, og tatt meg tid til å stoppe opp og gi meg selv sjansen til å få en slik øyeblikksopplevelse. Jeg fikk høre om, og ikke minst lære, om båttrafikken som foregikk både i Trondheim og ut til Fosen, og jeg fikk også høre om hvordan det var å være på båt allerede før krigen, rundt om i verden.

Tiden gikk, og jeg visste at det var noen barn som ventet på meg hjemme, men det var vanskelig å rive seg løs fra dette helt spesielle møtet. Det var som jeg ville holde på det, for det er så altfor sjelden at man har slike ekte og spontane menneskemøter. Aller mest fordi man aldri tar seg tid til det. Kanskje skulle vi vært flinkere til å si hei til han eller hun ved siden av oss på bussen, sette oss ned på benken der det sitter en gammel dame, og rett og slett være litt mer spontane og frie når det gjelder slikt?

Jeg sitter iallefall igjen med en liten, men samtidig stor opplevelse, som jeg faktisk ikke kommer til å glemme. Og jeg kommer til å stoppe opp igjen, å ta meg tid til slike små men magiske menneskemøter-

On 10. juli 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
#Sjekkdeg…!

Jenter kvinner, Livsstil, Sex&samliv, Ungdom • Comments (0)

I dag kom de gledelige nyhetene om at mange flere unge kvinner går til legen for å ta celleprøve. I løpet av to år har nesten 11000 flere unge kvinner mellom 25-29 år tatt denne viktige screeningprøven, som er med og forebygger livmorhalskreft. I følge Ameli Tropé, som leder Livmorhalsprogrammet, så er det gledelige tall. Det er i tillegg til unge kvinner, også flere av de velvoksne damene som kommer seg til lege for å få sjekket seg. Til sammen har faktisk neste 35000 flere kvinner tatt prøven de siste to årene!

https://www.nrk.no/norge/sjekker-seg-for-livmorhalskreft-i-stor-stil-1.13449567

Det var i 2015 at Thea Steen, som selv fikk denne krefttypen, startet den etterhvert kjente #sjekkdeg-kampanjen sammen med bladet Det Nye og Kreftforeningen. Thea døde 26 år gammel, men står som et stort forbilde for måten hun kjempet for at andre jenter og kvinner skulle komme seg til legen for å få utført denne viktige testen. I dag er det mange som mener at det er takket være den uselviske og store innsatsen til Thea Steen at så mange er blitt mer bevisst å bestille seg time til fastlegen sin, og få tatt denne prøven.

Det er ikke lenge siden det var mye skriving og kommentarer i media om at mange celleprøver ble feiltolket, og at dette medførte falsk trygghet. Dette erfarte også Thea Steen, og det er forferdelig trist når det skjer. Det viser seg at det både kan være feil ved selve prøvetakingen hos legen, og også ved tolkningen i laboratoriet. Det er så klart veldig viktig å se på dette, og gjøre det vi kan for å optimalisere prøvetakning og tolkning, slik at så få som mulig, ja at helst ingen må oppleve å få feiltolket prøven sin.

Men; det er også viktig å ikke lage skremselsbilder av at det er for usikkert å ta prøvene, at legene er for dårlige til å ta dem, eller at det er veldig mange som gruer seg. Da kan det faktisk være noen som rett og slett lar være. Dette opplevde vi faktisk nylig på vårt legekontor, når en ung kvinne ringte og avbestilte timen sin for å ta celleprøve, fordi hun hadde sett intervjuer med noen som hadde uttalt at en del leger ikke var gode til dette. Det er tankevekkende-

Jeg er derfor så glad for å se dagens tall og nyhet om at det faktisk er slik at kampanjer som #sjekkdeg har en så god effekt! Vi må selvfølgelig håpe at kvinnene blir flinkere til å få kommet seg til legen uten denne typen kampanjer. Aller viktigst er det å ringe legekontoret med en gang man får brevet fra Kreftregisteret, så er det gjort! Selve prøven tar bare et par minutter, og det er ikke særlig vondt, annet enn at det for de fleste av oss kvinner ikke er særlig artig å gå for en underlivsprøve. Vi må gjøre noe for å få flere innvandrerkvinner til kontoret, men det er her som så mange ganger ellers, ikke bare at de gruer seg, heller ikke for å gå til en mannlig lege; det er mange andre barrierer, ikke minst språklig, og at de i det hele tatt har fått med seg at det er noe som heter Livmorhalsprogrammet.

Det er fortsatt mye å gjøre, og å jobbe med, for at vi skal få enda flere kvinner til å #sjekkeseg, men vi er absolutt på god vei!

Jeg er så heldig å ha blitt spurt om å delta på årets #Sjekkdeg-kampanje, det ser jeg frem til, for det er virkelig en meningsfull måte å bruke både utdannelse og engasjement på:-)

Budskapet til kampanjen er enkelt: Ring fastlegen. Ta en celleprøve. Unngå livmorhalskreft.

On 29. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Vi må snakke opp søvnen…!

Ukategorisert • Comments (0)
I dag, 17 mars, er det verden søvndag!

https://helsedirektoratet.no/nyheter/Verdens-sovndag-fredag-17-mars

I følge Helsedirektoratets hjemmesider er ikke søvnproblemer noe sjeldent, noe jeg absolutt erfarer som lege også. Jeg har mange på kontoret, som sliter med ulike former for søvnvansker, enten det er problemer med innsovning, at de våkner midt på natten eller at de har en veldig tidlig oppvåkning, og ikke klarer å sovne igjen. Faktisk sliter 1 av 3 med søvnen, og undersøkelser fra 2015 viste at 400 000 brukte sovemedisiner.

Blant unge særlig, ser vi også såkalt forsinket søvnfasesyndrom, der de har en tendens til å forskyve døgnet, kanskje på grunn av at de blir sittende opp og game, eller rett og slett ikke komme seg i seng, med det resultat at de ikke kommer seg opp om morgenen. Dette kan bli en ond sirkel, som ikke minst går utover skolegang og studier, og mange av disse trenger hjelp, og man må prøve å oppdage det, og hjelpe dem.

Søvn er faktisk et tema jeg er ganske opptatt av, både som mor, lege og som individ. Personlig har jeg alltid vært avhengig av å få nok søvn, og har nok aldri blitt kjent som noen utpreget festløve eller sjefen av nachspiel… Jeg har liksom alltid hatt innebygd at jeg trenger minst 7, helst 8 timers søvn hver dag. Det har ikke vært spesielt lett, med jobb som lege, med mange år i vakt, og ikke minst som fembarnsmor, med mang en våkenatt. Men jeg kjenner hvor godt det er når jeg faktisk vet at jeg kan få disse tilmålte timene i sengen, og kjenne meg uthvilt neste dag. Kjedelig-men sant…!

Og dette har mine kjære fått merke, og det har vært mang en «diskusjon» i heimen, når de håpefulle har fått høre mine leksjoner om søvnens fortreffeligheter. Og faktisk er det ikke bare tullprat heller, men basert i forskning en god porsjon sunn fornuft og erfaring.

Apropos forskning, så har jeg lest litt av det i forbindelse med min aller første bok, som kommer ut om en stor måned…;-) Den handler helt kort om barn og unge i et kropps- og prestasjonsfiksert samfunn, og der har jeg passet på å få med et lite kapittel om søvn også, faktisk! Fordi søvn er så viktig, men akk så undervurdert, ikke minst blant tenåringene våre. Og da er det av vi voksne må trå til å være litt kjipe.

Forskning fra Bergen, Norges søvnhovedstad innen kunnskap, viser at norsk ungdom sover gjennomgående 2 timer for lite! Det er mye. Og det gjør noe med dem. Ved å hjelpe dem og få nok søvn de fleste av ukens netter, hjelper vi dem til å få det bedre generelt, og det gir både fysiske og psykiske positive resultater:

• Bedre læring

• Bedre immunforsvar

• Bedre vektregulering

• Forsinker aldringsprosesser

• Reduserer stress og anspenthet

• Gjør oss gladere

• Reduserer psykiske plager

Jeg kan ikke skrive om søvn, uten å oppfordre foreldre til å være bevisste på hvordan det er med mobiler og andre duppeditter på soverommet til ungene. Det er ikke så stor rakettforskning som må til for å skjønne at disse mediene, der ungene ligger og sender meldinger, snaper og instaoppdateringer, eller spiller dataspill til langt på natt, er med og ødelegger søvnen til ungdommene våre. Det er ikke populært å være voksen og si at mobilen skal være på kjøkkenet når de går og legger seg, men den kampen bør man ta, mener jeg, for deres skyld.

Søvnekspertene har noen tips om hvordan vi skal kunne få en bedre søvnkvalitet, og for dem som sliter med å få hodet godt ned på puten, og sove godt, så er de verdt å ta en titt på:
- legge seg til samme tid hver kveld, og stå opp til samme tid hver morgen
- unngå å sove på dagtid
- gjemme klokka hvis du er en «klokkekikker» om natta
- unngå å drikke kaffe, te eller cola etter klokka 17, alkohol forstyrrer også søvnen
- være fysisk aktiv – det gir bedre søvn, men unngå hard trening rett før leggetid
- unngå bruk av pc og mobil på senga eller rett før leggetid
GOD NATT:-)
On 17. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Smakløs russerølp…

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Morsrollen, Sex&samliv, Ungdom • Comments (0)

«Lykke til med musejakta!»

Disse ordene stammer fra Aune Sand, da han på radio sto for dåpen av en russebuss for et par år siden. Lykkeønskningen fra den velvoksne og eksentriske kunstneren er ganske illustrativ for det inntrykket som forsterker seg år for år; at russekulturen blir stadig mer en pule- og sexkultur.

   Debatten rundt de såkalte russelåtene har rast den siste uken. Det tok av da vi fikk høre at en av årets nye russesanger beskriver 13 år gamle jenter som må suge russegutter for å få sitte på med bussen deres. Andre eksempler er «Si meg hvor mye jeg må betale for å få noe fitte her?» «Sjenk henne drita så blir nei til et ja.» Naturlig nok syns de aller fleste at grensen og lavmål er nådd for lengst, når regelrette overgrep beskrives. Man trenger forøvrig ikke være prippen eller gammeldags for å si at grensen har vært nådd for veldig lenge siden! Jeg har selv hatt russ i huset de siste årene, og jeg skjønner at det dette er en tid som jo egentlig er veldig festlig, og skal være en artig og velfortjent markering på avslutningen av en lang skoletid. Men jeg må si jeg har blitt både trist og rystet over deler av russekulturen, som har tatt helt av, og som ikke har noe med verken feiring, morsomhet eller normal festing å gjøre.

Se innslag om russelåter

HER:

For mange har russetiden blitt et pengesluk, fordi store og kommersielle krefter har fått mye makt, og det skal kjøpes utstyr, innredes busser og festes i mange måneder. Så har man fått en ny gruppe, som tjener masse penger på å skrive russelåter. Noen av de mest kjente kan tjene mange titusener på én sang, og vi snakker ikke akkurat om noe stort kunstnerisk verk her, med respekt å melde. I stedet snakker vi om sanger som ganske ofte beskriver jenter i nedverdigende former som «slut», «hore» og «bitch», der jenter må utføre seksuelle tjenester for å holde seg inne med de kuleste russeguttene. De mest populære russesang-låtskriverne tjener seg altså søkkrike på å skrive tekster om stupfulle russegutter som drømmer om å pule jomfruer, sluts og småjenter. Russesangene er nå én ting, så patetiske og kvalmende de enn er; vi må imidlertid huske på at sangene dessverre gir et visst gjenskinn av en kultur eller ukultur som har fått utvikle seg blant noen av ungdommene våre.

   Vi fikk et innblikk i denne kulturen gjennom serien SKAM, der vi ser jenter som er villige til å gå langt for å få «hooke» med de mest populære gutta, og som opplever mange ydmykende og nedverdigende øyeblikk når de ikke er interessante lenger. Jeg har hørt om jenter som har blitt satt av langt ute på landeveien, midt på natten, fordi de ikke har fulgt reglene som russen satte da de fikk være med å rulle med russebussen. Det er nå én ting, men det er når morsomhetene er så seksualiserte, med en slik maktubalanse og noen ganger grenser mot kriminalisert atferd, at det begynner å bli virkelig kvalmt.

   Sex og rølp har alltid tilhørt ungdomstiden, og det er helt naturlig. Man skal også gjerne ta noen dumme valg og gjøre ting man angrer på. Men etter min mening er dette som foregår nå noe annet. Jeg tror en del av svaret ligger i en økt pornofisering av samfunnet vårt. Allerede i 2010 ble det offentliggjort en stor rapport i Storbritannia der man tok for seg nettopp dette, og hvor de kom med en rekke anbefalinger for å motvirke denne «pornofiseringen». Det er blant annet også funnet sammenheng mellom økt seksualisering i media og vold mot kvinner. Særlig mange medier fremstiller kjønnene i stereotype roller, med et økt seksualisert budskap. Mange jenter erfarer at det viktigste for dem er å være «hot», og tilgjengelige, og guttene læres opp til å være macho og å objektivisere jenter. Porno er også blitt svært lett tilgjengelig, og Norge ligger faktisk høyt oppe på oversikt over pornobruk i verden, og stadig yngre barn og unge eksponeres for dette, med bare et tastetrykk på mobilen. Og dette skjer før de har fått noe som helst innføring i normal seksualitetsundervisning. Hardcore-porno er også blitt ganske «mainstream», bare på noen få år. Dette er med å påvirke hvilket forhold ungene våre får til sex, og til det andre kjønn.

Jeg tror at noe av grunnen til at russesangene blir stadig drøyere, og at sex har blitt stadig mer en valuta for å få innpass i de riktige gjengene, er denne lette tilgangen i sosiale medier og på internett. Og vi må ikke tro at det bare er de «andre» tenåringene som driver på slik. Det kan like gjerne være den flinkeste jenta på skolen som blir med på å suge eller å pule i skogen, for å få innpass, og for å få en status. Dette er kanskje en del av det opprøret vi ikke ser så mye av ellers, blant våre prektige og velfungerende ungdommer og «flinke piker» nå til dags? De trenger å få utløp for tenåringsfrustrasjoner og hormoner i sving, og når mange av dem er offer for en enormt sterk prestasjonskultur i hverdagen, så er det mulig at noe av utløpet kommer gjennom «utagerende festing»? Jeg vet ikke, jeg bare gjør meg noen tanker omkring dette.

   Vi kan ikke stoppe nettet, eller ta fra ungdommene mobilen. Men vi kan ta ansvar som foreldre og voksne, og snakke med dem og grenser og normal oppførsel. Ikke bare overfor andre, men også overfor seg selv. Og vi er nødt til å drive en mye mer moderne og oppdatert type seksualundervisning, enda tidligere enn nå, før pornoen tar dem! Forskning viser ikke at barna debuterer tidligere ved å få undervisning om sex, det er faktisk motsatt.

   Vi foreldre er ofte veldig naive, og vi tror kanskje at slikt ikke angår oss eller våre ungdommer. Kanskje ikke. Men det er kanskje uansett tid for å ta et oppgjør med utviklingen av deler av «sex-kulturen», og av russekulturen, for alle gutter og jenters skyld?

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vi-ma-snakke-om-porno–Kari-Lovendahl-Mogstad-610244b.html

On 10. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Gratulerer med dagen, kvinner…!

Barneoppdragelse, Jenter kvinner, Livsstil, Lykke, Morsrollen • Comments (0)

Dette er det året jeg for første gang kjenner at jeg kan identifisere meg med ordet feminist.

Det er ikke det at jeg har hatt noe negativt forhold til feminister, eller ikke hatt respekt for verken begrepet eller dem som har erklært seg som feminister. Men av ulike grunner har jeg ikke forholdt meg noe bevisst til det, og har derfor hatt dette begrepet som noe diffust som har svevd utenom meg. Men saken er nok at jeg alltid har vært feminist, jeg har alltid vært opptatt av mange av verdiene som feminismen er kjent for å stå for, og ikke minst så har jeg vært opptatt av å oppdra mine barn, både jentene og guttene, til å både ha like rettigheter og å respektere hverandre, uavhengig av kjønn.

Jeg har vært veldig privilegert, både med den oppdragelsen jeg har fått hjemmefra, de ressursene jeg har blitt utstyrt med, og de mulighetene jeg har fått. Så privilegert at jeg faktisk ikke har måttet forholde seg så mye begrepet feminisme, og jeg har sluppet å kjempe harde kamper for å oppnå rettigheter og muligheter som mange av oss tar for gitt. Ikke bare gutter og menn, men etterhvert mange av oss kvinner også. Det er lett å ta rettigheter for gitt, fordi vi ikke har måttet kjempe for dem. Men på en dag som denne er det en fin anledning til å prøve å tenke på alle dem som har gått opp veien for oss som kan nyte godt av å leve i et samfunn der vi tross alt har mye å være glade og stolte over innen likestilling og likeverd mellom kjønnene.

For en uke siden besøkte jeg museet til en av de mest kjente feministsymbolene i verden, Frida Kahlo fra Mexico. Denne lille, og fysisk svekkede kvinnen, hadde en enorm styrke og karisma, og både gjennom kunsten sin og sin eksentriske og frie, bohemske livsførsel, hadde hun en stor kraft. Det har hun ennå også, og folk strømmer til det vakre og fargerike museet i Mexico City for å få en fornemmelse av livet og atmosfæren hun var omgitt av.

Det er veldig artig å se hvordan feministbegrepet er i ferd med å endres, eller utvides, for å si det slik. Og ikke minst er det på høy tid at det blir plass for andre enn de mer tradisjonelle «feministene», som nok har hatt patent på hva det er som er å være riktig type feminist. Nå er det både unge jenter, kjente vakre filmstjerner og kule og trendy ungdomsidoler som erklærer seg som feminister, og dette har vi trengt! Det har vært nærmest tabubelagt og veldig stigmatiserende å kalles feminist, blant annet fordi det nok har vært nokså trangt nåløye fra dem som har vært i «klubben», og har vært kritisk til de mer «feminine» feministene som har meldt seg på. Et stjerneeksempel er Emma Watson, som vi kjenner fra Harry Potter-filmene, som virkelig har kjempet jenter og kvinners sak, over hele verden. Sist uke fikk hun full tyn fra feministbevegelsen fordi hun har latt seg avbhilde i Vanity Fair med nesten bar pupp. Hun har imøtegått kritikken, og sier at det å være feminist må være å la jenter og kvinner, ja alle, få gjøre og være den de er; det er det som er reell likestilling. Jeg er enig med henne; ingen har rett til å si at man må være u-forfengelig, eller u-kvinnelig for å være feminist!

http://www.kk.no/showbiz/slik-svarer-emma-watson-p%C3%A5-kritikken-43164

De siste dagene har også Ulrikke Falch, som er kjent som Vilde fra SKAM, virkelig fått markert som som en real og bevisst ung kvinne, som kjemper for noen av mine hjertesaker; pornofisering av samfunnet og kroppspress.

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Det-er-ikke-rart-vi-soker-til-pornoen–Ulrikke-Falch-616623b.html

Jeg har selv to jenter, og jeg er stolt av å se hvilke selvstendige og sterke unge kvinner de vokser opp til å bli. Jeg jobber også like hardt for at guttene mine skal bli «feminister», i den forstand at de har inn med morsmelken at det ikke er noen forskjell på dem og søstrene når det kommer til muligheter eller rettigheter på noe som helst vis. Og de skal lære seg at man behandler jenter på en like respektabel måte som til sine likekjønnede. Vi har dessverre en del grelle eksempler på det motsatte også i vårt samfunn-

Jeg har gjennom å skrive en bok om kropps- og prestasjonssamfunnet ungene våre vokser opp i, fått et mye dypere innblikk i de bakenforliggende mekanismene som preger kjønnsfeltet. Det er ikke trivelig lesning. Samfunnet vårt er fullt av stereotyping av kjønnene, det er fullt av slutshaming og det er fullt av seksifisering, som går mest utover jentene, men jammen også guttene våre.

Så; gratulerer med 8 mars; vi trenger dagen mer enn noen gang!

On 8. mars 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
Slakteminner…

Barneoppdragelse, Livsstil, Ukategorisert • Comments (0)

Som om vi ikke allerede visste det fra før; verden er blitt et rart sted!

Denne uken har kommentarer og sjokkerte meldinger haglet over en barnehage som valgte å ta med ungene på reinsdyrslakting. Mens de fleste foreldrene til barna det gjaldt, visst nok var positive til det barna fikk være med på, så har mange utenforstående gitt mange beskrivelser for hva de ansatte utsatte de små for, ved å se på at dyr ble slaktet.

Neste stor dyresak denne uken var at vi ikke tar vare på hønene våre her til lands. Etter av verpehønene har gjort jobben sin med å legge egg, blir de regelrett gasset ihjel og kassert. Over 3 millioner høns tas av dage på denne måten hver år. Og som media melder, selv om jeg trodde jeg leste feil; hønene blir brukt til sement…!

http://www.dagbladet.no/nyheter/i-gar-fikk-barnehagebarna-oppleve-slakting-av-reinsdyr-pa-naert-hold/66627219

https://www.nrk.no/kultur/for-ble-hona-frikasse_-na-blir-den-sement-1.13318568

Jeg er generelt glad i dyr jeg, men bruker ikke å være den ivrigste leseren av verken agurknytt eller dyrenytt. Men disse to sakene fikk meg faktisk til å mimre litt over min egen barndom og oppvekst. Litt i lys av hvor fjern den er fra mine egne barns og tydeligvis veldig mange andre barns, oppvekst også.

Som datter av en dyrlege ble jeg kanskje mer vant med både å forholde meg til fjøslukt og ulike dyreskjebner enn en del andre. jeg var så heldig å få være med far på både kalvefødsler, lamming, kastrasjon av hest (!) og avliving av hunder og katter. Jeg lærte meg at tilværelsen består av både liv og død, lukter og andre sanseinntrykk som rev i nesen.

Det jeg også husker fra barndommen, som fagre og gode minner, er da far kom hjem etter å ha kjøpt slakt av mange slag, som mor ordnet mye god mat av. Det var nesten hvert år en hel gris, et halvt lam og en kvart okse, og jeg var med og så at mor stappet pølser, laget leverpostei, kokte kraft, og delte opp dyret i koteletter, steker og biffer. Og et av de aller mest minneverdige øyeblikkene var da vi fikk 20-30 høner, som skulle bli til både hønsefrikassé og min danske mors deilige danske hønsesuppe, med fersk og god kraft fra disse hønene.

Jeg husker helt klart alle de hvite hønene som lå bak garasjen, og jeg måtte være med og ribbe fjærene av dem! Det gjorde også stort inntrykk på en 8-9-åring når vi fant et stort og fint egg inne i en av hønene da den ble flådd og delt.

Jeg tror faktisk ikke jeg har tatt skade av dette, snarere tvert i mot.

Mine egne barn vet knapt nok hvor maten kommer fra, og det er jo trist å tenke på.

Det er jo litt tankevekkende å tenke på og da, at vi kanskje tenker mindre på hva de eksponeres av blod, gørr og svineri på nettet, enn ved å se at et dyr blir slaktet etter forskrifter og i ordnede former?

On 12. januar 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »
La oss få et Raushetens År…!

Barneoppdragelse, Livsstil, Lykke, Mobbing • Comments (0)

I dag har jeg skrevet et innlegg i Adresseavisen, der jeg ønsker meg at det året vi akkurat har gått inn i blir et Raushetens År!

Jeg tror vi trenger å bli mer bevisste på hvordan vi snakker, handler og ikke handler, overfor oss selv og over for dem vi har rundt oss. Enten det gjelder dem vi har nær oss til daglig, eller det er dem som er oss fjern. Og enten det gjelder hvordan vi snakker ned kroppene våre, evnene våre, eller vi driver med kommentering og nedsnakking av noen som uttaler seg i sosiale medier, bidrar eller byr på seg selv på andre måter. For dette skjer mye mer enn vi tror, og mens vi lager planer og sukker over barn og unge som mobber hverandre, kan vi stoppe opp litt og reflektere over hvordan vi er selv, som voksne. Det trenger ikke å være de store tydelige sakene eller trakasseringene, men like gjerne de mer subtile og dulgte tilbakemeldingene vi gir til andre, som vi ikke liker, er misunnelige på eller syns tar for mye plass. Og den responsen eller støtten vi ikke gir. For det kan være like vondt. Å bli oversett, bagatellisert, baksnakket og krympet. I verste fall latterliggjort. Det skal ikke så mye til å være annerledes, og som jeg skriver i innlegget mitt i dag, så er det vel enklest for oss å forholde oss til andre som kjører i sporet som heter «mainstream». Da slipper vi å tenke så mye, og det er mindre å forholde seg til for oss. Det blir også fort litt klamt med mye følelser og sårbarhet, for det tar også mer plass enn det rasjonelle.

En nonne, som er blitt en god venn av meg, sa en gang noe veldig klokt om en felles bekjent av oss; «NN tar mye plass ja, men så er det mange som ikke har plass til henne óg.» Det er noe i det.

Inglegget i Adresseavisen er bak en betalingsmur, jeg legger det derfor ut i sin helhet under.

Godt nytt år, og god lesning!

HVA MED ET RAUSHETENS ÅR?

Nylig var jeg i begravelse til en gammel mann, en kollega og bekjent av meg. Det vanket mange flotte ord om denne mannen, som hadde vært en nestor og høvding innen sitt fagfelt. Han var høyt respektert som fagperson, og hadde vært en tydelig og myndig sjef og kollega innen et yrke der hard jobbing og karriere er viktige bestanddeler. Men det som virkelig ga meg et svulmende hjerte og tårer i øynene, var alle de vakre ordene som vanket om respekt, toleranse og kjærlighet. Egenskaper som ble stående igjen som like viktige sider ved denne mannen, og som folk bærer med seg i minnet. Den sterke kjærligheten og respekten som ble beskrevet mellom ham og hans elskede gjennom mange tiår gjorde også dypt inntrykk, så vel som toleransen han viste overfor alle slags mennesker han møtte som lege gjennom et langt yrkesliv, ikke minst de svakeste, som trengte det mest.

   Det var interessant å reflektere over at det var disse «myke» verdiene som gjorde sterkest inntrykk, og som preget atmosfæren under bisettelsen. Verdier man egentlig ikke forbinder med ambisiøse karrieremennesker. Men som viser hva som er viktigst, bare vi tør å kjenne på det; respekt og kjærlighet.

    Den siste uken har forfatter, siviløkonom og journalist Kathrine Aspaas skrevet et par sterke innlegg i sosiale medier, om å by på seg selv. Hun er kjent for boken «Raushetens tid», og fikk for noen år siden en slags oppvåkning, der hun ble bevisst på at samfunnet trenger en slags emosjonell revolusjon, der sårbarhet og raushet må få mye større plass. Aspaas var tidligere finansjournalist i Aftenposten, og høstet anerkjennelse for å skrive om businessverdenens harde fakta. Når hun har gått over til å skrive om mykere verdier, og å by mer på sitt personlige jeg med sine feiltastiske sider, som hun kaller det, opplever hun å ikke bli tatt på alvor i samme grad som før. Hva er dette egentlig? Jeg tror mange av oss som er «fagfolk» kan kjenne oss igjen i dette, at noen kan rynke på nesen, bli kritiske og usikre, når fagpersoner viser andre sider av seg selv, og kanskje går andre veier enn forventet når man innehar et yrke eller en posisjon. Det er fort gjort å bli stemplet som useriøs, og malen kan være nokså trang på hva som blir tatt på alvor. Jeg tror det bunner i folks usikkerhet, og at vi kjenner oss tryggest i de faste rammene og båsene, og at det i alle fall innen vitenskap og akademia er mange forventninger, og ganske trangt for hva som er «ordentlig» nok til å bli tatt seriøst.

    Jeg tror kanskje at andre folks åpenhet, ønske og vilje til å dele, enten det er i sosiale medier eller litteraturen, kan virke truende på enkelte. Derfor reagerer noen med å kritisere, ignorere eller snakke ned. Det å lese om bloggeres liv, eller Aspaas sine feil og sårbarhet, er for noen invaderende, men kanskje er det like mye egentlig en invasjon som skjer inne i dem selv, som av den de leser om? Skuffer som de ikke har åpnet, følelser de ikke har kjent på og sårbarhet de ikke har tatt kontakt med. Det kan kjennes både klamt og truende, kanskje.

    Jeg har det siste året også tenkt mye på hvilket debattklima vi har i mediene, og mellom hverandre i den offentlige debatten. Det er skremmende å se hvordan noen får lov til å forsure og forgifte debatter, og gyve løs på mennesker som har andre meninger enn dem. Dette gjelder også andre enn de verste nettrollene; det er et klima med en meget sterk politisk korrekthet som råder, der krasshet, dupering, og uttrykk for forakt overfor dem med andre meninger, får styre. Dette gjelder ikke minst blant oss kvinner, der debattarrogansen kan være minst like hard som hos menn. Og hvor ofte hører man en politiker si «der hadde du jammen et godt poeng, det skal jeg ta lærdom av, for jeg tok visst feil»? For ikke å snakke om verdensledere, som hamrer løs på hverandre, på en måte vi måper av.

    Jeg slår et slag for et rausere år, både overfor oss selv, og for dem rundt oss.

Jeg tror vi trenger det nå.

http://www.adressa.no/pluss/meninger/2017/01/05/Hva-med-et-raushetens-%C3%A5r-14014524.ece

On 5. januar 2017
By Kari Løvendahl Mogstad
Read More »